Adler bør adles!

Dersom de har adlige titler i Danmark, så bør de finne en til Jussi Adler Olsen. Ubestridt dansk krimmester!

En ny favoritt er født…. (den følelsen) … Det er så enkelt plottet at det nesten er på grensen til det latterlige. Likevel så forseggjort at det griper fast i deg fra første side. Jussi Adler Olsen bør definitivt adles i Danmark, for dette er feinschmeckerkrim  av beste merke.

Ikke rart mannen selger bøker, tenkte jeg da jeg klikket fram siste side av hans første kriminalroman «Kvinnen i buret» på Iphonen. (Ja, jeg har ikke anskaffet meg lesebrett ennå….Julegave -anyone?) Etter å ha stormlest de første hundre sidene måtte jeg faktisk roe ned tempoet. Det gikk for fort, og det liker vi jo ikke 😉 I stedet bestemte jeg meg for å nyte stundene i mindre og kortere drag. Nå er jeg i mål, og jeg ble hekta på første skudd.

Som en neonjunkie i novembermørket kravlet jeg meg fram til e-bokdealeren  og bestilte ny dose. Jeg må ha det, bare må ha det! Fasandreperne  er handlet inn, og ligger akkurat nå og lokker på meg fra en dødssliten liten Iphone som febrilsk prøver å lade seg opp til nattens strabisiøse ferd inn i Avdeling Q sine mørke bakgater.


Hvorfor så heftig og begeitret?

Hva er det som har truffet meg slik med denne, i utgangspunktet ganske så ordinære, krimhistorien? Hvorfor lar jeg meg fascinere? Vel … Bli med meg inn i Carl og Hassads rike så skjønner du kanskje hva det er du har gått glipp av.

Carl Mørck er en traumatisert, sliten, likegyldig, lat, hovmodig, ubehøvlet og ganske så arrogant liten drittsekk av en politimann. Han framstår som fullstendig blottet for en hver tanke rundt moderne teamarbeid, kollegialt fellesskap, karriærejag, arbeidstidsordninger og sosiale antenner. For å si det rett ut så gir han stort sett faen i det meste på politiavdelingen der han jobber.  Delvis er dette fordi han nylig har vært den eneste av tre som kom uskadet fra en konfrontasjon med en skyteglad banditt noen måneder i forveien. Han har mistet lysten på å jobbe etter at hans beste kollega og partner ligger lam på sykehuset, mens hans andre betrodde ligger seks fot under torva. Likevel så skjønner vi at Carl Mørch alltid har vært en som det er umulig å samarbeide med.

Politiavdelingens geniale påfunn for å bli kvitt han er å opprette Avdeling Q, noe som politikerne har bevilget mange millioner til. En politigruppe som skal jobbe med gamle og uløste saker. Politisjefen beholder mesteparten av de ferske pengene selv, og flytter Carl langt ned i kjelleren sammen med en kontorpult, en avdelingssjeftittel og en bunke gamle saker. Med på lasset får Carl en av våre nye landsmenn, Hassad, som vaskehjelp og kontorassistent.

Herlige Hassad!

Her starter egentlig historien, og har du tråklet deg hit så er du solgt. For Hassad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Hassad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i  utgangspunktet  er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det  det de faktisk gjør. Første mappe ut av bunken blir en forsvinningssak av en kjent politisk leder for en del år tilbake, og Avdeling Q sjangler og hangler seg fram mot den spekulative løsningen på gåten.

Noen danske gloser

Jeg er begeistret, bergtatt og fullstendig ute av stand til å være objektiv. Skal jeg påpeke noe som helst som kunne vært bedre, så er det kanskje oversettelsen. Det framgår litt for tydelig litt for ofte at det er dansk ordstilling, setningsstruktur, og faktisk også ord og uttrykk. Ord som det sikkert er lov å skrive på norsk, (bokmål er jo egentlig forkrøplet dansk) men som vi altså ikke bruker i dagligtale. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så veldig om dette, men det kan være greit å nevne.

Nikolaj Lie Kaas har fått det ærefulle oppdraget å spille politietterforsker Carl Mørch i filmatiseringen av Adler Olsens bøker

Jeg fant fram til Jussi Adler Olsen gjennom Bokprogrammet på NRK i vår. Det handlet om nordisk krim, og de intervjuet både paret bak Kepler bøkene og altså forfatter Jussi Adler Olsen. Fikk vite der at han har 10  bøker han skal skrive om Avdeling Q. Hver eneste karakter sitt livsløp er ferdig tegnet og planlagt, og det ser vi spor av i denne første romanen. Flere av bikarakterene har i seg karaktertrekk som viser at de nok kan komme til å bli viktigere i kommende bøker. Carl Mørchs psykolog. Carls ekstravagante leieboer, hans kunstglade ex-kone og den lamme kollegaen Hardy, bare for å nevne noen. Ingen av dem er mer enn skygger i denne boken, men jeg tror de kommer frem fra skyggenes dal etterhvert.

Boken blir filmatisert i disse dager med Nikolaj Lie Kaas i hovedrollen som Carl Mørch. Du kan lese mer om filmatiseringen ved å klikke  her.

Jeg og Beathe i Beathes Bokhylle har i hvert fall funnet fram til Jussi, og jeg tror jeg snakker for henne også når jeg lar det skinne gjennom hvor begeistret jeg er. Elsker du krimserier med et lett tilgjengelig språk, kule og atypiske karakterer, og et spennende plott? Da har med å møte på blind-date med Carl og Hassad. Du vil ikke angre ett sekund!

Den svarte løperen

Boken på vent denne uken er svensk. Den er en krim, og den er første bok i en ny serie. Kristina Appelqvist har med sin debutroman «Den svarte løperen» lagt nabolandet for sine føtter for lenge siden. Nå står et hungrigt Norje för tur. Og kjenner vi norrbaggen rett så er han klar for en ny däckare … eller hur …?

Det finnes knapt et mer krimelskende land enn Norge, og derfor vil nok Kristina Appelqvist bli mottatt med åpne armer her på berget også. Skjønt, det at vi liker så godt krimromaner gjør jo også at vi er kresne når vi leser, og det er slettes ikke lett å nå gjennom i mylderet av nye krimromaner og krimhelter. Hver eneste lille avkrok i landet har snart sin egen krimhelt, og trenger vi da egentlig enda flere?

Vel… Tiden vil vise om Pantagruel forlag har skutt gullfuglen ved å knytte til seg denne svenske bestselgeren, eller om hun forsvinner i mengden. Jeg har iallfall tenkt å gi Appelqvist sitt radarpar rektor Emma Lundgren og politietterforsker Filip Alexandersson en sjanse. Jeg har tatt anmeldereksemplaret ut av bokhylla, og lagt det klart for lesing når jeg er ferdig med å springe gjennom Kabuls mørke bakgater sammen med Aslak Nores norske spion, etter at jeg har reist ned til elva sammen med Leif Enger, og umiddelbart etter at jeg har tatt et dypdykk i den grumsete finansverdenen sammen med Ulrik Høisæthers vakre Eveline Enger. Med andre ord så vil det nok lukte pepperkaker, og muligens også pinnekjøtt, før jeg skal krype under pleddet med Den svarte løperen. Likevel … Vi har en date, Kristina Appelqvist og jeg. Det er helt sikkert.

Den svenske forfatteren Kristina Appelqvist har gjort stor suksess med sin debutroman «Den svate løperen» i Sverige

Hva er det så som lokker meg slik med denne nye svenske kriminalromanen. Vel … For det første at den er FØRSTE bok i en ny krimserie. Jeg elsker serier, men hater å begynne på bok nummer to, tre eller ti. For det andre synes jeg historien virker pirrende. Her er hva det står på vaskeseddelen:

Emma Lundgren, ung rektor ved Västgöta universitetet i Skövde, er nyansatt i stillingen da hennes sekretær Vera Nilsson plutselig finnes brutalt myrdet. Mordet vekker oppsikt i media ettersom hele ledelsen ved universitetet hører til de mistenkte. Mysteriet tetner da en sjakkbrikke fra 1300-tallet, som tidligere har blitt stjålet fra utgravningene av et middelalderkloster, dukker opp på et uventet sted. Med ledetråder og villspor, pluss en gryende romanse, blir Den svarte løperen en helstøpt mysteriekrim i småbymiljø – en spennende historie med tråder som strekker seg langt tilbake i tiden. Det er også en fortelling om det mannlige og det kvinnelige, og om makt og maktesløshet.

Liker lukkede rom-mysterier godt, og har jo et håp om at dette kan pirre fram den gode gamle Agatha Christie- følelsen. Skjønt det skal vel godt gjøres. Vi kjenner jo alle den følelsen. En annen grunn til at jeg har plukket denne fram fra  hylla er alle de gode tilbakemeldingene den har fått på svenske bokblogger og aviser. Her er et par av dem helt til slutt:

«Lettlest og spennende. Dette er strekklesning!»

«Personbeskrivelsene og det skikkelige fortellerhåndverket gjør denne debutboken virkelig verd å lese»

Noen flere som er klar for et parti sjakk …? Jeg velger sort.

Gjesteblogg: Agnes Lovise Matre
Kilde: Anmeldereksemplar

Agnes Lovise Matre

Denne uken har jeg lest en bok som jeg har ventet på lenge. Når jeg skal lese om masakeren på Utøya, må jeg vite at den som forteller den har gjort et grundig researcharbeid.
Den forferdelig tragedien berørte meg også. Jeg sier berørte, fordi i motsetning til mammaer og pappaer, søsken og venner av de som var der, var det jeg opplevde ingenting. Likevel var det helt uvirkelig og fullstendig uforståelig å stå der foran TV-skjermen den 22.juli, og vite at mange av mine tidligere elever var på øya.
Når jeg sier tidligere, så opplevdes det ikke slik. Det var bare ett år siden jeg hadde sluppet dem ut i den «brutale» verdenen utenfor mitt klasserom. Jeg pleide å spøke med dem om det. At de kom til å savne meg. At de nok ville komme krypende og si at jeg var snilleste og beste lærer i hele verden…

 

Vis opprinnelig innlegg 571 ord igjen