Ny klokkeklar sekser!

«Mannen som døde to ganger» er oppfølgeren til den fantastiske suksessen «Torsdagsmordklubben» av den britiske Tv-personligheten Richard Osman. Første bok var en fornøyelig sjarmbombe som tok meg med storm da den kom ut på norsk i vår, og forventningene var derfor skyhøye da jeg startet på oppfølgeren for en uke siden. Det er den originale settingen med de fire pensjonistene i bofellesskapet Coopers Chasing (og som har startet sin egen detektivklubb på sine siste dager), som er grunnmuren i disse bøkene.

«Mannen som døde to ganger» er oppfølgeren til den fantastiske suksessen «Torsdagsmordklubben» av den britiske Tv-personligheten Richard Osman. Første bok var en fornøyelig sjarmbombe som tok meg med storm da den kom ut på norsk i vår, og forventningene var derfor skyhøye da jeg startet på oppfølgeren for en uke siden. Det er den originale settingen med de fire pensjonistene i bofellesskapet Coopers Chasing (og som har startet sin egen detektivklubb på sine siste dager), som er grunnmuren i disse bøkene. En morsom ide, men det alene er ikke nok. Det må mer til, og det er her Osman virkelig briljerer. Disse fire gamle er hver på sitt vis strålende portretterte karakterer, og de har helt spesielle egenskaper i form av bakgrunn og personlighet.

Jeg vil våge å påstå at det er tørrvittigheten, de vanvittige underdrivelsene, hverdagsobservasjonene og de stadige digresjonene til pensjonistene som skaper denne lune humoren som kjennetegner disse to bøkene så godt. Vi snakker om svært gamle mennesker som ikke tar det minste på vei over et lik eller fem i sin egen bakhage, synes groteske bilder fra åsteder er underholdende, og at hemmelige agenter, narkobaroner og mafiabosser er spennende bekjentskaper. De går ikke av veien for å lure småskurker og andre som fortjener det opp i problemer, og de deltar selvsagt aktivt i jakten på stjålne diamanter, voldsmenn og notoriske mordere.

Det er tidvis hysterisk morsomt når helt hverdagslige problemer som bekymringen over antallet teposer i en kanne, overskygger det faktum at Joyce (en av pensjonistene) faktisk står foran en fyr som har fått blåst skallen av seg. Eller når hun blir så muggen over at venninnen ikke vil fortelle henne hvor de stjålne diamantene befinner seg, at hun nekter å dele de nybakte havrekjeksene med henne på bussen. Det er herlig humor, og fortellerstemmen til akkurat Joyce er kanskje den aller beste.

Når det er sagt, så er det også en dybde i dette som gjør en varm om hjertet. Vi kommer tett innpå den sorgen en kan oppleve som gammel når noen en er glad i forsvinner i demens, bare for å ta et eksempel. Bok nummer to er kanskje ikke fullt så hysterisk morsom som første bok, men det er mer enn nok her til at du vil kose deg i hjel med historien, karakterene, de absurde situasjonene og de finurlige mysteriene. En klokkeklar sekser på terningen denne gangen også.

10.desember 2021 – ©Geir Tangen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: