Krimjulekalenderen – Svar 1.desember

Svaret på spørsmålet om hvilken ekte forsvinningssak fra Sverige som Tina Frennstedt har basert boka «Forsvunnet» på, var saken der Helena Andersson forsvant i 1992. Kommentarfeltet ble stengt kl.18.00, og jeg har trukket ut fem av de 72 riktige besvarelsene som blir med i bollen det skal trekkes en vinner fra om kvelden på søndag 6.desember. De fem heldige er:

Heidi Haugen

Margareth Hauge Haagensen

Elisabeth Jørde

Bjørn Ivar Lund

Michael Gräfe

Ny luke åpnes 2.desember kl. 00.01 🙂

Skrivetips: Hvordan skape gode scener?

Som krimforfattere skriver vi ulikt, det er noe alle vet. Men, det stanser ikke der. Vi planlegger ulikt, angriper historien ulikt, og utarbeider plottet ulikt. Sluttproduktet blir likevel noenlunde likt. 40-80 scener av litt ulik lengde som utgjør handlingen. Jeg planlegger alltid disse scenene før jeg begynner å skrive. Men, hvordan planlegger og skriver man en god scene?

Som krimforfattere skriver vi ulikt, det er noe alle vet. Men, det stanser ikke der. Vi planlegger ulikt, angriper historien ulikt, og utarbeider plottet ulikt. Sluttproduktet blir likevel noenlunde likt. 40-80 scener av litt ulik lengde som utgjør handlingen. Jeg planlegger alltid disse scenene før jeg begynner å skrive. Men, hvordan planlegger og skriver man en god scene?

La oss definere begrepet scene først, slik jeg ser det. Da unngår vi misforståelser senere, og dere vil bedre forstå hva det er jeg prøver å si. For meg er en scene en handlingssekvens som foregår over et kort tidsrom på ett sted med et begrenset antall karakterer til stede. I mine bøker skifter jeg aldri synsvinkel i en og samme scene, karakterene forflytter seg ikke, og hver scene utgjør et kapittel i boka.

I dette innlegget vil jeg vise dere hvordan jeg bygger opp en god scene. Vi kan ta utgangspunkt i en av scenene i min kommende krimroman «Vargtimen» for å illustrere hva det er jeg mener. Dette er en scene der vi møter 18 år gamle Lisbeth Bråtveit for første gang. En suicidal jente som har blitt lokket inn i et interaktivt nettverk der en utfordring som kalles «Blue Whale Challenge» står sentralt. En utfordring som i ytterste konsekvens får unge mennesker til å ta livet av seg. Dere kan lese scenen her:

Scene fra «Vargtimen» av Geir Tangen. (Gyldendal 2021)

Scenesirkelen

Den modellen som dere ser her er det jeg kaller for «Scenesirkelen», og den viser seks svært viktige punkter når jeg skal planlegge og senere skrive en scene. Noen ganger bryter jeg sirkelen fordi andre motiver er viktigere, men i det store og hele så forsøker jeg å holde meg så stramt til den som jeg klarer i både planlegging og skriving. La oss gå inn på de seks kakestykkene i sirkelen, og bruke scenen dere akkurat har lest som utgangspunkt.

Gå rett i handling

Dette er et punkt som det syndes mye mot blant ferske skribenter. Å gå rett i handling betyr at vi starter med handlingsløpet med en gang. Setter scenen, og gjerne også konflikten fra første stund. Veldig ofte ser vi forfattere bruke flere avsnitt, ja gjerne flere sider på å skildre omgivelser og lage en stemning i scenen før det skjer noe. I krimromaner gjør vi ikke det (mener jeg). I scenen som dere har lest vil dere riktignok finne en skildring først

Skeisvatnet lå svart i det gråbleke morgenlyset, og konturene fra stupetårnet i Vangen krøp langsomt ut av nattemørket. Noen hundre meter lenger borte våknet byen til enda en dag.

Men … Det stanser der. To korte setninger for å sette stemningen, og så rett over i å introdusere Lisbeth.

Atten år gamle Lisbeth Bråtveit enset det knapt. Hun lå utstrakt i det våte gresset.

Vi møter et menneske, og får vite hva det er hun holder på med. Dette er mennesket som skal drive denne scenen, som har synsvinkelen, og som vi som lesere får oppleve scenen gjennom. Allerede i første avsnitt vil leseren undre seg på hvorfor Lisbeth ligger i det våte gresset tidlig om morgenen. Vi har med andre ord engasjert leseren fra første stund. Gått rett i handling. I tillegg møter vi i de neste linjene også konflikten. Antagonisten her er ingen person, men hennes egne svarte tanker. Derfor bruker jeg tid allerede i de to første avsnittene til å la leseren forstå at denne jenta først og fremst er en trussel mot seg selv.

Hold fokus på saken

Hvor mange krimromaner jeg har lest der forfatteren har en ufattelig trang til å bable i vei om alt mulig annet enn det dette skal dreie seg om, det har jeg ikke tall på. Gjennom hele scenen skal fokuset ligge på det som har med saken å gjøre. Det som er din intensjon ved å skrive akkurat denne scenen. Mitt formål da jeg planla denne scenen var å introdusere Lisbeth for leseren, gi leseren et innblikk i de mørke tankene som rir et suicidalt menneske, og å skape en suspense i hvordan denne utfordringen kryper inn i sinnet til ungdommene, og langsomt maler dem i stykker. Om jeg lykkes får være opp til dere å bedømme, men legg merke til at det ikke finnes en eneste digresjon i denne scenen som ikke har med en av disse tre punktene å gjøre. Bli kjent med Lisbeth. Bli kjent med tankegodset hennes, og skape en uhygge rundt hennes måte å tenke på seg selv og på sine omgivelser.

Selv i skildringen av joggeren med hunden (som en lett kunne tolke som en digresjon) så ligger formålet der fjellstøtt. Det å skildre ensomheten hun føler, men også hvordan hun distanserer seg mot det som skjer i verden rundt henne.

Raske løpeskritt brøt stillheten, og hun løftet blikket. En
mann fulgte stien langs vannet i nord, tett fulgt av en atletisk
fuglehund som halset etter eieren. De passerte noen få meter
unna, men enset henne ikke. Hun var en naturlig del av landskapet som ingen hadde interesse av. Ikke engang hunden løftet hodet i det de hastet forbi.

Fortell om det som skjer

Dette er en av mine store hangups. Jeg takler ikke forfattere som har utstrakt bruk av preteritum perfektum. Det vi tidligere omtalte som pluskvamperfektum. Altså henvisninger til ting som har skjedd tidligere, og som nå er avklart. Gjerne ved bruk av ordet «hadde». Noen skriver lange utgreininger om alt som har skjedd før scenen starter. Å bruke flere avsnitt på å hjelpe leseren til å for eksempel fortelle hva en karakter har gjort før han har dukket opp der han er nå er ulidelig kjedelig. I denne scenen kunne jeg selvsagt fortalt leseren om at Lisbeth hadde blitt vervet inn i denne utfordringen, at hun hadde stått opp midt på natta, at hun hadde slitt med tunge tanker lenge, at hun hadde sett mannen med bikkja utallige ganger tidligere …. Men, nei! Det senker tempoet, og det er mye bedre å la leseren skjønne disse tingene på andre måter.

I stedet for å fortelle om at hun hadde blitt vervet inn i dette spillet, velger jeg å la fingeren hennes følge mønsteret i tatoveringen på underarmen. En tatovering som leseren vet kun er påregnet dem som er med i spillet.

Fingrene søkte underarmen, og strøk lett over tårnfalken
med utslåtte vinger. Fulgte blekkets mønster ned mot tallet mens hun lekte med formen, tegnet motivet på nytt, og
kjente hvordan motstanden hadde sluppet taket.

Jeg vet det er mange forfattere der ute som rynker litt på øyenbrynene av meg nå, men det er bare en greie jeg har. Jeg er bortimot allergisk mot slike vendinger, og får svettetokter når jeg ser at språkvaskere forsøker å smugle det inn i språket mitt. Noen ganger må jeg jo gi meg da, for det eksisterer jo i språket vårt av en grunn, og om du leter godt så finner du ett eksempel i dette kapitlet. Jeg merker nå at det irriterer meg litt. Men, prinsippet om å fortelle om ting som skjer heller enn å fortelle om ting som har skjedd er uansett viktig dersom målet er å skrive spennende scener.

Presise korte skildringer

Jeg er veldig glad i å skildre, og jeg bruker mye tid og krefter på at skildringene skal bidra til den rette stemningen. Men, det er også her jeg ofte må drepe mine darlings. For mange, for detaljerte og for svulstige skildringer bidrar ikke til noe særlig for leseren. Leseren trenger å bli satt i stemning, få et inntrykk av omgivelse, miljø, natur eller interiør. Men de trenger virkelig ikke en detaljbeskrivelse av en antikk vase som står i et vitrineskap, eller få en løvetann beskrevet ned til minste lille kurve. Mange ferske forfattere klarer ikke beherske seg, og turer i vei med eviglange skildringer av vær og vind som ikke bidrar med noe inn i fortellingen. Jeg synder mot dette stadig vekk, men har blitt bedre til å korte det ned til noen få korte setninger.

I denne scenen er det mye skildring. Men, husker dere formålene jeg satte opp for scenen? Ett av dem var å skape en uhygge i omgivelsene som samsvarte med Lisbeths stemningsleie. For å få det til måtte jeg forsøke å skape en melankoli, en tristesse og en motløshet også i landskap, vær og omgivelser. Det er med andre ord bevisste skildringer dere finner, men jeg forsøker å være presis. Skrumpe dem inn mest mulig. Gi små drypp heller enn lange utbroderinger. Her er ett eksempel på dette:

Kulden strøk langs kroppen, og hun hutret, mens frostrøyken løste seg opp rundt ansiktet etter hvert åndedrag. Små tåkeskyer drev inn fra havet i vest og fløt bortover langs det lille vannet. Klokka var syv, og hun var alene i en verden av formløse skygger.

Jeg drypper en del slike små skildringer gjennom scenen. Fordeler dem for å holde på stemningen fra begynnelse til slutt. Tanken er at landskapet skal omslutte Lisbeth på samme måte som hun selv føler at jorden omslutter henne. Igjen … Om jeg lykkes, vet jeg ikke, men det er bevisst. Det er plantet akkurat der av meg for å gi deg den følelsen.

Stryk transportetapper

En klassiker på alle skrivekurs. Likevel så ser jeg det syndes over en lav sko. En krimroman er svært sjelden meningen å skulle være en reiseskildring, men jeg forstår at det er fristende. En har gjerne drevet grundig research, og har et personlig behov for å formidle alt det vakre, eller det grusomme, en har sett. Jeg var en gang redaktør for en av våre mest leste krimforfattere, og vedkommende hadde da skrevet en 15 sider lang reiseskildring langs en bilvei i vårt distrikt. I bokas endelige versjon var dette nede i to sider, men fremdeles var det en transportetappe uten mål og mening. Å beskrive at en person reiser fra A til B er svært lite spennende for leseren. Begynn på B. Så enkelt er det.

I scenen som dere kjenner ganske godt nå kunne jeg fortalt om Lisbeths vei fra hybelen og ned til Skeisvatnet. Men hvorfor skulle jeg det? Hva ville det tilført historien? Jeg kunne også fortalt om da hun reiste seg og gikk hjem igjen, men jeg gjør ikke det, for det ville vært en svært udramatisk avslutning på scenen og ganske så formålsløst. I stedet holder jeg meg på samme sted fra begynnelse til slutt, og lar leseren selv tenke seg til hvordan hun kom seg dit, og senere (når de møter henne igjen) forstå at hun kom seg hjem på ett eller annet vis den morgen. Hvordan er revnende likegyldig.

Bevisst spenningskurve

Dette er kanskje det vanskeligste punktet, og det henger selvsagt svært nøye sammen med formålene jeg har satt meg for scenen. Jeg prøver nesten alltid å bygge en scene opp med både konflikt og høydepunkt, og gjerne også med en cliffhanger til slutt. Altså at hver scene er et drama i seg selv. At alle scener har en spenning, en motor, en drive. Noe som utvikler seg gjennom scenen og som når et høydepunkt mot slutten. Det å jobbe med hver eneste scene dramaturgisk på denne måten kjenner jeg ikke så mange krimforfattere som er opptatt av å gjøre, men jeg gjør altså det. Jeg tror at så lenge jeg klarer å holde leseren ytterst på setet, så ønsker de også å lese videre.

Men, som sagt så handler dette også om formål. Noen ganger er jo formålet at etterforskningen skal gå fremover, og de skal finne nye spor eller bevis. Det er vanskelig å skape veldig mye uhygge og grøss av noe slikt, og da må gjerne dramaturgien handle om å bygge opp interessen og nysgjerrigheten på samme måte som en i andre scener altså bygger spenning.

Scenen med Lisbeth er atypisk i så måte. Det skjer veldig lite i scenen, det er ikke meningen at det skal være sitrende spenning der, og det er lite som avsløres eller som skal rulles opp. Formålet var å bygge stemning, ikke spenning. Og i stemningen ville jeg skape en uhygge, en følelse av ubehag, et slags gufs hos leseren. Samtidig så var det viktig å bygge karakteren Lisbeth og hennes beksvarte tankegods, Derfor planla jeg en flatere dramaturgi der spenningen skulle ligge i det å skape suspense mer enn å skape action. Skape en utrygghet hos leseren for hvordan dette vil gå. Dere ser et eksempel på slik spenningsoppbygging her:

Hun trakk pusten og holdt den inne. Lurte et øyeblikk på om det var mulig å slutte å puste av egen fri vilje … Hun skulle ønske det var slik. At det var nok å bestemme seg.

Her velger jeg å la Lisbeth være svært spesifikk i sine tanker. Rett på sak. Et tydelig ønske om å dø. Så sant karakteren ikke framstår som direkte usympatisk, vet jeg at leseren ikke ønsker karakteren død. Ved å være så direkte som det jeg er her, så river jeg bort litt av håpet leseren har bygget opp inni seg. Jeg setter pekefingeren på det ubehagelige og skremmende, samtidig som jeg gjør leseren bevisst på at dette er en selvmordskandidat som har bestemt seg. En som bare venter på en anledning. Det skaper en vedvarende følelse av utrygghet hos leseren. Iallfall så er det det som er målet mitt ved å skrive det akkurat slik. Det bygges med andre ord opp en spenning uten at det skjer noe spennende … Fiffig?

Det finnes garantert hundrevis av skrivekurs der ute som har skrevet om disse tingene før, som nevner helt andre ting, eller som kanskje også motsier det jeg hevder i dette innlegget. Men, for meg så dreier det å skape gode scener seg om disse seks punktene. I tillegg så hjelper det å ha en morbid fantasi da …

Lykke til med skrivingen!

Geir Tangen

PS! Ønsker du å forhåndbestille «Vargtimen», så gjør du det ved å klikke på lenken under her. Den blir da sendt til deg i posten med hilsen fra meg. Utgivelse 15.januar 2021.

FORHÅNDSBESTILLING AV VARGTIMEN

Skrivetips: Hvordan skape spenning?

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Min nevøs utgangspunkt var en sammenligning av min debutkrim «Maestro», Horst/Engers «Røykteppe» og Jo Nesbøs «Kniv». Og la det være sagt først som sist … Mitt svar er utelukkende mine egne tanker rundt spenningskurven og virkemidlene som er brukt i disse tre bøkene, og ikke et fasitsvar. Dere får lese det som et partsinnlegg, og ikke en oppskrift.

Premisset i kriminallitteraturen ligger jo i akkurat dette begrepet. Spenning. Det er selve formålet med å skrive slik litteratur. Ingenting er så kjipt som en uspennende kriminalroman. Derfor har alle krimforfattere et stort fokus på spenningskurven i fortellingene sine. Vi må både skape og holde på spenning for å lykkes. Dette finnes det, som dere vet, «oppskrifter» på hvordan en gjør, og det er nok her en god del elitister innen litteratur har kritisert kriminallitteratursjangeren. De mener det er oppskrifts-litteratur. Ser vi på tidlig norsk krim fra 50-60-tallet så kan jeg være tilbøyelig til å være enig, men dette har endret seg radikalt med årene. Likevel ligger formålet der … «Å skape spenning for leseren».

Jeg ser alltid for meg en sekskant med følgende seks hovedstrategier:

  • 1. Konstruere situasjoner (scener) som spiller på leserens frykt eller fobier.
  • 2. Konstruere gåter som åpner for undring og mystikk, og som trigger leseren til å lete etter løsninger.
  • 3. Konstruere en dramaturgi og en komposisjon der leseren til stadighet må vente på svar/løsning (cliffhangere)
  • 4. Øke konfliktnivået mellom karakterer i alle scener, slik at leseren i større grad engasjerer seg
  • 5. Konstruere uventede vendepunkt (twister) som kommer svært overraskende på leseren, eller som sjokkerer dem.
  • 6. Skape et personlig drama rundt protagonisten som gjør at leseren føler seg tettere bundet til ham/henne følelsesmessig, for så å sette ham/henne i fare.

Når du leser moderne norsk kriminallitteratur så vil du finne alle seks momenter i de aller fleste romanene, men selvsagt noe ulik vekting av dem. Moderne psykologiske thrillere har for eksempel en mye større vekting av punkt 5 enn en mer tradisjonell actionthriller.

I «Maestro» er alle seks momenter brukt bevisst av meg. Noe som er ganske selvsagt ettersom jeg ved flere anledninger har uttalt at boken er en hommage – en hyllest – til nordisk krim. En slags meta-krim med andre ord. Spenningsverktøyene er brukt med større tydelighet enn det du kanskje finner hos en del andre ettersom jeg ønsket å gjøre dem synlige for leseren. Det ble hevdet i en amerikansk anmeldelse at jeg tidvis var «demonstrerende» i min bruk av virkemidlene. Det betyr at jeg lyktes med det som var prosjektet mitt.

Jeg skal prøve å være konkret på hva det var jeg gjorde sett opp mot denne sekskanten. Jeg spilte for eksempel på frykt og fobi i scenen der kvinnen blir kastet ut av 7.etasje i høyblokken. Frykten for at den du stoler blindt på, og som du har sluppet inn i huset ditt, viser seg å være en helt annen enn den du tror han er. Og den spiller på høydeskrekk naturligvis. (1)

Jeg har dessuten skapt en krimgåte der jeg skjuler hvem morderen er (til tross for at vedkommende har en egen synsvinkel), og det blir en gåte både hvem han er og hvorfor han utfører de grusomme handlingene. (2)

Det er aktiv bruk av cliffhangere i nesten hvert eneste kapittel, der jeg forlater protagonisten når det er på det mest spennende, for eksempel når Viljar er fanget i naustet og morderen kommer tilbake. (3)

Den store kontrasten mellom de to protagonistene Viljar og Lotte er en stadig kime til konflikt mellom dem, og gjør at også rolige scener oppleves som dramatiske (4).

Et plutselig vendepunkt har vi også flere eksempler på. Når vi som lesere er hundre prosent sikre på at Viljar ble drept i en brann, og han dukker opp levende mot slutten er ett eksempel, men det tydeligste er likevel da jeg valgte å ta livet av en av de kjæreste karakterene halvveis i boka. Det er et sjokk for leseren. (5)

Det er også personlige drama i boka som engasjerer leseren både i hovedplottet og i subplottet. Ett eksempel er selvsagt forholdet mellom politietterforskeren Lotte og hennes narkomane søster Anne (6). Når jeg så har gjort leseren glad i dem begge, velger jeg å sette en av dem i livsfare …

Vi finner veldig mye av det samme i både «Kniv» og i «Røykteppe» selvsagt, og jeg velger å ikke gå inn på like spesifikke eksempler her, men kan i mer generelle vendinger si noe om hovedtrekkene i spenningsoppbyggingen:

I «Røykteppe» danner et forferdelig terrorangrep i Oslo på nyttårsaften utgangspunktet. En pangstart om du vil. I seg selv et voldsomt drama som gjør at det blir spennende fra første kapittel av. Mye av spenningen ligger i selve gåten bak dette terrordramaet (2) og i veien de to protagonistene går for å løse denne gåten. Dramaet mellom dem er også en viktig spenningsfaktor (6). I tillegg har utvilsomt Horst/Enger hatt fokus på å opprettholde et høyt tempo og et voldsomt driv. Scenene er handlingsmettede og veldig scenisk framstilt. På en annen side så er jo dette også ett av ankepunktene denne romanen har møtt hos kritikere. Dette spenningsverktøyet går ofte på bekostning av prosaen.

I «Kniv» ligger også fokuset på drapsgåten om hvem det er som har drept Harrys kjæreste. Men Nesbø bruker også mye plass på å skape en underliggende, grøssende atmosfære rundt protagonisten der vi hele tiden føler på at det ligger en trussel, eller en ny katastrofe, og venter rundt neste sving. Spenningen ligger i skildringen av den voldsomme ondskapen i antagonisten, men også i de indre demonene hos Harry Hole. (1) Dessuten bruker Nesbø cliffhangere bedre enn noen andre forfattere (3), og han er ekstremt uforutsigbar og sjokkerer leseren gang på gang gjennom romanen. (5) Boken føles nesten fysisk vond å lese, og den sterkeste motoren av dem alle er det personlige dramaet Harry går gjennom (6)

Vi ser altså tre ulike norske krimromaner, med tre helt forskjellige uttrykk, og med ulik vekting på hva det er en har ønsket å framheve i oppbygging av spenningskurven. Derfor blir det også så feil når noen anmeldere skriver at en bok «ikke er spennende» eller «er ekstremt spennende». Det kunne vært fint å vite hva det er som gjør boka spennende, for om den er det eller ikke er egentlig veldig subjektivt. Like subjektivt som mine tanker om hvordan en kan skape spenning i krimbøker …

TV2 Lørdagsmagasinet om «Maestro»