Ny klokkeklar sekser!

«Mannen som døde to ganger» er oppfølgeren til den fantastiske suksessen «Torsdagsmordklubben» av den britiske Tv-personligheten Richard Osman. Første bok var en fornøyelig sjarmbombe som tok meg med storm da den kom ut på norsk i vår, og forventningene var derfor skyhøye da jeg startet på oppfølgeren for en uke siden. Det er den originale settingen med de fire pensjonistene i bofellesskapet Coopers Chasing (og som har startet sin egen detektivklubb på sine siste dager), som er grunnmuren i disse bøkene.

«Mannen som døde to ganger» er oppfølgeren til den fantastiske suksessen «Torsdagsmordklubben» av den britiske Tv-personligheten Richard Osman. Første bok var en fornøyelig sjarmbombe som tok meg med storm da den kom ut på norsk i vår, og forventningene var derfor skyhøye da jeg startet på oppfølgeren for en uke siden. Det er den originale settingen med de fire pensjonistene i bofellesskapet Coopers Chasing (og som har startet sin egen detektivklubb på sine siste dager), som er grunnmuren i disse bøkene. En morsom ide, men det alene er ikke nok. Det må mer til, og det er her Osman virkelig briljerer. Disse fire gamle er hver på sitt vis strålende portretterte karakterer, og de har helt spesielle egenskaper i form av bakgrunn og personlighet.

Jeg vil våge å påstå at det er tørrvittigheten, de vanvittige underdrivelsene, hverdagsobservasjonene og de stadige digresjonene til pensjonistene som skaper denne lune humoren som kjennetegner disse to bøkene så godt. Vi snakker om svært gamle mennesker som ikke tar det minste på vei over et lik eller fem i sin egen bakhage, synes groteske bilder fra åsteder er underholdende, og at hemmelige agenter, narkobaroner og mafiabosser er spennende bekjentskaper. De går ikke av veien for å lure småskurker og andre som fortjener det opp i problemer, og de deltar selvsagt aktivt i jakten på stjålne diamanter, voldsmenn og notoriske mordere.

Det er tidvis hysterisk morsomt når helt hverdagslige problemer som bekymringen over antallet teposer i en kanne, overskygger det faktum at Joyce (en av pensjonistene) faktisk står foran en fyr som har fått blåst skallen av seg. Eller når hun blir så muggen over at venninnen ikke vil fortelle henne hvor de stjålne diamantene befinner seg, at hun nekter å dele de nybakte havrekjeksene med henne på bussen. Det er herlig humor, og fortellerstemmen til akkurat Joyce er kanskje den aller beste.

Når det er sagt, så er det også en dybde i dette som gjør en varm om hjertet. Vi kommer tett innpå den sorgen en kan oppleve som gammel når noen en er glad i forsvinner i demens, bare for å ta et eksempel. Bok nummer to er kanskje ikke fullt så hysterisk morsom som første bok, men det er mer enn nok her til at du vil kose deg i hjel med historien, karakterene, de absurde situasjonene og de finurlige mysteriene. En klokkeklar sekser på terningen denne gangen også.

10.desember 2021 – ©Geir Tangen

Svært lovende krim-debut

John Unsgårds krimdebut «Av dyr er du kommet» er en spesiell og helt særegen hybrid i den nordiske krimjungelen. Jeg bruker benevnelsen hybrid fordi den er så mye mer enn en krim. Det er også en historisk reiseskildring og en familieberetning som understreker det dyriske i oss mennesker, men også det menneskelige i oss som dyr.

John Unsgårds krimdebut «Av dyr er du kommet» er en spesiell og helt særegen hybrid i den nordiske krimjungelen. Jeg bruker benevnelsen hybrid fordi den er så mye mer enn en krim. Det er også en historisk reiseskildring og en familieberetning som understreker det dyriske i oss mennesker, men også det menneskelige i oss som dyr. Kryptisk? Ja, og jeg tror du må lese romanen for å forstå hva jeg sikter til.

Unsgård har en gnistrende god prosa-penn, og det er partier i denne boka som vitner mer om en rutinert og dreven spenningsforfatter enn om en novise. Men det er også andre partier der en hever øyenbrynet over at det ikke er ryddet opp i ganske åpenbare mangler i plot og struktur. Det ligger et spesielt ansvar på forlagets redaktører når en åpenbar litterær stemme og en godt fortalt historie ikke når sitt hele og fulle potensial grunnet ganske rotete oppbygging, struktur, formål med kapitteldeling, og manglende underbygging eller forklaring på karakterenes handlinger.

Med det sagt, så er denne boken en fryd å lese for oss som er glad i å spinne karakterer inn i tematikken, og la dem bli en aktiv del av hele bokens ide. Unsgård forsøker å vise oss hvor nær vi mennesker er dyrene i fakter, akter og handlinger, og det gjør han helt glitrende. Beretningen fra 1800-tallets Afrika er også en spektakulær reise. Ufattelig spennende skrevet, og så levende at en føler en er til stede på Zambesi-floden med Edgard Stranger. Den historien alene er verdt et dypdykk om du liker eventyrlige fortellinger. Krimgåten blir i overkant sammensatt, litt for mye sammenblandet med hovedpersonens familiære vanskeligheter, og kan være litt innfløkt å finne ut av mot slutten. Men som en debutroman så er dette rett og slett imponerende godt gjort.

27.november 2021 – ©Geir Tangen

Bekmørk Anton Brekke-krim

«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet.

«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet. Dette er et bevisst grep fra forfatter og redaktør som speiler både tematikk og Antons egen sinnsstemning. Det er godt gjort, og viser en modenhet hos forfatteren.

Den ekstreme voldsomheten som utføres av gjerningsmannen setter premisser også for romanens aktører. Dette er en krimroman som tar strupetak på deg tidlig, og som nekter å slippe taket. Parallellhistorien fra Volda i 1999 er et grusomt dypdykk ned i et sykt sinn til en sosiopat. Ekstremt skremmende. Det drypper frykt fra hver eneste blankpolerte setning, uten at teksten tyr til vold som virkemiddel. Det er nok at vi vet hva gjerningsmannen er i stand til å utføre. Den samme frykten vaker i nåtidshistorien, og gjør fortellingen både vond og spennende. Selv en vakker, romantisk date eller et besøk i en fiskebutikk utløser et voldsomt adrenalinrush hos leseren. Dessuten synes jeg forfatteren med denne boka tar opp en prisverdig tematikk i menns tendenser til å ty til vold i nære relasjoner. Det brukes ikke som et billig triks for å øke spenningen, men omhandles på en måte som avdekker angsten, frykten og manipulasjonen som disse kvinnene utsettes for. Fjell tør å bli skitten på hendene, og han rører i det mest nedrige i oss mennesker. Bra og skikkelig gjort, med et lite minus for litt mange hendelser, karakterer og synsvinkler. Noe som skaper et litt kaotisk lappeteppe. 

31.oktober 2021 – ©Geir Tangen