Smakebit på en søndag – Min egen «Maestro»

crimeDe observante av dere vet det allerede. Jeg skriver … Ikke bare bokomtaler, men også en roman. Plottet har murret i bakhodet siden midt på nittitallet, men aldri funnet sin form før nå. I dag gjør jeg noe som er gaaaaanske skummelt. Jeg gir dere en smakebit av meg selv. «Man måste jo bjuda på lite …»

Jeg har ikke tenkt å fortelle noe til dere om hva historien går ut på. Veien fram til en ferdig roman  er lang og skummel nok som den er om jeg ikke også skulle risikere å få plottet i trynet av skumle bokbloggere før råmanuset er ferdigskrevet.

Maestro er en krim, og handlingen ligger til  Haugesund. Protagonisten er en journalist som bærer på en hemmelighet som er i ferd med å bryte ham ned innenfra. Han heter Frank Karlsen, og i dette klippet befinner han seg mentalt på bunnen etter en traumatisk episode. Klippet er hentet fra side 154.

Dette var virkeligheten. Så naken, så ærlig, så altoppslukende og ugjenkallelig. Det fantes ikke piller mot slikt som dette. Ingenting som ville reversere det som hadde skjedd. Ingenting som kunne fjerne det ubehagelige. Mørket som langsomt krøp inn i Frank og la seg som et slør over hver eneste celle i kroppen var kvelende. Motløshet og uvilje hånd i hånd. Han visste ikke om noe som kunne lindre dette. Kanskje var det heller ikke meningen? Kanskje skulle det gjøre akkurat så vondt som dette? Følelsen som lå der som en stor byll i magen. Sydet, verket, sved … Han hadde ikke kjent på disse følelsene siden den dagen Jonas leverte brevet. Visste med ett at dette ville bli verre.

Mitt andre og siste klipp til dere er fra noe jeg skrev på i går kveld. Frank befinner seg på en litt rufsete pub hvor han prøver å drukne sine sorger, og glemme dagens hendelser (Nei, han er ikke alkoholiker …) Klippet er fra side 187.

Vissheten om akkurat dette kom utvilsomt til å forfølge ham resten av livet, men akkurat her og nå var det ikke lenger plass til de tankene. Nå var det bare sorg. Sorg og sinne. Nok en gang kom tårene, og en av husets kvinnelige stamgjester strøk en rynkete hånd over kinnet hans. Hånden luktet sterkt av rulletobakk, og også et hint av noe som kunne tyde på at hun ikke hadde vasket hendene etter å ha vært på toalettet i sted. Han rynket på nesen, men tok ikke bort hånden. Berøringen gjorde noe med ham.

Kvinnen, som bar navnet Magda med ærbødighet, snøvlet småfrekke tilnærmelser inn i øret på Frank. Fingeren som i sted hadde strøket ham lett over kinnet gjorde nå den samme øvelsen over skrittet hans. Den delen av ham levde sitt eget liv, og Magda gryntet fornøyd da hun merket at han ikke var uberørt av hennes berøringer. Alarmklokkene oppe i hodet hans ringte imidlertid for fullt. Dette var ikke en kvinne han ville våkne med i morgen. Om det var den ubeskrivelige mengden med glidekrem som måtte til for å få den gamle skrotten hennes på gli, eller om det var den umiskjennelige odøren fra fingeren som fremdeles røsket i neseborene, skal forbli usagt, men Frank reiste seg med et byks og stavret seg vei inn på det trange herretoalettet.

Håper jeg ikke skremte dere med mine små smakebiter fra det som griper om det meste av min fritid om dagen. Veien fram er ekstrem lang, og jeg holder altså på med 1.utkast. Jeg vet av erfaring fra min kones arbeid med «Stryk meg over håret» at vi snakker om MINST  fem gjennomganger før manuset er i nærheten av å være klar for forlagsgribbene.

Smakebit på en søndagSå langt har jeg skrevet 69000 ord, og jeg trenger trolig et råmanus på rundt 120000 ord for å ha nok å jobbe med. Hver eneste scene er planlagt helt fram til mål. Hver lille cliffhanger, hver lille twist. Så får vi se om ikke 2013 faktisk blir det året jeg klarer å fullføre et råmanus til en roman. Det ville vært en milepel.

Ha en fin-fin bokdag alle sammen!

Smakebit på søndag – Krimhumor

Kan krim være morsomt? Jo Nesbø er ikke i tvil ...
Kan krim være morsomt? Jo Nesbø er ikke i tvil …

Krim skal være alvorlig, blodig, bestialsk og skremmende. Jo mer gørr og hjernemasse en klarer å skildre, og jo mer utspekulerte torturmetoder offeret har gjennomgått, ja … jo bedre blir det. Er det slik? Nei, mener jeg! Likeså viktig er det med humor. Jepp … du hørte riktig. Humor!

Ingenting er som en krim som gir deg et helt kinderegg. Tre ting på en gang. Neglebitende spenning, et mysterium å gruble på, og … en god latter som forlenger livet.

Hva kan vel være morsomt med krim, spør du kanskje? Å le av avkuttede legemsdeler, sosiopatiske barnekidnappere og suspekte transseksuelle klovnedraktmordere  er vel i beste fall det vi kaller et sosialt avvik. Det er nemlig ikke dit vi skal. Vi skal til etterforskerne. Disse fordrukne, avdankede, kjederøykende og sosialt mistilpassede vrakene av noen politimenn og detektiver.  De er morsomme! 🙂

Jeg koser meg, humrer og ler midt mellom alle likhusbesøkene, skamferte kvinnelik og en og annen  ufrivillig knert med arsenikk. Disse krimheltene våre (om enn så slitne) har av og til noen herlige replikker. I dag skal dere få tre eksempler som jeg synes var morsomme. (Som oftest fordi disse litt slitne mennene ofte har en hang til å være i overkant direkte i sine dialoger)

Nr.1 – Harry Hole (Jo Nesbø)

Han avhører et ektepar der nabokvinnen har blitt myrdet på grusomt vis. Ekteparet er mildt sagt bekymret over at de kan ha hatt en drapsmann like i nærheten. Harry Hole er som vanlig ærligheten selv når han svarer på spørsmålet han får fra mannen i huset:

– Men vi som bor her vil faktisk gjerne vite om det ser ut som et personlig anliggende, eller om vi kan ha en gal morder løpende rundt i nabolaget»

– Dere kan ha en gal morder løpende rundt i nabolaget, sa Harry, la fra seg pennen og ventet.   (Fra «Marekors»)

 

Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.
Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.

Nr.2 – Walter Gröhn (Stefan Tegenfalk)

Walter Gröhn er nok en sliten gammel politimann. En som aldri tar på vei for noe. Her blir han gjort oppmerksom på sakens alvorlighetsgrad av sin sjef David Lilja:

– Vi har en dommer ved Stockholms Tingrett som vi tror kan være skyldig i å ha forårsaket en annen persons død. Alternativt drap, sa Lilja

Walter hevet det ene øyenbrynet mens han tok av plasten på ostesmørbrødet. Ikke på grunn av det Lilja hadde sagt, men fordi smørbrødet var så unødvendig godt innpakket. (Fra Vredens Tid)

Nr.3 – Carl Mørch (Jussi Adler Olsen)

Carl Mørch har et mildt sagt anstrengt forhold til sin ex-kone. Hun stakk av fra ham til fordel for et bohemliv i kollektiv med kunstnere, hippier og andre frie sjeler. I dette klippet er det Carls leieboer Morten, som prøver å hinte litt frampå om at ex-kona kanskje ikke har det så bra i kolonihagen midtvinters. Han får svar på tiltale:

– Jeg tror hun fryser ute i kolonihuset, dristet Morten seg til å utdype mens han rørte energisk rundt i gryta. Carl snudde seg mot ham. Det luktet forbannet godt av den gryta. Det var lenge siden han hadde hatt slik matlyst.

– Fryser hun? Da får hun stappe en av disse energibuntene som hun driver og knuller i kakkelovnen. (Fra Kvinnen i buret)

Har du noen morsomme krimsitater? Del dem gjerne med oss i kommentarfeltet her. Da blir jeg glad! Samler på dem ser dere 😉

Vil du delta på «En smakebit på en søndag, så gjør du det ved å trykke på logoen under her:

Smakebit på en søndag

Jeg elsker Elisabeth…!

Ble du skremt nå? Neida … Jeg er fremdeles godt gift med verdens beste «forfatterkone», Agnes. Inn imellom alt styret med lansering, boksalg og bokpakking prøver jeg å lese noe annet. Der kommer Elisabeth inn. I dag skal dere få en liten smakebit av henne … 

Elisabeth Sunee Rathke. Halvt thai – halvt norsk. Knalltøff politietterforsker. Fremdeles single for de av dere som ønsker et imaginært sidesprang med en romanfigur. Eystein Hanssen er skaperen bak denne herlige dama som kan slå pusten ut av godt voksne mannfolk. Vi møter henne for tredje gang i «Triangel». I de to forrige bøkene, De ingen savner og Giftstrøm var Elisabeth, eller Elli som vi som kjenner henne sier, i aktiv tjeneste. Nå er hun permittert av legen til sin egen (og forsåvidt også hennes politipartner Nereng) sin store frustrasjon.

Eystein Hanssen er ennå et ubeskrevet blad for en del krimelskere der ute. De aner ikke hva de går glipp av!

Løsningen blir å sette i gang etterforskning av den 15 år gamle drapssaken på hennes søster, Anne. Gjett om vi som elsker Elli har lengtet etter dette! Det har vært der som en verkebyll i de to forrige bøkene. Vi har visst at en dag, en vakker dag måtte det være, ville Eystein la Elli få slippe  løs på det brutale drapaet på hennes egen søster. Nå er dagen kommet.

Jeg vil gi en fullstendig bokanmeldelse når jeg er ferdig med boken, men foreløpig så nøyer vi oss med en smakebit og to fra «Triangel». Kos dere da, folkens. Det gjør jeg.

Foran dem på bordet lå liket av  (…) Han hadde aldri vært noen stor mann, men den døde skikkelsen minnet mest om en mager skolegutt.

– Femtiseks kilo, sa Bergmann. – Ikke rare skrotten.

– Bare litt mer enn hunden min, sa Elli.

Elli så fra (…) opp på henne. – Takk for at du gjør dette.

Bergmann ristet på hodet med den grønne hetten. – Ingen årsak. De døde har også historier å fortelle. Noen av oss må lytte til dem.

Elli sendte henne et annerkjennende blikk, før hun nikket mot liket av (…) som lå med magen og brystpartiet vrengt ut i et y-snitt. – Du har begynt forestillingen?

(s.266)

Frustrert lukket hun øynene. Forsøkte å forestille seg andre situasjoner der hun kunne komme til å drepe noen. Måtte drepe noen. – Jeg vet jo ikke hvilke oppdrag jeg kommer til å få. Men det er en jobb jeg må gjøre.

Ringer i vannet.

Femten år fram.

Femten år tilbake.

Søsteren hennes Anne fløt inn i tankerekken. Ansiktet opp.

Ajahn hevet øyenbrynene en tanke. – Hvorfor er det et kall, Sunee?

-Hm?

-Å være politi.

-Søsteren min ble drept.

Hun overrasket seg selv med svaret.

Ajahn grep rundt den ene hånda med den andre, masserte forsiktig fingrene.     – Og de har aldri tatt drapsmannen?

-Nei.

s.19-20