Om skriving og publisering

TV-SERIE MED KRIMGÅTEN I FOKUS

Jeg har lovet dere fem suverene krimserietips på TV i løpet av januar. Alle serier som vi uten å blunke har gitt terningkast 6 fra sofaen vår. Tidligere i måneden tipset jeg dere om «Mare of Easttown» og om «The night of». Begge to serier som du finner på HBO Max. I dag er det første sesong av en serie som ligger ute med tre av fire sesonger på på Netflix, som ligger i godteposen til dere. Serien heter «The Sinner», og høstet i år to Golden Globe-nominasjoner. Den skiller seg ut ved at mysteriet og krimgåten er så sjokkerende og altoppslukende, at alt annet feies til side for å finne svarene.

THE SINNER – NETFLIX (3 sesonger 2017-2021)

Utgangspunktet for første sesong av denne serien er så grøssende bra at det bare er å lene seg tilbake fra første stund. Vi møter en ung kvinne som heter Cora. Lykkelig gift, og med en god jobb, og mor til en liten gutt. Hun tar med seg familien på stranda for å bade. Mens Cora sitter på håndkleet og skreller en pære til guttungen, dukker det opp tre ungdommer som blir sittende og fjolle og spille av musikk rett foran dem. Cora reiser seg, går bort og stikker den ene av ungdommene i hjel med en rekke knivstikk. Scenen kommer så uventet på deg at du bør passe deg for ikke å falle ut av stolen. Scenen er blodig, grotesk, ekstremt voldelig og langt unna det du viser til familien til fredgs-tacoen for å si det slik.

Med over 20 vitner og en uforbeholden tilståelse blir Cora pågrepet og satt i arrest. Politiet har alt de trenger. Tilståelse, vitner, drapsvåpen og tekniske spor som bekrefter hendelsesforløpet. Det eneste de mangler er motiv. Det er en no-brainer å dra denne saken gjennom retten, men politietterforsker Harry Ambrose (i fantastiske Bill Pullmans skikkelse) nøler. Han klarer ikke å slå seg til ro med at det ikke ligger et motiv til grunn for handlingen.

The joy of The Sinner is getting to watch the murderer do everything in her power to just get the ordeal over with. A more traditional show would turn the relationship between her and the detective into a cat and mouse, but that isn’t really the case here. The mouse is splayed out on the floor begging to be eaten and the cat can’t understand why.
The Guardian

På samme måte starter egentlig de to neste sesongene også. I sesong 2 dreper en 13 år gammel gutt begge foreldrene sine med gift mens de er på en utflukt til Niagra Falls, og i sesong 3 er det en flink og sympatisk lærer som plutselig får besøk av en gammel «venn» og ender opp med å la ham dø heller enn å ringe lege når de blir utsatt for en trafikkulykke.

Det er med andre ord de store mysteriene og det fullstendig uforståelige som danner grunnlaget for denne mørke og mystiske serien med politietterforsker Harry Ambrose. Vi skjønner ikke hvorfor de grusomme hendelsene skjer, og spenningen ligger som oftest ikke i hva eller hvem, men i hvorfor. Alle tre sesonger er svært avhengighetsskapende, med første sesong som den aller beste av dem. Bill Pullman bærer hovedkarakteren på skuldrene gjenomm samfulle tre sesonger på en imponerende måte. Det kommer også en fjerde sesong. Den hadde premiere i USA i oktober.

Når krim og thriller møtes er jeg solgt – dette er sjangeren for meg! Serien er genial, mørk, ulidelig spennende og rar på samme tid. Og det beste er at du blir overrasket gjentatte ganger over alt som skjer. Det er umulig å forutse hendelser, og man sitter igjen med en ubehagelig følelse i hele kroppen, når løsningen kommer for en dag. Terningkast 6!
Kristin Gjelsvik

KRIM-SERIE PÅ ØVERSTE HYLLE!

THE NIGHT OF (2016) – HBO MAX

Jeg lovet dere fem brilliante krim-serie tips på TV i løpet av januar, og på onsdag fikk dere tips om den enestående serien «Mare of Easttown». I dag skal dere få en seks år gammel klassiker som jeg tror har gått under radaren hos mange av dere. «The night of» er kanskje noe av det aller beste som er laget av amerikanske krimserier de siste ti årene. Dette er kvalitet i absolutt alle ledd, og en serie som får selv A-mennesker til å binge til klokka fire på morgenen for å se ferdig.

Du vet den følelsen når ALT sitter? Skuespill, plott, foto, drama, spenning, mysterier og stemning. Du skjønner det alt fra første scene av. Dette er KVALITET! «The night of» er en slik serie, og kanskje er det ikke så rart dersom en ser på castingen, på produksjonen og på manusutviklerne. Det er navn som får alle kjennere til å heve øyenbrynene og nikke mot TV-skjermen av forventning. Gutta i OP-5 (Aslak Nore og Asbjørn Slettemark) listet i sin tid opp flere navn som alle var gode grunner til å se serien. TV-serien er skrevet av Richard Price, den knallgode New York-krimforfatteren som også skrev The Wire sammen med George Pelecanos og Dennis Lehane. Skuespilleren John Turturro er en herlig type, og i denne serien spiller han advokaten Jack Stone, en ambulansejagende advokat som øyner sitt livs sjanse en sen kveld utenfor arresten. Med aggressiv fotsopp som sitt største problem kan du trygt si at han er en atypisk antihelt. Han spiller så knakende godt at det er en fryd å se ham. I rollen som den unge og uheldige (?) gutten Nasir som blir tiltalt for mord, finner vi Riz Ahmed. Han spiller rollen som en nerdete, forsiktig, sympatisk og skikkelig, men også impulsiv og potensielt gatesmart gutt, og Riz Ahmed gir karakteren alle disse kvalitetene på imponerende vis.

Det er altså mye som ligger til rette for en strålende seeropplevelse, og du kommer ikke til å bli skuffet. I stedet for å være en klassisk whodunnit, er det seriens premiss å få oss til å åpne øynene for hvordan systemet egentlig arbeider når Nasir blir siktet for drap. Vi får innblikk i hvordan advokatene lager avtaler under bordet, hvordan politiet etterforsker beviser, hvordan vokterne i fengselet gjør sine avtaler med de innsatte, og hva som egentlig skal til for å overleve som muslim tiltalt for mord på en hvit kvinne i et amerikansk fengsel post 9/11.

Serien handler på mange måter om hva hver og en av oss er villig til å gjøre for å overleve både på begge sider av loven. Det er ikke vakkert, men det er gjenkjennelig. I denne serien oppfører ikke heltene seg som helter. De gjør alvorlige feil, og de er irriterende og usympatiske til tider, men samtidig så gjør alle sammen så godt som de kan. De er rett og slett bare helt normale mennesker, og derfor virker det også så ufattelig sterkt når de viser medmenneskelighet og søker rettferdighet. Det minner oss på at vi mennesker, tross våre feil og mangler, gjør hva vi kan med de kort som vi har på hånden.
Nettstedet «Vi elsker serier» (DK)

Serien er mørk og stemningsfull. Den tar seg tid til å dvele i øyeblikkene, og skrider langsomt fram. Du får rikelig med anledning til å gruble over spor, muligheter og teorier, og du kommer til å få opptil flere bøtter med iskaldt vann nedover ryggen i løpet av de åtte episodene. Vær klar over at første episode er nesten like lang som en spillefilm, men det grepet er altså gjort for at du skal komme skikkelig inn i drapsgåten før de begynner å nøste i den. Det er bare en sesong av serien, og HBO har akkurat kansellert tanken om en ny sesong til tross for den enorme suksessen.

En førnøyelig sjarmbombe!

«Torsdagsmordklubben» av Richard Osman har på kort tid blitt et fenomen innen internasjonal kriminallitteratur. På få uker før jul i 2019 eksploderte bokmarkedet i Storbritannia, og TV-kjendisen Osman solgte latterlige mengder med bøker av sin krimdebut. Historien om de fire pensjonerte vennene i eldrebofellesskapet som hadde startet en egen mordklubb på torsdager, trollbandt alle leserne med sin lune sjarm og humor, og kombinerte det med et svært godt komponert krimmysterium med mange uventede vendinger.

Først av alt vil jeg rette en stor takk til det lille enmannsforlaget GursliBerg, som har sørget for at vi får denne sjarmbomben også i norsk språkdrakt. Jeg kan ikke forstå annet enn at de har gjort et skup med å skaffe seg rettighetene til denne godbiten. For en godbit er det definitivt! Jeg kan ikke huske sist gang jeg koste meg så mye i lesestolen som jeg gjorde de to dagene jeg brukte på nesten 450 sider med selvironisk, erkebritisk, puslekrim i «Torsdagsmordklubben». Det er selvsagt en smakssak om en liker den uformelle og personlige skrivestilen, men hos meg var det en innertier fra første setning av. Boka er etter min mening en herlig blanding av en god dose Agathae Christies «miss Marple»-romaner, en språklig touch av Brigdet Jones dagbok, og en solid dæsj av den elleville og litt smålåtne humoren i «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant». Om Olivia Henriksen i Lene Lauritsen Kjølners bøker noen gang skulle bli riktig gammel, og flytte inn i dette bofellesskapet, da er hun kommet til Paradis. Hun ville elsket det, akkurat som disse fire gamlingene elsker og nyter sine siste dager.

Det som stikker seg mest ut er (naturlig nok) den underfundige erkebritiske humoren som svøper inn hvert eneste lille kapittel i denne romanen. Det går knapt et eneste avsnitt uten at du sitter og humrer over noe treffende som blir sagt eller gjort. Det er så mye livsvisdom, treffende observasjoner og energi som putrer ut av porene på denne kvartetten, at det i seg selv er en fornøyelse å lese. Helt uavhengig av krimgåten. Gang på gang så gapskrattet jeg mens jeg leste, og jeg er så utrolig glad for at filmrettighetene er kjøpt opp. Vær så snill å gi rollen som Ron til John Cleese. Han er skapt til den rollen. Du må nok være over gjennomsnittet glad i engelsk humor og satire for å finne glede i det du leser, men er du det, ja så er det iallfall evigheter siden sist jeg leste noe så treffende som dette.

«Kosekrim» er en betegnende sjanger å benytte når en skal omtale denne boka. Det er krim. Det er ikke spesielt blodig eller makabert, og det er nesten litt koselig å være med på å løse gåten. Svakheten med denne sjangeren har alltid vært at det har blitt lagt for mye krefter i den lune og koselige humoren, og for liten vekt på at krimmysteriet skal holde mål. Det var en stor positiv overraskelse å se at «Torsdagsmordklubben» ikke har gått i denne fellen. Drapsmysteriene er svært interessante, intrikate, gåtefulle og utfordrende. Leseren blir lurt trill rundt gang på gang på gang. Forfatteren har brukt god tid og masse kreativitet for å skape et så solid krimmysterium som mulig, og det er en tydelig plan hos forfatteren på struktur, oppbygging og dramaturgi i forhold til dette. Som lesere blir vi dratt inn i spekulasjonene, teoriene, mysteriene og i etterforskningen. Du klarer kanskje (om du er skarp) å gjette morderen tidlig, men du klarer aldri i livet å se hvordan dette henger sammen og hvorfor hendelsene oppstår. Om du kutter bort all den kostelige humoren som «gjør» romanen, ja så står du fremdeles igjen med en knakende god krimroman. Det er godt gjort.

Handlingen er enkel: Ute på den engelske landsbygda er det opprettet et lokalsamfunn rundt et gammelt fraflyttet kloster bestående av eldreboliger. Et bofelleskap på noen hundre eldre mennesker i sytti-åtti årene. Blant denne gjengen har du fire pensjonister som har startet sin egen klubb, «Torsdagsmordklubben», der de møtes hver torsdag for å løse gamle mordgåter, eller «cold cases», for å bruke et annet uttrykk. Når så et ekte mord dukker opp i deres eget lokalmiljø, ja så finner ikke klubben seg i at politiet skal få lov til å etterforske drapet alene. Ved hjelp av like deler sjarm, kløkt og påtatt naivisme elger de seg innpå etterforskningen og de to etterforskerne. En av dem, en ung kvinnelig betjent, har de egenhendig rekruttert inn i teamet på kreativt vis. Dere har for lengst gjettet hvem som ender opp med å løse sakene, men det er helt greit. Det er ikke der spenningen ligger i denne boken. Den ligger i hvordan disse gamlingene får det til. En ting er uansett sikkert … Klarer du å tråle deg gjennom de 430 sidene uten at Ibrahim, Ron, Joyce og Elisabeth får et helt eget sted i hjertet ditt, ja da er du rett og slett hjerteløs. Årets største positive overraskelse i krimjungelen så langt i år, er en engelsk sjarmbombe. Ferdig snakka!