Klassisk helstøpt Wisting

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. I utgangspunktet er det absolutt ingenting som tilsier at saken trenger å gjennomgås på nytt. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Nok til at han blir nysgjerrig. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig flere tråder å nøste opp i, og ganske snart viser det seg å være alvorlige mangler som er blitt oversett den gangen. Inn fra sidelinja kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Sporene peker mot flere mulige gjerningsmenn. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?

Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir oppslukt og revet med. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper sjelden etter luft, blir aldri mørkredd, og er ikke i nærheten avå falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.

PS! Når romaner er så godt skrevet som denne så blar jeg meg forbi små skjønnhetsfeil og brister med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Men, det er en korrekturleser som ikke har hatt sin stolteste dag på jobb når alle «frem» har blitt rettet til «fram» uten tanke for at en må hake av for «bare hele ord» i dokumentet. I Sak 1569 finner vi altså merkelige nyord som «framdeles» og «frammed» … 😉

Se og hør Sven Nordin lese første kapittel av Sak 1569

Solide mursteiner

Forlagene hater dem, bokhandlerne sukker oppgitt, og vi lesere kjenner en viss motvilje for å orke å begynne på dem. Mursteinene … Romanene på 600 sider pluss, som gjerne veier godt over en kilo, og som krever sin plass i bokhylla. Får den til å krenge og jamre seg. Men, så er det rart med det … Noen av disse blyloddene er så vanvittig bra, at skulle en rett og slett ønske de varte enda lenger. Dette er en hyllest til murstein-krim, og en takk til forfattere som har orket å stå i kampen det er å få gitt ut noe så massivt.

Forlagene hater dem, bokhandlerne sukker oppgitt, og vi lesere kjenner en viss motvilje for å orke å begynne på dem. Mursteinene … Romanene på 600 sider pluss, som gjerne veier godt over en kilo, og som krever sin plass i bokhylla. Får den til å krenge og jamre seg. Men, så er det rart med det … Noen av disse blyloddene er så vanvittig bra, at skulle en rett og slett ønske de varte enda lenger. Dette er en hyllest til murstein-krim, og en takk til forfattere som har orket å stå i kampen det er å få gitt ut noe så massivt.

Vi forfattere må være ærlige nok til å innrømme at det aldri skaper halleluja-stemning hos forlagsredaktøren når du sender ham et manus på 870 sider. For ikke å snakke om når dette prosjektet i neste omgang skal presenteres for markedsdirektøren. «Folk kjøper ikke så tjukke bøker». «De vegrer seg …» sier de, og har selvsagt helt rett i det. Om du ikke heter Tolkien, og akkurat har fullført «Ringenes Herre», eller Jo Nesbø, Lars Kepler eller Tom Egeland. Da er det greit.

«Less is more» synes å være mantraet hos de fleste forlag, og det er mye sant i det utsagnet. Men dette innlegget skal handle om unntakene. De bøkene som det føles som om aldri har en ende, men der det er nitrist at de faktisk tar slutt en dag likevel. Jeg hater å plukke disse bøkene ut av bokhylla for å begynne på dem, men etterpå står de igjen som blinkende stjerner på en stjernehimmel som jeg alltid lengter tilbake til. Her er fire mursteiner som dere bør ta dere tiden det tar å lese dem. Det er bøker dere aldri vil glemme, og som dere vil tenke tilbake på med fryd, når dere en gang (sannsynligvis i løpet av 2020-tallet) kommer i mål med dem.

JAN-ERIK JAMES KNUDSEN – I SKYGGEN AV STRÅLEGLANSEN

Jan-Erik James Knudsen har gitt ut tre thrillere. De to første på Aschehoug for en god del år siden, og «I skyggen av stråleglansen» som altså kom ut på LIV i 2019. Det er en murstein av en thriller på mange måter. En ting er at den er på nesten 600 tettskrevne sider. En annen at det er et svært rikholdig persongalleri som det er en prøvelse å holde styr på. I tillegg er kompleksiteten i plottet og i den underliggende konflikten i Belfast et monstrum av et lerret å bleke. Boka er, for å si det mildt, krevende. Du må være våken som leser og beherske det å sjonglere fem til seks baller i luften samtidig.

Med det sagt, så er boka et mesterverk av en thriller. Lekkert komponert, godt balansert, og med et trent øye for dramaturgiske detaljer. Språket er svært godt, men også her krever det at leseren har et større (gjerne akademisk) aktivt ordforråd. Nydelige skildringer, heseblesende actionscener, og en nesten naturalistisk tilnærming til detaljene i ondskapens herjinger og de voldelige tilbøyelighetene. Det spares ikke på noe, men porsjoneres i passelige doser, slik at vi med nød og neppe klarer å svelge unna før en ny bølge kommer. Dette er ikke spenningslitteratur for nybegynnere, men solid sikringskost for de av oss som leser mye, og som tåler litt. Dette er HØY kvalitet, men jeg kan ikke love at alle lesere klarer å fordøye denne biffen. 

TERRY HAYES – JEG ER PILEGRIM

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

«Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

JOËL DICKER – SANNHETEN OM HARRY QUEBERT-SAKEN

 Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet. Det morsomme er at den fremstår som en selvironisk og selvoppfyllende profeti. Bokens jeg-person er nemlig en tretti år gammel forfatter som skriver sin andre roman. En roman som skal gjøre ham til en stor stjerne. (Noe som altså har skjedd)  En roman basert på et kriminalmysterium fra 1975 der 15 år gamle Nola Kellergan forsvinner fra småbyen Aurora. I sentrum for begivenhetene står intet mindre enn forfatterens egen nestor og læremester, den fantastiske Harry Quebert.

Boka har så mange dimensjoner at den er en nytelse å lese for oss som kjenner litt litteratur. Kriminalmysteriumet er noe helt for seg selv. Det er så Agatha Christie som det kan få blitt. Genialt plottet, og med så mange finurlige vendinger at du ikke har nubbesjans til å forutse den egentlige løsningen. Jeg flirte godt hver gang jeg ble rundlurt, og det ble jeg helt til siste side var lest av mursteinen. (618 sider). I tillegg så er boka en nydelig kjærlighetshistorie som er så inderlig at den gnager på hjerterøttene dine i lang tid etter at du har lest den. Vakker, silkemyk og hjerteskjærende på en og samme tid. Det er en historie om forbudt kjærlighet, og det finnes en rekke nydelige allusjoner til kjente klassiske mesterverk innen sjangeren. Akkurat som kriminalmysteriet så bukter og vrir kjærlighetsfortellingen seg som en ål mellom hendene dine. Vi tror vi vet hva som skjer, men er aldri i nærheten av den egentlige sannheten. Det lille harmoniske bygdesamfunnet kryr av små finurlige hemmeligheter som alle er med på å vende historien i stadig nye retninger.

 Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fascinerende og spennende til det. Det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 …

PONTUS LJUNGHILL – EN USYNLIG

Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.

For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til begrepet jeg innførte i norsk krim da jeg anmeldte denne boken for seks år siden. «Slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, obskønigheter, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.

Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer.

Her presenteres spor for spor nøysomt og nøyaktig, og jeg tar meg selv i å vikle meg helt inn i mysteriets gåter. Blir sittende og gruble over hvem morderen kan være så snart jeg legger boken fra meg. Lever meg inn i historien med hud og hår. Nyter partiene der Stockholm beskrives gjennom karakterenes øyne. Er der. Hører lydene. Lukter odørene. Ser bygningene og gatene for meg. Bygger mitt eget indre imaginære Stockholm. Dette er et gammeldags kriminalmysterium som får en til å tenke på de gamle mesterne. De som aldri avslørte morderen. De som tok leseren med gjennom hvert eneste skritt i etterforskningen.

Om du synes det blir litt for å drøyt å lese noe så langtekkelig som dette, ja så er en av dem filmatisert som en miniserie som du kan se på TV2 SUMO: Sannheten om Haary Quebert-saken. Serien er godt laget, selv for oss som har lest den vidunderlige boka.

I bokhylla mi akkurat nå står det noen mursteiner som jeg vegrer meg for å begynne på. Øystein Wiiks «Tredje gang du dør» og Charlotte Links «Overvåkeren» for eksempel. Noen som mener jeg bør gyve løs på dem med godt mot, eller kanskje dere har andre tips?

Ha en fin lese-søndag alle sammen!

Skjulte norske krimskatter: ULRIK HØISÆTHER

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen. I dag: Ulrik Høisæther

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: ULRIK HØISÆTHER

Ulrik Høisæther (Foto: Julia Pike/Gyldendal)

Ulrik Høisæther er en av våre best bevarte krim-hemmeligheter. Han skriver gnistrende godt, med høyt tempo, artige twister, og levende karakterer. Hans to første krimbøker «Pokerfjes» og «Rene hender» kom ut på Tiden Forlag for 8-10 år siden, og ble en del omtalt den gangen. Mens hans foreløpig siste bok «Den siste bankboksen» kom ut på Gyldendal for et par år siden.

«Pokerfjes» og «Rene hender» er norsk finanskrim på sitt beste. Engasjerende bøker som du sluker, og med sterke hovedpersoner som kryper inn i deg og blir værende. Gjennom de to første bøkene i denne serien trodde jeg virkelig at vi så konturene av et forfatterskap som skulle ta skikkelig av, men så skjedde ikke det. Ulrik ble opptatt med en del andre prosjekter, Tiden Norsk Forlag sluttet å gi ut bøker, og plutselig hadde det gått så lang tid at det var vanskelig for andre forlag å skrape opp Eveline Enger og Jack Larsen fra asfalten. Trist, men slik er det av og til. Med det sagt, så er disse to finansthrillerne såpass gnistrende, at dersom du ikke har lest dem, så bør du skaffe dem til veie så snart du kan.

Om debuten «Pokerfjes» skrev jeg i min anmeldelse følgende: «Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg.» I samme anmeldelse påpeker jeg også følgende: «Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest hans debut.» I 2012 nominerte jeg «Pokerfjes» til årets bok i en uhøytidelig kåring. Det sier litt om min begeistring.

Og om «Rene hender» finner jeg dette sitatet fra min anmeldelse: «Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserne blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost«

«Den siste bankboksen» er altså Høisæthers foreløpig siste kriminalroman. Den er virkelig en perle verdt å merke seg. Jeg følte meg nesten sikker på at den ville få en Riverton-nominasjon i fjor, men den ble altså forbigått, noe jeg finner litt merkelig. Som krimroman er den helstøpt. Svært godt og ambisiøst plott. Karakterer som det oser tyngde og skarpe kanter av. Et voldsomt driv med flere actionscener som tar pusten fra deg. Realistisk og godt utført etterforskningsarbeid, og et historisk subplott som virkelig engasjerer.

Jeg anmeldte boken da den kom, og skrev følgende i min anmeldelse: «Vi får en spesiell krimgåte, et uløselig mysterium, et svært spennende historisk subplott, et personlig drama, et psykologisk spill, en møysommelig politietterforskning, heidundrende høyt tempo, stadige twister og uventede vendinger, og et crescendo til slutt som tar pusten fra deg. Alt pakket inn i et godt, variert og fint språk. Her er det hurramegrundt fra første bokstav, og du blir sugd rett inn i handlingen. Her er det forsvunne diamanter, skattejakt, gangstere, fremmedlegionærer, drap, utpressing, ran, svindel, leiemordere og en smellfeit jordnær norsk politimann som er alenepappa og som lider av overspising. Vi blir så uendelig glad i denne stakkars politimannen og i hans yngre og langt mer spenstige partner. «

Ulrik Høisæther har med andre ord ikke verdens lengste backlist, men det er tre bøker du så absolutt bør finne plass til i beltet. Kan også anbefale Eirik Hivjus fantastiske innlesing av «Den siste bankboksen» på Fabel. Ren nytelse.

Ha en fin helg alle sammen. 🙂