Bokanmeldelser – GEIR TANGEN

Heftig adrenalinkick!

Sven G. Simonsens andre thriller, «Crux» følger pent i fotsporene til hans debutroman «Risiko», som kom for to år siden. Det gjelder i hele thrillerens fargespekter.

De ekstremt spennende og gode actionsekvensene er like spektakulære og illustrerende som de vi fikk i hans prisnominerte debutroman «Risiko». Hovedpersonen like tøff, smidig, snartenkt og senesterk. Men aldri i nærheten av å bli en Lara Croft-klisje. Liv Eriksson er tøff slik beintøffe jenter i vår tid kan være. «Crux» er befriende, frisk og spennende lesing fra begynnelse til slutt.

Handlingen er hektisk jagende, noe som også understrekes av korte og handlingsmettede kapitler, med høyt tempo, spesielt i andre halvdel av romanen. Når du først setter deg ned for å lese denne boka, gir forfatteren deg svært få anledninger til hvileskjær.

Dette er forfatterens største styrke. Han skriver actionscener som få andre norske thrillerforfattere vil klare å overgå, og han har en protagonist som forlanger å få stå midt i spotlighten. Hun er den rettferdige helten som går etter de korrupte og mektige skurkene. Skruppelløst jager hun dem fra skanse til skanse som en rottweiler. Samtidig så er dette forfatterens svakhet. Det er for lite rom for ekte følelser og litt mer dyptpløyende prosa som lar oss få hvile i karakterene og hendelsene. Det dreier seg hele veien om å skyve handlingen framover. Liv Erikssons ensrettede blikk mot det som (alltid) viser seg å være en riktig hunch. Dama må ha verdens mest velutviklede magefølelse, og storyen blir derfor litt forutsigbar for trente lesere.

I «Crux» beskytter hun en ung gutt på vei inn i et farlig gjengmiljø og forsøker å avsløre en korrupt statsråd. Hun reiser til Haiti for å avsløre bistandskorrupsjon, og hun slåss med bare nevene mot grums fra Oslos underverden. Er dette tøft? JA, definitivt! Er det spennende? JA, så absolutt! Vi trenger hardtslående damer i norsk spenningslitteratur, og de blir ikke tøffere enn Liv Eriksson. Og så trenger vi nye norske forfattere som våger å løfte det stemoderlig behandlede actionthrillerformatet til nye høyder. Sven G. Simonsen gjør akkurat det.

20.februar 2022 – ©Geir Tangen

FRISK – FREKK OG FREIDIG!

Friskt. Annleis. Sprekt. Spanande. Frekt. Modig. Fargerikt. Morosamt. Artig. Sprudlande. Rått. Ekte. Hjertevarmt. Sorgtungt. Unikt …. Og med ein aller siste twist som me kunne vore forutan!

Alt dette og meir til, er «Tonedød». Randi Fuglehaug sin andre krimroman med handling frå Voss tar pusten frå deg. Det er så levande og sprudlande skildra med ekte varme, fargerike karakterar og frekk humor at det er ein fryd å lesa. Denne krimromanen handlar ikkje om eit drap på Voss. Den ER Voss i eitt og alt. For alle oss som kjenner denne store bygda (eller vesle byen), så er det nesten så ein må rista på hovudet over kor godt Randi Fuglehaug treff med sine spinnville utgreiingar. Ho klarar på forunderleg vis å smelta saman alt det vakre, varme og sjarmerande med det litt eplekjekke, småborgarlege og ufine i bygda.

Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene.

Hovudpersonen hennar, Agnes Tveit, er til å ete opp med alle sine feil og manglar, sin sjarm og sitt nyfikne vesen. Ho er alt det ei frustrert nyskilt dame som klatrar mot 40 skal vere, der ho strekk seg i spagaten, og i ein konstant limbo mellom alt det ho helst vil, og det ho klarar å få til. Fuglehaug vågar til og med å gje dama ein frekk sensualitet som kjem til uttrykk i fargerik skildring. Og der me andre krimforfattarar sit att med ein flau smak i munnen over at me aldri vågar å gje karakterane våre noko så enkelt som ekte kåtskap, så tek Fuglehaug skrittet heilt ut og gjer med det Agnes Tveit til heil ved. Imponerande!

Både miljø, karakterar, skildringar og krimplott er betre i denne boka enn i debuten «Fallesjuke», og det seier litt, for det var bra der og. Så får eg heller leve med at boka kunne spart seg for dei fem siste sidene. Avslutninga før den aller siste lille twisten var meir enn god nok. Det kunne, og burde blitt ståande slik. Men pytt pytt … Boka er klink sekser på terningen uansett!

Spenstig «dør-til-dør krim»

«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.

Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv

I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.

Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉