Skrivetips: Hvordan skape levende karakterer?

Du har lest det i en rekke bokanmeldelser. En kritiker som viser til at karakterene er endimensjonale sjablonger eller at de er pappfigurer. Men, hva betyr det egentlig? Hva er det som gjør at en karakter blir levende, interessant og troverdig? I januar deltok jeg sammen med en rekke andre forfattere på et svært interessant digitalt foredrag med den amerikanske forfatteren Robert McKee i regi av forlaget mitt Gyldendal. Det foredraget handlet om akkurat dette … Hvordan skape gode, levende, virile karakterer i en roman?

Du har lest det i en rekke bokanmeldelser. En kritiker som viser til at karakterene er endimensjonale sjablonger eller at de er pappfigurer. Men, hva betyr det egentlig? Hva er det som gjør at en karakter blir levende, interessant og troverdig? I januar deltok jeg sammen med en rekke andre forfattere på et svært interessant digitalt foredrag med den amerikanske forfatteren Robert McKee i regi av forlaget mitt Gyldendal. Det foredraget handlet om akkurat dette … Hvordan skape gode, levende, virile karakterer i en roman?

Det er umulig å gjengi alt det interessante som kom fram i dette foredraget, men ett av hovedpoengene var akkurat det som tittelen viser til her. Hva er det som gjør at enkelte karakterer oppleves som geniale, mens andre blir gjennomsiktige og uengasjerende figurer uten substans? Jeg skal ikke en gang forsøke å gå i dybden på temaet slik han gjorde, og heller ikke gjøre meg til hans talerør. I dette innlegget er det MINE tanker om temaet som kommer til uttrykk, men altså inspirert av McKees strålende foredrag.

Endimensjonale karakterer

En endimensjonal karakter, en sjablong eller en pappfigur er en karakter som bare har en side, og det er den siden vi ser fra begynnelse til slutt. Uansett situasjon han måtte komme opp i, så er det denne ene siden som er dominerende. Det finnes ikke noe mer enn det du ser ved første øyekast. For eksempel en helt som bare er heltemodig. Som alltid gjør det rette. Som er ærlig, oppofrende, sterk, usårbar, og med en plettfri integritet. Du vet at han alltid tar riktige valg, alltid vil gripe inn der han skal gjøre det, og alltid saken foran seg selv. Han er usårbar og feilfri. Eller skurken som bare er ond. Han er en gjennomført sosiopat uten et eneste sympatisk trekk. Tvers gjennom sydende, vandrende sadistisk ondskap. Han ønsker vondt og handler vondt i alle situasjoner. Han er egoistisk, herskesyk, grisk, nådeløs, korrupt og har grandiose tanker om seg selv. Men det kan også dreie seg om en kommende ung og blond brud som skal gifte seg med drømmeprinsen, og som bare er opptatt av det perfekte bryllupet og ingenting annet. Hun ser bare rosa skyer, blonder, paljetter og matchende papirservietter. Det finnes ingen verden utenfor bryllupet. Alt relateres til det, og alt skal være perfekt. Hver eneste handling og hver eneste tanke dreier seg om dette bryllupet. Dette er endimensjonale pappfigurer. Det ville være feil av meg å henge ut gode krimkollegaer med at de har slike karakterer, så det skal jeg la være å gjøre, men heller la dere vurdere selv. Har dere lest krimromaner der helten 100% forutsigbar? Ja, da snakker vi gjerne om en endimensjonal karakter.

I min siste roman «Vargtimen» har jeg for eksempel en karakter som er fritidsleder på en ungdomsklubb. Han er endimensjonal. Han er brultete, bråsint, småsleip, grandios og han både kler og oppfører seg akkurat slik. Ikke på noe sted i romanen viser han flere sider av seg selv enn denne, og han har ikke perspektiv, så det er også alt dere som lesere får se av ham. I ettertid ser jeg at jeg burde gjort mer med ham enn det jeg gjorde. Han ble en brautende pappfigur uten substans.

Todimensjonale karakterer

De som kjenner Robert McKee forstår allerede på dette stadiet i innlegget at jeg forenkler. Det får stå sin prøve. Han snakker om ytre fasade, egen bevissthet, men også om det ubevisste i karakteren. Som dere skjønner så har jeg forenklet den ytre fasaden til å være det jeg kaller endimensjonal. Når en karakter blir todimensjonal er når karakteren viser en ytre fasade til verden, men gjerne har andre egenskaper på innsiden . Sider ved seg selv han ikke ønsker å vise omverdenen. Dette er gjerne motsetninger. Kontraster til den personen han ønsker å framstå som overfor andre. Det er slike motsetninger som skaper interesse hos leseren. En blir nysgjerrig, og vil vite mer. Hvem er han egentlig? Det er helt avgjørende når du skriver at du klarer å skape karakterer som har kontraster. Som har ulike egenskaper, og som ikke er helt den du først får inntrykk av at de er.

I William Landleys bok «Til Jacobs forsvar» møter vi en far som er påtaleansvarlig, men som opplever at hans 14 år gamle sønn blir mistenkt for å ha drept en klassekamerat. Sønnen, Jacob Barker, får vi umiddelbart en forkjærlighet for. En høflig, fin gutt med gode verdier. Godt oppdratt, og en gutt som tar andre i forsvar og viser nestekjærlighet. Men så, … under rettsaken, kommer det fram at han på fritiden ser på pervers voldelig porno og dikter opp grusomme voldelige historier som han deler på nettet. I det øyeblikket det skjer blir Jacob en spennende karakter. Fram til det var han ganske flat og endimensjonal. Et stakkars offer for uheldige omstendigheter. Det er kontrasten som skaper karakteren Jacob. Jacob har altså en ytre fasade der han er en skjønn, ung tenåring som du ville stolt på herfra til himmelen. Så viser det seg at han har egenskaper og sider ved seg selv som han har skjult for sine nærmeste. Da blir han levende. Da blir han interessant. Da blir jeg som leser nysgjerrig.

Det er her vi krimforfattere har en tendens til å synde litt. Vi tror det er nok å gi helten vår et handicap eller en svakhet for at karakteren skal bli mer levende og mer interessant. Det er ikke nok alene. Vi må gå dypere ned i materien. Løfte frem flere kontraster som til sammen skaper en slik karakter. Harry Hole er både modig og sårbar. Han er genial, men tidvis også ganske dum. Han er rettskaffen, men bryter alle regler. Skjødesløs men et petimeter. I «Vargtimen» har jeg forsøkt å skape 18 år gamle Lisbeth etter et slikt mønster av ulike motsetninger. Hun er viljesterk, men lett å påvirke. Hun er beintøff, men samtidig fryktelig skjør. Hun er ensom, men vil ha folk på avstand. Har et rotete liv, men er glad i faste mønster og rutiner. Etter min mening gjør det henne interessant. Ikke bare for meg å utforske, men også forhåpentligvis for leseren, som aldri helt vet hva hun vil gjøre eller finne på. Karakteren blir uforutsigbar.

Tredimensjonale karakterer

Det er dette stadiet som er det endelige målet, er det ikke? Å skape tredimensjonale karakterer. For å helle litt kaldt vann i blodet på dere, så må jeg (dessverre) si at det er nå det begynner å bli skikkelig tricky. Om du har for eksempel 12 ulike karakterer i krimromanen din, så kan du bare glemme å gjøre alle 12 tredimensjonale. Om du ikke skriver krimromaner på 1000 sider vel å merke, da kan det hende det går. Å skrive ut en god tredimensjonal karakter krever veldig mye plass. På 320 sider er du rett og slett i tidsnød fra første side av dersom du har planer om å få dette til med flere enn to-tre stykker. En tredimensjonal karakter har (overraskende nok) altså tre sider. McKee kalte dem fasade, det bevisste og det ubevisste. Du må altså pensle ut hvem denne karakteren er for omgivelsene. Hvordan han blir oppfattet av de rundt seg. Hvilke forventninger folk har til ham, og hvordan han skal handle. Hvilken profesjonell rolle han har både yrkesmessig og privat. Til sammen utgjør dette fasaden. Det kollegaer, venner, familie og motstandere ser. Så skal du som forfatter vise oss, at dette bare er hva han ønsker å vise omverdenen. Du må legge til egenskaper, vaner, hang-ups, tanker, følelser og ikke minst motsetninger som viser leseren hvem han egentlig er. Det i seg selv er en krevende prosess som krever at du er hands-on fra side 1 til side 320. Kontrastene må frem her. Du må gjøre ham interessant. En vi som lesere blir nysgjerrig på. En som vi ikke alltid vet hvor vi har i enhver situasjon.

Så folkens … Nå skal du som forfatter hekte på den tredje dimensjonen. Den han ikke visste at han var. Den delen av karakteren som karakteren selv ikke var klar over eksisterte. Det ubevisste i karakteren. Det er når personen går ut av karakter, og gjør noe som verken leseren eller karakteren selv trodde han var i stand til å gjøre. Og … (følg med) … dette skal også være kontraster. Denne ubevisste egenskapen kan være en kontrast til fasaden han har skapt, eller en kontrast til den han trodde han selv var. Komplisert? Egentlig ikke … men det krever massiv planlegging fra forfatterens side, for dette må nemlig underbygges fra starten av. Du må gjøre dette til noe troverdig som ikke kommer helt ut av det blå, at vi som lesere (også underbevisst) har forstått at det kan ligge noe slikt gjemt et sted i karakteren. Det var bare ikke åpenbart at det lå der. Vi blir overrasket på ekte.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har klart det med noen av karakterene mine i «Vargtimen», men jeg har prøvd å få det til. Min etterforsker Gabriel Fjells kjæreste, Makena Svendsen, er en kjærlig, oppofrende, hjertevarm helsesykepleier med et voldsomt engasjement for ungdommene hun jobber med. Hun er en hengiven og støttende kjæreste til sin politimann. (fasade). Så kommer det fram gjennom hennes synsvinkel at hun til tider er både bråsint, kverulerende og manipulerende. En kontrast til den empatiske engelen. Hun er også ganske sta og egenrådig. Alt dette er kontraster mellom den hun framstår som, og den hun egentlig er, og som jeg mener gjør henne mer spennende og uforutsigbar. Hun kjenner disse sidene ved seg selv. (det bevisste). Midtveis i romanen skjer det noe dramatisk som gjør at hun må ta et oppgjør med seg selv. Der og da innser hun at hun aldri kan leve med en politimann som kjæreste. Leseren blir overrasket (håper jeg), men den som blir aller mest overrasket over dette er Makena selv. Hun innser noe ved seg selv som hun egentlig ikke var klar over. Ikke et perfekt eksempel kanskje, men et eksempel der jeg helt bevisst har forsøkt å skape en slik tredimensjonalitet i en karakter.

Det finnes tusenvis av kjente krimkarakter jeg kunne nevnt her, og ta vi med filmens og TV-seriens verden så kan vi tidoble det antallet (jeg trenger vel ikke nevne Tony Soprano her…) Men, jeg vil gi dere ett eksempel fra norsk krim som kanskje vil overraske mange. William Wisting i boka «Jakthundene». Utad den mest rettskafne, ærlige, jordnære, pålitelige og skikkelige politimannen vi alle kjenner ham som. (fasade) I denne romanen blir han suspendert for å ha trikset med beviser (om jeg ikke husker helt feil) i en eldre sak, og vi møter med ett en Wisting som viser helt andre sider ved seg selv en de vi vanligvis ser. Han mister temperamentet sitt, blir sint, tenker vondt om andre mennesker, er bitter og begynner å opptre som en ensom ulv. Presset opp mot et hjørne kommer disse kontrastene i personligheten hans fram. (det bevisste). Så skjer det noe (som jeg ikke vil røpe) som gjør at han tråkker langt over de etiske grensene William selv trodde han hadde. Det kommer overraskende på oss som har fulgt ham i mange bøker, men det kommer også overraskende på karakteren selv som ikke trodde han noen gang ville begå lovbrudd, og bryte med disse prinsippene.

Så der har dere det altså. Tre dimensjoner, og en forklaring på hva som egentlig menes når kritikerne framhever karakterene for å være kjedelige og uinteressante pappfigurer. Som forfatter må du ha dette i bakhodet hver eneste gang du dikter opp en ny karakter. Gi ham eller henne flere dimensjoner og mange kontraster. Gjerne noen som overrasker både leseren og karakteren selv. Da har du funnet gull 🙂

12/2-21 GEIR TANGEN

Skjulte norske krimskatter: HELGE THIME-IVERSEN

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: HELGE THIME-IVERSEN

Helge Thime-Iversen (født 1971) er opprinnelig bergenser, men er nå bosatt i Haugesund. Han er seksjonssjef i Sjøfartsdirektorateten og en norsk krimforfatter som debuterte for syv år siden. Thime-Iversen har tidligere skrevet to kriminalromaner om Kripos-etterforskeren Njaal Natland, og er i disse dager aktuell med en tredje roman i serien. Han har også publisert flere krimnoveller i ulike antalogier de siste årene.

Thime-Iversen debuterte med krimromanen X på Juritzen forlag i 2013, og dette var første bok i Njaal Natland-serien. Boken fikk svært mye oppmerksomhet, og Thime-Iversen ble sett på som ett av de mest lovende og mest fargerike nye navnene på norsk krimhimmel. Så gikk tiden, og det var mange som spurte seg hvor det ble av neste bok i serien. Helge Thime-Iversen fikk i likhet med mange andre norske forfattere store vanskeligheter med Juritzen forlag da forlaget skar ned til beinet tilbake i 2014-2015, og han ble sittende med et manus som aldri ble helt ferdig. I 2019 gav han opp hele Juritzen, og bestemte seg for å gi ut Blodørn som selvpublisert e-bok i stedet, før han startet på nytt, og nå altså er klar for å lansere tredje bok i serien med tittelen Offiseren. Denne gang også som papirbok på LIV Forlag i Larvik. Det må også nevnes at begge bøkene er gitt ut på nytt som lydbøker og kan streames på Fabel og Storytel, men der har hans første bok, X, fått tittelen Mordkoden.

Thime-Iversens to første bøker er svært ulike i komposisjon, dramaturgi og struktur. Den første, X, en adrenalinthriller med høyt tempo, mange drap og en heseblesende jakt på en seriemorder. Andre bok, Blodørn, et lukket mysterium på en øy ute i havgapet. Inspirert av klassisk krim, med gåter, koder og med masse suspense og lite action. Derfor er det litt usikkert hvilken versjon av Njaal Natland vi vil få servert i den kommende boken, Offiseren, som vil være ute på markedet nå i februar.

X / Mordkoden (2013)

Jeg var blant dem som ble helfrelst da jeg leste denne debuten tilbake i 2013. Jeg lot meg rive med i jakten på seriemorderen X, som la igjen avkuttede pekefingre som sitt kjennetegn. Det er en historie som springer fra sted til sted rundt om i Norges langstrakte land, og jakten føles nesten i overkant heseblesende til tider. Dette er action-krim der adrenalinrush sitter i høysetet. Jeg blir engasjert og revet med av X. Den river og sliter i meg hvert ledige sekund jeg har. Når så løsningen kommer så tenker jeg bare … : Åh! Selvsagt! Hvordan i Hel%&&%¤ kunne jeg unngå å se den?  Under radaren helt fram til bomben var sluppet med andre ord. Helge Thime-Iversen skriver svært godt. Han har et beskrivende språk spekket med detaljer og stemninger. På den måten klarer han å skape klare bilder i hodene våre. Både uhyggen, desperasjonen, vemmelsen og spenningen formidles med en kløktig og god penn. 

I min omtale på bloggen skrev jeg blant annet dette:

«Dette var en X-tremt imponerende debut. Utrolig stilig plott som fenget meg fra første side. «

Fra MIN OMTALE «X-tremt spennede debut»

Blodørn (2019)

Helge Thime-Iversen gav ut denne krimromanen som en indieutgivelse i e-bokformat. Den er med andre ord ikke å finne i papir, kun som e-bok og lydbok. I «Blodørn» gjør forfatteren det stikk motsatte av det han gjorde i «X». Her er det et lukket rom. Åtte mennesker avskjært fra sivilisasjonen som samles på en gammel gård på en øde øy utenfor Måløy for å tilbringe en uke sammen. Alle invitert ut i en uke for å prøve ut en slags avansert variant av et Escape-room. De blir satt til å løse gamle mysterier, og snart skal det vise seg at den mystiske verten som har invitert dem er en av gjestene, og at han eller hun har en helt annen agenda gående. Langt mer blodig og skremmende enn mysteriene de blir satt til å løse. Vi får med andre ord en klassisk setting der gjestene er avsondret fra resten av verden, isolert på en forblåst øy i uværet, og med en kaldblodig drapsmann blant seg. Spørsmålet er hvem? Jeg elsker som sagt gåtene, settingen og det krypende ubehaget i denne boka

I min omtale av boka sier jeg følgende:

«Dette er kjempegøy, spennende, interessant og levende fortalt. Absolutt verdt å lese.«

Fra min Instagram-omtale Av «Blodørn»

Nå er altså Helge Thime-Iversen på trappene med tredje bok i serien. Du kan lese utdrag fra den nyeste boken i serien her, og du kan forhåndsbestille boka hos forfatteren selv på hans facebookside:

Vil du gi Vargtimen i julepresang?

Min nye krimroman «Vargtimen» kommer på markedet i løpet av de to første ukene i januar. Jeg fått trykket opp 100 lekre gavekort som jeg signerer, og som dere kan gi til en krimelsker til jul. Da vil mottakeren få tilsendt «Vargtimen» signert med en personlig hilsen fra meg i januar. Du får selve gavekortet sendt til din adresse i løpet av tre dager, slik at du kan legge det under juletreet til rette vedkommende.

Min nye krimroman «Vargtimen» kommer på markedet i løpet av de to første ukene i januar. Jeg fått trykket opp 100 lekre gavekort som jeg signerer, og som dere kan gi til en krimelsker til jul. Da vil mottakeren få tilsendt «Vargtimen» signert med en personlig hilsen fra meg i januar. Du får selve gavekortet sendt til din adresse i løpet av tre dager, slik at du kan legge det under juletreet til rette vedkommende.

Bestill gavekortet ved å sende 428,- til VIPPS 92858!

Husk å skrive navn og postadresse til mottaker i meldingsfeltet 🙂

Om boka:

Vargtimen er første bok i en ny krimserie jeg skriver på. Overbetjent Gabriel Fjell er akkurat forfremmet til etterforskningsleder i Haugesund, og hans første sak gir han enorme utfordringer både privat og profesjonelt. En selvmordsbølge sprer seg blant ungdommene i byen, og Gabriel og hans team føler seg maktesløse i kampen mot de destruktive kreftene. Snart finner de ut at ungdommene er tilknyttet et internasjonalt nettverk som kaller seg «Blue Whale Challenge». Et spill der ungdommene etter 57 ulike utfordringer til slutt ender med å ta livet av seg. For Gabriel blir saken ekstra belastende i og med at hans egen storesøster begikk selvmord for atten år siden, og han sliter med ubearbeidede traumer etter det som skjedde den gangen.

Boken er skrevet med ungdom og psykisk helse som bakteppe. En tematikk jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, og et emne som engasjerer meg svært mye. Da jeg begynte å dykke ned i temaet for to år siden boblet det opp så mye grums til overflaten at jeg nesten fikk pusteproblemer. Det finnes steder på nettet der ungdom ferdes som er så mørke og jævlige at vi knapt kan tro det. «Blue Whale Challenge», som jeg skriver om, er ett eksempel, men det finnes en hel rekke andre lignende nettsteder også. I 2019 kunne vi lese en artikkelserie, og se en dokumentar på NRK om temaet med tittelen «Trigger warning». Ungdommer som er medlem av et hemmelig nettverk på Instagram der det deles selvmordsplaner og filmes selvskading. En av jentene i dokumentaren tok livet av seg mens medlemmene i nettverket fulgte henne på Instagram.

Det har vært ufattelig tøft og tungt å skrive denne boka. Å dykke inn i så nedkjørte og sårbare unge sinn har vært en prøvelse, og det er klart at en gjør seg tanker underveis om det er riktig å skape spenningslitteratur med et slikt bakteppe. Jeg føler likevel at jeg gjør det riktige. Det er viktig for meg at vi tør å snakke om disse tingene, og dersom «Vargtimen» kan tvinge fram en debatt rundt ungdom og psykisk helse, ja da vil jeg bli glad.

Etter å ha lest dette, tenker du kanskje at dette var en litt for depressiv julegave å gi, men du kan ta det helt med ro. Først og fremst så er dette en intens, skremmende og til tider ubehagelig krimroman der spenningen står i høysetet. Jeg skriver krim, og krim skal etter min mening primært få fram gåsehud og grøss hos leseren. Det kan jeg love i rikt monn.

GOD FØRJULSTID DA ALLE SAMMEN!