En litt annerledes …

En litt annerledes mai …

Velkommen til mitt lille møte med maibøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med maibøkenes verden….

I januar og februar bet rimfrosten seg fast til skjeggstubbene som våryr flått i kattepels. Så kom selve livet smygende med sønnavinden … Våren! Mars og april i selskap med håp og varme. Hver eneste lille spire la seg klar, pustet dypt inn, blåste opp kinnene, og slapp seg løs i et vedvarende utpust. Mai er ekstasens måned. Utløsningen … Den etterlengtede rislingen i ryggraden som får alt til å springe ut. Jeg sier som Ronja: «Jag måste bara skrika et vårskrik!»

Slik er det blitt hvert eneste år. Mens vinteren omslutter sin kulde rundt meg og gir meg kvelende fornemmelser av Panserhjerte, så står våren alltid på vent rundt svingen. Akkurat der, i det siste sekundet av håp, når jeg utånder restene av pust fra mitt bryst … Da står den der som en høyreist engel foran meg og utstråler sin varme. Solen. Mitt livs mantra. Energien som hele mitt vesen strekker seg mot. Jeg er Icaros! Solen kan aldri komme nær nok. Jeg brenner mine vinger, og styrter mot jorden, men mitt hjerte fryder seg, for der og da, i en promilles brøkdel av tid er jeg en materie av fullkommen lykke.

Jeg kjenner hvordan solen brenner meg på brystet. En finnbulvinters bleke hud krøker seg i folder, og farges som fresende bacon i sollyset. Med hundenese ville jeg kjent lukten. Solens tilstedeværelse bestemmer over mitt sinn. Den er min Don Corleone. Min Maestro. Dirigenten! Fra St.Peterburgs iskalde sletter kommer det stadige forsøk på å jage varmen bort, men i denne måneden er de som dødsetere. De uler, biter, klorer … Men, det hjelper så lite. Varmen er her for å bli. Jeg fryder meg, og ler dem midt i ansiktet, dødseterne. Ler så høyt at den røykende naboen snur seg i sin nyanskaffede rullestol. Jeg peker mot solen, som om det skulle kunne forklare ham noe. Han rister trist på hodet og knuser sneipen mot murveggen. Etter ham ligger en sky av dødelige gifter. Som Virus sprer sigarettrøyken seg helt bort til mine vidåpne nesebor.

Katten værer det samme der han stryker seg mot de bare leggene mine, og legger ørene bakover. Stirrer olmt med gule øyne over til den andre siden av gårdsplassen. Katten bryr seg katten om røyken, men han hater naboen, så jeg regner med at fresingen er ment som en avskjedshilsen til den KOLS-rammede krøplingen på andre siden. Naboen freser tilbake! Hatet er gjensidig.

Jeg må tenke nytt når det gjelder mitt forhold til naboene. Det gjelder ikke bare den mannevonde dødssyke nikotinslaven, men også de andre. De liker meg ikke. De viser det med sine foraktfulle blikk selv når jeg går fredsommelig rundt i min egen hage. Naken og ren slik Gud sendte meg til verden. Som Adam og Eva uten de skjemmende fikenbladene som historieforfalskere har plantet inn i bibeltegningene. «Divergent tenking» heter det visst. Å tenke nytt. Annerledes enn andre. Likevel så får jeg en mistanke om at det er akkurat den siden ved meg som skaper problemer. Det at jeg ikke tenker og gjør som alle andre…?

For naboene er jeg X. Den ukjente. Han som gjør at ligningen alltid er ufullstendig. Eller i verste fall ikke går opp. Ingen kjenner mitt skjøre Marengshjerte, og jeg klandrer dem ikke. Jeg slipper dem aldri inn til meg. Og om jeg skulle gjøre det, så ville ikke katten gjort det. Jeg er alene, naken, og sprer mine vinger mot solen. Livets energi strømmer gjennom meg, og jeg skriker et vårskrik når solen svir meg. Jeg er Icaros! Faller mot jorden i vårens lykkerus.

En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg, er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …

En litt annerledes mars måned…

Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden….

Lyset som skimrer gjennom vinterstøvete vinduer er uvant. Støvet grimer mot meg i render, og i gjenskinnet bærer det i seg minner fra en beksvart januar, der isrosene gav ly og hjem til hvert lille oppvirvlede støvkorn. Senere, når februar hilste solen velkommen løste isrosene seg opp og takket for seg. Men støvet ble igjen. Snek seg langsomt nedover glasset sammen med dråper av smeltevann. Vannet fulgte tyngdekraftens usvikelige kraft på vei tilbake til havet. Tilbake står rendene og blunker til meg. Jeg myser.

Smilerynker ved øynene trekker seg sammen. En lav mars-sol bærer bud om varmere dager. Snømannen i naboens hage kikker inn soveromsvinduet mitt, og trygler om nåde, mens han langsomt får et skjevt og slitent drag over ansiktet. Vi hater snømenn både jeg og katten, og i nattens mulm å mørke har vi hver på vår måte gitt monsteret våre nådestøt. Jeg med svarte, lunkne kaffeskvetter. Katten med gule. Vi fremskynder vårens melodi. En stille protest mot kalde ishjertedager.

Naboen skuler på oss fra tunet. Med sneipen dinglende fra kjeften saumfarer han åstedet rundt ungenes snømann, og sender oss mistenkelige blikk. Jeg og katten vinker tilbake. Uskyldsren,hvit gloriesamvittighet lyser fra smilene våre i vinduet. Mellom støvrendene … Naboen har KOLS, og etter noen sekunders øyekastkamp mellom oss, tar kroppen hans over. Lange rallende hostebyer sender ham langs Smertens Aveny, og med krokete rygg vakler han mot inngangsdøra. Jeg ser for meg at han har en stor og grå surstoffmaskin på innsida. Naboens siste flortynne livsnerve. En slange med håp.

Som Lydløs Trompetisme runger basunene for naboen. De uler høyt, men han hører dem ikke. Han streiker. Nekter å innse at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut i takt med sigarettrøyken som finner vei til de forkrøplede lungene. Han klamrer seg til at livet fremdeles finnes på surstoff-flasker, og som morfinisten i boken om Tilfellet Vincent Franke, så hekter naboen seg til livsløgnen. Nådens Omkrets. Troen på at det ikke er giften som dreper ham, men derimot samfunnets strenge normer. De er nok på vei til samme sted, Vincent og naboen. Hånd i hånd som en slags sliten forgubbet versjon av Thelma & Louise.

Jeg stryker katten medhårs klok av skade. Han maler forrædersk, og ser på meg med gule øyne. Stikker hodet bort mot kinnet mitt. Myk pels mot skjeggstubb. Varmen fra hans kropp mot min. Sammen slikker vi solstråler bak støvete vinduer til skumringen kommer. De siste strålene over åsen farger landskapet oransje i det solen drukner. På minutter forsvinner all farge, og atter en gang vandrer vi inn Den Mørke Porten. Jeg og katten. Naboen og Vincent. Tilbake står snømannen. Kikker inn vinduet. Et omen om hva som skal komme. Et skjevt flir som langsomt dras mot avgrunnen av sin egen opprinnelse.