Skjulte norske krimskatter: HOGNE HONGSET

Hogne Hongsets seneste tre krimbøker er alle erketypiske samfunnskritiske krimbøker, der det å belyse tematikken er vel så viktig som å skrive en spennende historie. Det fine med Hongset er at han utmerket godt mestrer å gjøre begge deler samtidig. Hans bøker er utvilsomt krimromaner som vil få deg til å reflektere rundt maktstrukturer, industri, miljøvern og naturvern.

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: HOGNE HONGSET

Hogne Hongset (født 1940) er en norsk forfatter, organisasjonsmann og fagforeningsmann. Hongset har skrevet flere kriminalromaner innen temaet olje og energi. Han har arbeidet mange år i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Før han gikk av med pensjon arbeidet han i ti år med næringspolitkk som spesialrådgiver i LO-forbundet Industri og energi. Hongset var i perioden 2013-2014 redaktør for det industrifokuserte magasinet På Spissen, som ble utgitt av Industri Energi.

Hongset debuterte som romanforfatter som 70-åring med spenningsromanen Varsleren i 2010, som var første bok i Traktaten-trilogien. I 2011 kom Skyggen og i 2012 ble trilogien avsluttet med Hevneren. Traktaten-trilogien ble gitt ut på Kagge forlag. I 2015 gav Hongset ut Den femte dykkeren på eget forlag (HOBI forlag). Høsten 2016 kom han ut med spenningsromanen Mafiela, hvor settingen er kraftindustrien. I Mafiela tar Hongset et skarpt oppgjør med kraftbransjen i Norge. I 2019 kom så boka Vindbaroner, der Hongset setter søkelyset på vindkraftbransjen.

Hogne Hongsets seneste tre krimbøker er alle erketypiske samfunnskritiske krimbøker, der det å belyse tematikken er vel så viktig som å skrive en spennende historie. Det fine med Hongset er at han utmerket godt mestrer å gjøre begge deler samtidig. Hans bøker er utvilsomt krimromaner som vil få deg til å reflektere rundt maktstrukturer, industri, miljøvern og naturvern.

Den femte dykkeren (2015)

Jeg var begeistret fra første stund da jeg leste denne boka. Tematikken med nordsjødykkere fasinerte meg, anslaget var hårreisende og dykkerscenene klaustrofobisk spennende. Bokens handling tar utgangspunkt i den britiske veterandykkeren Brian Wilcox som har levd det meste av sitt voksne liv i Norge. Han var med da Ekofiskfeltet ble funnet i 1969 og dykket i norsk sektor i til sammen flere tiår. Han har fulgt rettsakene som dykkerne har anlagt mot staten, helt fram til Høyesteretts dom. Sammen med andre veterandykkere ønsker han en aksjon for å få ny fokus på dykkersaken. Wilcox bestemmer seg for at noen må dø, for at saken skal leve videre. Politiet i Oslo får etter hvert flere dødsfall å etterforske. Har kommersielle interesser tung innflytelse langt inn i det norske statsapparatet?

I min omtale på bloggen skrev jeg blant annet dette:

«Den femte dykkeren oser av kvalitet fra begynnelse til slutt. Glitrende tematikk, god spenningsoppbygging og karakterer vi blir glade i»

Fra MIN OMTALE «Strålende selvpublisert krim fra hongset»

Mafiela (2016)

Et drøyt år etter «Den femte dykkeren» kom «Mafiela» på markedet. Denne krimromanen er et brekkjern inn i den norske kraftbransjens innerste og mørkeste kjellerboder. Det er et skittent og mørkt bilde som skapes av Kraftindustrien, lobbyvirksomhet og politikere i «Mafiela». Kraftmarkedet i Norge ble liberalisert i 1990. Fra da av har kraftbransjen arbeidet systematisk for å presse strømprisene opp til et kunstig høyt nivå. Dette arbeidet fortsetter, med stadig mer kreative løsninger, mener Hongset, og han bruker denne romanen for å sette søkelyset på akkurat dette. Å bruke krimlitteratur for å peke på skjevheter i samfunnet er få forunt å få til, men Hongset klarer det enda en gang med Mafiela.

Handlingen i boka starter med at Dagbladet avslører at tidligere olje- og energiminister Fred Kvarme har hatt store beløp på hemmelige kontoer i Seychellene. Kvarme nekter å kommentere, og mediene spekulerer i hvor pengene kommer fra. Siri Wickstrøm kjenner Kvarmes kone Elisa, og har også hilst på Kvarme. Avsløringen av Kvarmes hemmelige kontorer i skatteparadis utløser dramatiske hendelser, og Siri blir dratt inn i et spill om store verdier.

I min omtale av boka sier jeg følgende:

Hogne Hongset har en veldig fin fortellerstemme. Hovedpersonen, og det dramaet hun gjennomgår engasjerer meg. Jeg trålet gjennom boka på langt kortere tid enn planlagt, og de siste hundre sidene midt på natta. Kunne ikke legge den fra meg før alle spørsmål var besvart.

Fra min omtale «Når krim blir samfunnskritikk»

Vindbaroner (2019)

Den foreløpig siste boka av Hogne Hongset er «Vindbaroner». En skremmende aktuell thriller der Hongset setter søkelyset på vindkraftbransjen. På samme vis som i de to foregående bøkene, så gjør han det med et smittende personlig engasjement og en dybdekunnskap en gjerne kan se langt etter hos andre krimforfattere som forsøker å skrive tematisk samfunnskritikk.

Vindbaroner er en spenningsroman basert på den høyaktuelle debatten om den omfattende vindkraftutbyggingen som foregår over hele landet. Stigende strømpriser utløser et stadig sterkere press for å få bygge vindkraftverk i utørt natur, noe som nå skaper mer og mer motstand i befolkningen. Vindbaroner tar oss inn i en fiktiv, men høyst realistisk utbyggingssak, der «vindbaronen» og lokale grunneiere står mot naturvernere. Store penger er i spill, og utenlandske kapitalinteresser spiller en avgjørende rolle i dramaet som utspiller seg i en bygd i Telemark.

På min instablogg skrev jeg følgende om romanen:

Forfatteren har et brennende politisk engasjement. Rett og slett en strålende bok jeg mener vi alle bør lese, uavhengig av ståsted i Acer-sak, miljøvern, naturvern og vindkraftengasjement. En «must-read» for å si det på godt norsk

Fra omtale av «vindbaroner» på instabloggen min

Bibliotekar Mette Langeland ved Sølvberget i Stavanger framhevet «Vindbaroner» som en av hennes absolutte favoritter fra 2019. Hør hvorfor her:

Skjulte norske krimskatter: JARLE STEN OLSEN

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: JARLE STEN OLSEN

Med en kriminalroman utgitt på LIV forlag og den neste som indieforfatter på eget forlag, er det nok en del krimlesere som ikke har hørt om denne karen. Jarle Sten Olsen er født i 1963 i Bergen. Han bor nå i Bø i Telemark og jobber som medielærer på Hjalmar Johansen videregående skole i Skien. Han har tjue års erfaring fra TV-produksjon, i NRK, TV2 og flere produksjonsselskaper, hvor han har vært fotograf, redigerer, producer og prosjektleder. Han har blant annet produsert ”Midt i Smørøyet» (NRK) og ”Silje & Sigurd – et slags reiseprogram” (TVNorge), som vant Gullrute for beste underholdningsprogram i 2001. Som forfatter debuterte han i 2014 med SteadyBare du som passer på er hans andre kriminalroman, og kom i 2018.

Steady (2014)

«Steady» er altså Jarle Sten Olsens debut, og ble utgitt på LIV Forlag i 2014. Jeg var en av dem som var veldig begeistret for denne debuten, og skrev blant annet i min anmeldelse følgende om boka:

«Steady» er rett og slett en svært spennende bok. Olsen kan virkelig kunsten å drive leseren til vanvidd gjennom stadige cliffhangere, og han har skrudd sammen en historie som engasjerer fra begynnelse til slutt. Dessuten formidler han veldig godt. Fine skildringer, gode dialoger, og et karaktergalleri som roper på flere bøker. Både Erling, Tommy og HP er fornøyelige, ekte og stilige typer. Jeg liker dem. De har substans. De er ikke pappfigurer uten sjel. Miljøet det skildres fra på innsiden av NRK er dessuten ganske artig og spennende lesing.

Hentet fra anmeldelsen «Ready-Steady-Go!» , publisert på bloggen i 2014

Om dere ønsker å lese boka, anbefaler jeg sterkt å kjøpe pocketversjonen ettersom det i den er ryddet opp i en god del skjønnhetsfeil. Handlingen i boka er drivende god. Erling er steady-fotograf i NRK med en litt rufsete fortid. Nå samboer med rikmannsdatteren Astrid som jobber i samme kanal. Når han en dag blir tatt for hasjbesittelse mens han er på jobb, går det meste skeis rundt ham, men han får på mystisk vis jobben tilbake, og blir satt til å ha ansvaret for steadykameraet under Nobelpriskonserten. Nobelkomiteens leder blir etter hvert funnet drept, og vi som lesere vet at utdelingen av prisen er fingert av en gruppe amerikanske agenter på et hemmelig oppdrag. Samme kveld som lederen blir drept, blir Erling vitne til at en av hans beste kamerater dør i en brann. En norsk kvinne med afghansk bakgrunn blir kidnappet, og faren blir utsatt for utpressing. Alt henger sammen, og den avgjørende brikken i puslespillet er Erling. Det er bare det at Erling har fattet mistanke til alt som skjer rundt ham. Han er nysgjerrig, og begynner å grave i hendelsene. Ganske snart befinner han seg midt i både politiet og agentenes søkelys.

Bare du som passer på (2018)

Det skulle ta noen år før andre bok fra Jarle Sten Olsen kom på markedet. Også denne gangen med handling fra innsiden av NRK. I «Bare du som passer på» møter vi Tom Moen, video-journalist i NRK, som blir presset til å dra til Bø i Telemark for å utføre et oppdrag for SORG, spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Oppdraget, som i utgangspunktet virker som en enkel jobb, viser seg å være langt farligere og gjør at han må nøste i en fortid mange ønsker å glemme. Her er det sterke linker til landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig og til den høyreekstreme grupperingen «Soilders of Odin». Tom Moen begynner å jobbe undercover på distriktskontoret og knytter sterke bånd til flere i lokalsamfunnet. Når han aner et mulig terrorangrep på «nattåpent» i gågata i Bø, øker tempoet i handlingen . Det gjør også leserens puls, for idet du tror det smeller, så dreier fokus fullstendig til noe helt annet.

Jeg skrev følgende på min insta-blogg om «Bare du som passer på»:

«Bare du som passer på» en skikkelig god kriminalroman. Godt skrevet, god dramaturgi, spennende, engasjerende og troverdig i skildringene av det lille lokalsamfunnet i Bø. I tillegg så oser det av innsikt når det kommer til distrikts-journalistenes hverdag på et lite lokalkontor langt vekke fra Tigerstadens brøl. Jeg merker at karakterene berører meg og interesserer meg, samtidig som drapsgåten og den underliggende tematikken pirrer nysgjerrigheten min hele boken gjennom.

Fra min omtale på Goodreads om «Bare du som passer på» 25.april, 2019
Gode anmeldelser på «Bare du som passer på»

Det som kjennetegner Jarle Sten Olsen som forfatter er først og fremst hans nærhet til karakterene, og evnen han har til å gjøre det utrolige sannsynlig. En blir dratt inn i en setting som vekker interesse, og han er flink til å skildre miljø og karakterer på en måte som gjør at de blir levende for oss. Samtidig så henger det sammen plottmessig hver gang.

Promo til boka «Bare du som passer på»

En høythengende krimdebutant

Lene Lauritsen KjølnerI dag er den store dagen kommet for 51 år gamle Lene Lauritsen Kjølner fra Tønsberg. Hun debuterer som romanforfatter med kriminalromanen «Høyt henger de». En roman som allerede før den har kommet i bokhyllene har høstet rikelig mengder med skryt og godord. Bokinspirator Liv Gade og forfatter Frode Granhus er to av dem som har fått lese manuskriptet og som hyller dagens debutant.

«Velskrevet, spennende og overraskende morsom. Gled deg, og les den sakte» sier Liv Gade.  «Tror det må være år og dag siden jeg leste en bok som er like bra rent språklig. Er så imponert at jeg knapt har ord. Her skal det leses langsomt, for en slik bok må bare nytes» er ordene krimforfatter Frode Granhus bruker etter å ha lest de første femti sidene. Det er kanskje ikke så rart at det er mange av oss krimelskere som gleder oss til denne debuten.

Selv er Lene Lauritsen Kjølner overveldet over den gode mottakelsen hun har fått, og hun legger ikke skjul på at gode omtaler kan være svært avgjørende for om boken blir en salgssuksess:

Jeg har fått tilbakemeldinger fra enkelte bloggere og redaktører, språkvasker og andre i Schibsted, og så langt så er det svært lovende. Når det gjelder Frodes tilbakemelding så ble jeg bare sittende å stirre på den hele kvelden. Jeg blir ydmyk og fantastisk lykkelig over at en så anerkjent krimforfatter virkelig liker det jeg gjør! Det er stort for en debutant som for ett år siden bare hadde hatt en novelle på trykk!

Å være debutant er en risikosport. Det er lett å drukne i mengden av andre sterke stemmer. Jeg har jo tenkt den tanken, men håper at det ikke skjer. Uten tidligere kjendisstatus på noen måte, må man spille på gode anmeldelser og bloggerne, da. Jeg håper eventuelle gode omtaler kan hjelpe meg fram, sier hun.

Omslaget som Schibsted Forlag har valgt ut til «Høyt henger de» er noe av det mest iøynefallende jeg har sett innen krimsjangeren. En tekopp med grønn te inneholder til alt overmål et lite hvitt hus som flyter på overflaten, og over kanten på koppen dingler det en svart munkekappe uten kropp. Opp fra pipa på huset øyner vi røyk som formes som en dødningeskalle, og over koppen kommer en flaggermus flagrende i natta. Utrolig spennende og vågalt å gi ut en krim med et såpass annerledes omslag. Forfatteren er begeistret for valget:

Jeg er overbegeistret! Det er klart at for en leser som vil ha veldig hardbarket krim, så kan muligens omslaget virke mot sin hensikt, men jeg synes det signaliserer et litt kontinentalt, Poirot-aktig innhold. Med humor, ja da, men krimgåten står i fokus, det må ingen tvile på. Designeren, Magnus Riise, var etter eget utsagt utrolig begeistret for innholdet. Han leste hele boken før han laget omslaget … og jeg sier bare: Utrolig dyktig gjort! Boken synes i bokhandelen – det er viktig det også.

Lene Lauritsen Kjølner er ivrig når hun får prate om boken. Ikke så rart. I dag er første dag der hun skal få møte sitt publikum med boken i hånd. Til de av dere som befinner dere i tigerstaden, så kan dere bli med på lanseringsfesten ved å melde dere på i denne Facebookhendelsen.

Selv gleder hun seg mest til å la leserne få bli kjent med Olivia Henriksen, og hennes univers.

Høyt henger deOlivia Henriksen er skilt få år før vi blir kjent med henne. Hun var ambassadefrue og mor til tvillinger, med en skjørtejeger av en eksmann, og flyktet hjem til Ankerholmen etter en opprivende scene ved Skilpaddefontenen i Roma. Spikeren i kista for ekteskapet var en italiensk, snerten sekretær. Olivia er uten yrkeserfaring, men jobber litt i en blomsterbutikk, før hun blir arbeidsledig og flytter inn hos broren sin. Nå har sønnene delvis flyttet hjemmefra, og Olivia tilbringer tiden med hagearbeid og turer med beaglen Dino. Så snubler hun over hovedstadsadvokat Fridtjof Prebensen, bopliktmotstandernes allierte – som dingler i et tau på Nilsens hytteveranda. Er det selvmord? Drap? Er det den opprivende boplikten som har krevd et offer? Olivias nysgjerrighet fører til at hun snuser rundt for å finne ut av både dette og hint …

Det har blitt framhevet flere steder at Lene Lauritsen Kjølner har skrevet en artig og humoristisk krim. Det er vågalt å flørte med grensene for en så satt sjanger i debuten, men Kjølner gjør det uten blygsler, og håper på at leserne blir glad i hennes forfatterstemme:

Jeg elsker krim. Det er det jeg leser – stort sett, da – og faktisk falt det meg aldri inn å skrive noe annet. Jeg er fascinert av de gode historiene og ikke minst; mysterier og skumle hendelser. Likevel så må jeg jo bruke min egen stemme i denne settingen. Humoristisk iblandet alvor, føler jeg at er min stil. Ledig, lite selvhøytidelig, men språklig gjennomtenkt, kan jeg si det? Tross alt kan jeg ikke framstå med noen annen stil enn den som er ”meg”, såpass voksen har jeg faktisk blitt at jeg har innsett sånne ting.

Hun har gamle ringrever som sine forbilder innen krimsjangeren. Good and Oldies på rekke og rad. Agatha Christie, Ian Rankin, Ruth Rendell, Elizabeth George og Peter James kommer som perler på en snor når vi spør. I tillegg nevner hun to andre spesielt. Alexander McCall Smith og Alan Bradley. Lene elsker dem begge, og synes Bradley skriver både morsomt og spennende. Her på hjemmebane fremhever hun akkurat Frode Granhus sine tre bøker fra Nord-Norge.

Han skriver fantastisk spennende fra en helt annen kant av landet enn jeg kommer fra. Eksotisk!

Boken hun er svanger med har hatt en lang vei fram til den slippes i dag, men Lene har jobbet jevnt og målbevisst med den i snart to år.

Første versjon av ”Høyt henger de” ble skrevet før jul i 2012. Den ble egentlig skrevet veldig raskt, for CappelenDamm hadde en krimkonkurranse på det tidspunktet som jeg sendte manuset inn til. Der ble jeg ikke tatt i betraktning, men jeg ble såpass sta, for jeg følte at jeg ”hadde noe”, at jeg sendte det til tre forlag i mai 2013, blant dem Schibsted. Etter et par uker fikk jeg en hyggelig mail fra hun som er redaktøren min i dag, Karen Forberg, der hun ba meg bearbeide manuset her og der, og sende det inn på nytt. Det gjorde jeg, og etter et møte i juli, tror jeg det var, satt jeg med en intensjonsavtale. I september kom hun bort til meg på Litteraturfestivalen i Oslo og overrasket meg med å si at det faktisk ble utgivelse før påske. Jeg sa ikke nei til det, selvsagt, og jeg håper virkelig at Myriam i LIV forlag fikk noe nytte av meg resten av helgen! Så hadde Karen og jeg noen runder fram og tilbake, fire synes jeg å huske, før manuset faktisk var klart i november/desember. Nå er det bok!

Faksimile fra intervju med forfatteren i bladet "Vi over 60" 26.februar
Faksimile fra intervju med forfatteren i bladet «Vi over 60» 26.februar

På slike dager som i dag så er det aldri lett å se framover. Ingen vet egentlig hvor haren hopper, men Lene har gjort seg noen tanker allerede, og hun kan røpe at det ikke blir siste gang vi finner Olivia Henriksen mellom to stive permer:

Mitt inntrykk er at Schibsted ser på mitt forfatterskap som langsiktig. Vi er enige om at bøkene om Olivia må bli en serie. Og de har bedt meg begynne på bok nummer to, med planlagt utgivelse neste år, og det har jeg også gjort. Den er allerede halvferdig. Jeg har et mål om at jeg skal ha første utkast ferdig tidlig i mai. Det ser bra ut foreløpig.

Boken ligger allerede på nattbordet mitt, og holder den samme kvalitet hele veien som den gjør i starten så kan jeg gå god for Liv Gades og Frode Granhus sine gode ord.

Les et utdrag fra boken her:

HØYT HENGER DE s.1-23

(PS! Jeg skylder å gjøre mine lesere oppmerksom på at jeg jobber frilans som manuskonsulent for Schibsted Forlag som gir ut denne tittelen, men jeg har ikke hatt noe med denne utgivelsen å gjøre. Jeg har heller aldri truffet forfatteren eller blitt oppfordret av forlaget om å skrive om henne.)