Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: