Marit Reiersgård har gitt ut tre bøker om sitt radarpar Verner Jacobsen og Bitte Røed. Drapsetterforskere, hverdagsmennesker, og levende eksempler på at krimsjangeren klarer seg fint uten actionhelter og adrenalinjunkies. Den siste boken hennes, Paradisbakken, er en av vårens mestselgende norske kriminalromaner. For sin forrige, Jenta uten hjerte, ble hun Rivertonnominert, og hennes første, Stolpesnø, er oversatt til en rekke språk. Dette innlegget er en oppfordring fra meg til alle dere som liker de litt stille og rolige krimbøkene der etterforskningen, det sosiale samspillet og krimgåten står i fokus. Her har dere spenning, nydelig språk, fiffige drapsmysterium og sosialrealistisk krim på sitt beste.
Dette kunne vært en anmeldelse av «Jenta uten hjerte» som jeg leste i påsken, men som dere ser så er dette innlegget merket med «produktplassering» ettersom Marit kommer ut på Gyldendal forlag, som jeg også har signert for nå i vår. Jeg anmelder ikke bøker fra Gyldendal lengre. Men, jeg går altså ikke av veien for å gi dere en og annen produktmerket anbefaling 🙂
Foto: Julie Pike
Vi kjenner alle Karin Fossum, og hennes bøker om Konrad Sejer. Marit Reiersgård er etter min mening en arvtaker ikke bare geografisk (Det er Lier-området utenfor Drammen i disse bøkene også), men også i skrivemåte, drama og tematikk. Hennes bøker balanserer hårfint grensegangen mellom sosialdrama og kriminallitteratur. Hun har en egen evne til å rette fokuset mot skjevheter i samfunnet, vår tids samfunnsproblemer, og enkeltmenneskers skjebner på en god måte. Samtidig består koloritten i Reiergårds bøker av livet på politikontoret og på hjemmebane med de to hovedkarakterene Bitte og Verner i fokus. Etterforskningen får alltid god plass, drapsmysteriene holdes levende fra begynnelse til slutt og det er en solid dose realisme i alt som skjer. Her er det totalt fravær av spinnville biljakter og halsbrekkende stunts, seriekannibaldrapsmenn med hypnotisk påvirkningskraft, eller genidetektiver uten et snev av sosiale antenner som finner spor og løsninger som kun forfatteren har forutsetninger for å kunne se.
Verner og Bitte er ikke kjederøykende skorsteiner med whiskyflasker i skrivebordsskuffa, udiagnostiserte psykiske lidelser i klesskapet, eller en ex-kriminell heroinistbakgrunn gjemt unna på loftet. De er Bitte og Verner. Politifolk. Familiefolk. Hverdagsmennesker. Verner Jacobsens største særtrekk som politimann er at han smug-strikker. Ja, du leste riktig … Han strikker! Bitte Røed på sin side er en smule korpulent, og sliter med sitt eget selvbilde. Sammen er de forbryternes store skrekk … Eller kanskje ikke? De er vel rett og slett helt ordinære mennesker i vanlige jobber, jobber som tilfeldigvis innbefatter en rekke uoppklarte drap, og sosiale skjebner. Vil du ha blod, gørr, voldsscener, torturredskaper og sex-bestialiteter … ? Les Kepler, ikke Reiersgård.
Jeg nevnte Fossums Sejer-bøker. De er det nærmeste jeg kommer Marit Reiersgård sjangermessig tror jeg. Er du hekta på krimserier på TV, så vil jeg si at en sammenligning med britiske Broadchurch slettes ikke er dum. Det er små bygder og lokalsamfunn som rives opp av en tragisk hendelse, og jobben med å gjenopprette balansen går til de sindige, rolige og dyktige politifolkene ved det lokale lensmannskontoret. Løsningen på drapsgåten er som regel et sammentreff av uheldige omstendigheter, skakk-kjørte sosiale relasjoner og et lokalsamfunn der det å holde på hemmeligheter ofte er viktigere enn å finne riktige svar.
Det jeg mener Marit Reiersgård er spesielt dyktig til i sine krimbøker, er å gi drapsmannen eller kvinnen et menneskelig ansikt. Når siste side er lest forstår vi hvorfor det gikk så galt for vedkommende, og vi tar oss selv i å tenke at dette også kunne skjedd oss, gitt at premissene var de samme. Den tynne, skjøre linjen mellom mønsterborger og drapsmann er selve utstillingsvinduet for Marits to første bøker. Hennes siste skiller seg litt ut i så måte har jeg forstått, men den har jeg ikke fått lest ennå.
Jeg mener av hele mitt hjerte at de av dere som har sansen for den rolige kriminalfortellingen, bør prøve å lese Reiersgårds bøker. Jeg har selv stor glede av dem, selv om jeg utvilsomt er en større tilhenger av uptempo krimromaner med mye hyl og spetakkel. «Stolpesnø» og «Jenta uten hjerte» gav meg et litterært pusterom der språket sto i fokus, og et lite friminutt til ettertanke rundt de egentlige årsakene til at kriminelle handlinger oppstår.
GEIR TANGEN 