«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet. Dette er et bevisst grep fra forfatter og redaktør som speiler både tematikk og Antons egen sinnsstemning. Det er godt gjort, og viser en modenhet hos forfatteren.
Den ekstreme voldsomheten som utføres av gjerningsmannen setter premisser også for romanens aktører. Dette er en krimroman som tar strupetak på deg tidlig, og som nekter å slippe taket. Parallellhistorien fra Volda i 1999 er et grusomt dypdykk ned i et sykt sinn til en sosiopat. Ekstremt skremmende. Det drypper frykt fra hver eneste blankpolerte setning, uten at teksten tyr til vold som virkemiddel. Det er nok at vi vet hva gjerningsmannen er i stand til å utføre. Den samme frykten vaker i nåtidshistorien, og gjør fortellingen både vond og spennende. Selv en vakker, romantisk date eller et besøk i en fiskebutikk utløser et voldsomt adrenalinrush hos leseren. Dessuten synes jeg forfatteren med denne boka tar opp en prisverdig tematikk i menns tendenser til å ty til vold i nære relasjoner. Det brukes ikke som et billig triks for å øke spenningen, men omhandles på en måte som avdekker angsten, frykten og manipulasjonen som disse kvinnene utsettes for. Fjell tør å bli skitten på hendene, og han rører i det mest nedrige i oss mennesker. Bra og skikkelig gjort, med et lite minus for litt mange hendelser, karakterer og synsvinkler. Noe som skaper et litt kaotisk lappeteppe.
31.oktober 2021 – ©Geir Tangen
GEIR TANGEN 