Bokanmeldelser – Side 96

Ikke helt hypnotisert…

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Hypnotisøren Persbrandt — *Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.*

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig og helt malplassert.

Film hypnotisøren — *Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…*

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no

En pageturner i verdensklasse

Eystein Hanssen gav i fjor ut sin andre bok om politietterforsker Elli Rathke. Giftstrøm er oppfølgeren til De ingen savner, som kom året i forveien. Hanssen har gjennom disse to bøkene gått fra å være et ubeskrevet blad for meg til å bli min favoritt foran noen. Giftstrøm er en thriller av internasjonalt format

Når en har lest såpass mange krimbøker som det jeg har gjort gjennom et helt liv med bøker, ja så er det ikke så ofte en blir så revet med slik at verden forsvinner rundt en. Desto mer artig er det jo når det skjer. Derfor velger jeg altså å dele denne boken med dere nå, snart ett år etter at jeg leste den, i min ferske bokblogg.

En annerledes protagonist

Elli Rathke er en herlig protagonist som befinner seg svært langt unna prototypen av norske krimhelter. Hun er ung, flerkulturell, frisk, kvikk, sterk og framstår uten disse klassiske «antihelt-trekkene» flere av hennes kolleger har. (Dere må gjerne lese inn Harry Hole og Varg Veum her) 🙂

*Vi møtte etterforsker Elli Rathke første gang i «De ingen savner». En herlig krim det også…*

Som etterforskere i krimverdenen flest så er hun både uredd, vågal, overmodig og en smule dumdristig. Slik skal det være. Likevel framstår Elli kanskje enda mer som et troverdig menneske.

En pageturner

La meg komme med en advarsel til mine lesere først som sist: Giftstrøm er en pageturner av dimensjoner, og du bør ikke ha noen konkrete planer som forstyrrer lesingen de kommende dagene. Jeg var ikke til å være i hus med de fire dagene det tok meg å tråle gjennom de nesten 500 sidene. Glefset til omgivelsene hver gang noe hverdagslig som å ta ut av oppvaskmaskinen eller legge sammen klær måtte gjøres. Innstendige bønner om å være litt mer sosial ble overhørt med et skuldertrekk. Kunne ikke brydd meg mindre 😉

Tematikken er av det omfattende slaget, men Eystein Hanssen er stor nok i kjeften til å klare å gape over det. Her snakker vi barnesoldater, narkotikatrafikk, oljekorrupsjon, menneskehandel, svindel med bistandsmidler osv. Alt på ett brett, og beskrevet med en troverdighet jeg ikke har sett før.

Det eneste som blir litt lite troverdig oppi det hele er at Elli Rathke blir «vervet» av etteretningen for å reise på oppdrag i Uganda i den hensikt å finne en norsk hjelpearbeider som er forsvunnet. Et livsfarlig skarpt oppdrag. Der synes jeg forfatteren med fordel kunne hostet opp en mer troverdig grunn for å plassere frøken Rathke på rett sted til rett tid.

Svært godt driv

Når det er sagt så er alt det andre mesterlig på alle måter. Det er et driv i boka som jeg ikke har sett siden jeg leste Engler & Demoner og Da Vinci Koden. Cliffhangere i hvert eneste kapittel som gjør deg nesten sprekkferdig av spenning. Slikt er deilig å lese, og jeg morer meg over at det er en norsk forfatter uten mer enn en tidligere bok på baken som gjør dette.

Antagonisten, eller rettere sagt antagonistene, i Giftstrøm er svært tilstedeværende, og de blir sterkere og sterkere for hver side som går. Nå ett år etter jeg leste boka kjenner jeg faktisk ilingen nedover ryggen med tanke på skrekken som jog gjennom kroppen min gang på gang mens jeg leste. For krimelskere er den følelsen på grensen av å være erotisk.

Jeg vil helst ikke komme med spoilere her i denne bloggen, men kunne hatt lyst til å fortelle om flere litterære stunt som fikk meg til å hoppe i stolen av skrekk eller vantro. Slikt er sjelden kost i vår verden.

*Jeg har faktisk ikke turt å kjøpe «Triangel» ennå….*

En annen ting jeg elsker med denne thrilleren er at Eystein Hanssen river bildet av Norge som en skinnhellig fredselskende nasjon i fillebiter. Jeg blir rystet mens jeg leser, og jeg er ikke tvil om at hvert ord er sant.

Ny thriller ute

Jeg merker meg at Eystein Hanssen er ute med en ny roman, og denne gangen på et nyttforlag. Hvorfor han har valgt å gå bort fra Vigmostad & Bjørke vet jeg ikke, men nå ser det altså ut til at vi får følge Ellis vei videre på Cappelen Damm.

Jeg ser at boken står der i bokhyllene på bokhandelen, men så langt har jeg ikke kjøpt den. Vet faktisk ikke om jeg tør…

Andre bokbloggere som har skrevet om samme bok:

Bokelskerinnen

Bokstaver.no

Cecilies blogg

Subplottet holder deg fengslet

Fantomsmerte. Thomas Engers andre bok i sekstetten om Henning Juul, har et vesentlig bedre plott enn bok nummer èn, men fremdeles føles hovedhandlingen som om den er et nødvendig onde. En hindring en må gjennom på veien til den endelige løsningen. Hvem satte fyr på Henning Juuls leilighet slik at Jonas døde?

Jeg skal ikke være alt for kritisk i min dom over Thomas Enger. Han har for så vidt gjort det alle vi som liker å skrive drømmer om å gjøre. Han har kommet opp med den geniale historien som fenger både forlag og lesere såpass at vi kommer til å sluke hver eneste av de seks bøkene med et litterært begjær en skal lete lenge etter.

Cliffhanger

Å holde på den endelige løsningen i bok etter bok er et glimrende virkemiddel som vi kjenner godt igjen fra de siste års TV-krim farsotter. Strålende krimserier som for eksempel Broen og Forbrytelsen gjør akkurat det samme. Sender oss gjennom episode etter episode, mens vi egentlig bare går og venter på den endelige løsningen. – Hvem drepte…?

Det er altså dette Thomas Enger driver med. Hver bok har et nytt hovedplott, mens subplottet ruller og går i bakgrunnen. Engers problem etter min mening er at subplottet er så mye mer interessant enn hovedplottet. I bok nr.1 «Skinndød» var dette svært framtredende. I denne boken heldigvis litt mindre, men fremdeles spiller hovedhistorien andrefiolin.

Skjuler løsningen godt

Jeg er begeistret for dramaet Thomas Enger skaper i og rundt Henning Juuls historie. Jeg kjenner jeg blir sugd inn i romanens fiktive verden. Jeg tror på karakterene, og jeg tror på historien som blir fortalt. Aller mest troverdig er kanskje hans framstilling av en journalistredaksjon, hvordan de tenker og handler. Har selv jobbet mye som journalist, og kjenner meg godt igjen i tankegangen og handlingsmønsteret. Jeg synes også Enger er en mester i å skjule løsningen for leseren helt fram til slutten. Dette er imidlertid et drawback også, ettersom det faktisk fører til et så forvillende plott at det mister litt av troverdigheten. Nok en gang er «Fantomsmerte» hakket bedre enn forgjengeren. Jeg vet faktisk ikke helt om jeg har forstått hva som egentlig skjedde på slutten av «Skinndød» enda… 😉

Tre svakheter

Skal jeg se litt på det som trekker boken ned så er det først og fremst tre ting som irriterer meg. For det første så har Thomas Enger et merkelig behov for å gi fortellerstemmen presensform. Samtidig så fortelles naturlig nok mye av historien i fortid (altså preteritum). Når dette blandes sammen så blir det ekstremt plagsomt for meg som leser. Mye enklere å lese når alt som skjer foregår i fortid slik det som oftest gjør, eller i det minste at fortellerstemmen bruker samme form som resten av teksten.

Det andre som jeg er kritisk til er de logiske bristene. Karakterene i begge bøkene gjør til stadighet handlinger som bryter fullstendig med all logikk eller norm. Det virker til tider som om det er forfatteren som har et behov for at disse karakterene handler slik, ikke at folk handler slik de normalt ville gjort. Det er et svakhetstegn.

Det tredje er det punktet jeg er mest forundret over at Gyldendal ikke har tatt tak i. Både Henning Juul og noen av de viktigste bipersonene gjennomgår personlighetsforandringer som er helt uforståelige fra starten av «Skinndød» og fram til slutten av «Fantomsmerte». Dette gjelder også stemmen de har i bøkene gjennom tanker, fakter og språk.

Fra vrak til helt på 1-2-3

Henning Juul går for eksempel fra å være noe som ligner på et fysisk og psykisk vrak på randen av å tippe utenfor samfunnet i starten på bok en. Han er en krøpling som knapt kan bevege seg, og med en lammende angst og tvangshandlinger som gjør ham handikappet og ufør. På slutten av bok 1 og gjennom hele bok 2 framstår han sterk, klar og uten lyter eller vanskeligheter som hemmer ham nevneverdig verken fysisk eller psykisk. For all del, jeg liker karakterer som endrer seg. Ingenting spennende i statiske figurer som James Bond, men da får da være grenser…?

Politietterforskeren i serien går fra å være en utro, kvinnediskriminerende, selvopptatt, kåt hingst i starten på bok 1. Dette framkommer i alt det han sier og gjør hele veien. I «Fantomsmerte» er dette karaktertrekket forsvunnet som dugg for solen, og han har fått en rolle som en solid og pålitelig figur.

Slik kunne jeg fortsatt, men jeg gjør det ikke. Hvorfor? Jo, for jeg har lyst til å få deg til å lese bøkene til tross for de åpenbare startvanskene. Det er verdt det. Bøkene er spennende, og jeg er blant dem som virkelig gleder meg til tredje bok «Blodtåke». Jeg vil vite hva som skjedde med Jonas. Da tåler jeg glatt et feilskjær her og der så lenge målet nærmer seg, og rundetidene er gode.

GEIR