En poetisk testosteronpakke

Krimdebutant Anders Moes «Knokkelstøv» er på alle mulige måter en annerledes roman enn det vi vanligvis møter i denne sjangeren. En ting er at det er en røverroman, altså at en følger skurken på hans ferd i underverdenen, men den skiller seg også ut med et poetisk, nesten drømmende språkbilde og en tidshorisont som strekker seg over et helt tiår. «Knokkelstøv» er definitivt en debut dere bør merke dere.

«Knokkelstøv» er en litterær røverroman om en torpedo som prøver å finne en vei ut av all den destruktive volden og døden han påfører andre. Han får hastverk med å komme seg ut av all dritten han sleper på da hans kone blir drept i en bilulykke, og han blir sittende alene igjen med ansvaret for tenåringsdatteren Tina. Å bryte med fortiden viser seg imidlertid å gi hovedpersonen langt mer eksistensielle problemer enn han så for seg. Kjærligheten til datteren driver ham i en retning, men hans natur, den han har blitt, er en stadig tilbakevendende demon som river ham i stykker.

Boka er nesten for en kortroman å regne med sine 200 sider, og jeg veksler litt mellom å kategorisere den som en litterær fortelling fra Oslos underverden, eller en gangsterthriller skrevet med en poetisk undertone. «Knokkelstøv» lar seg rett og slett ikke plasseres i bås slik de fleste romaner i spenningssjangeren gjør. Og det er greit. Vi skal ikke på død og liv alltid spikre en historie inn i en ramme. For mange forfattere blir det raskt til en tvangstrøye som gjør det mindre inspirerende å skrive. Her skal forlagets redaktører ha skryt for at de har latt Anders Moe få lov til å fortelle den historien han vil, slik han vil fortelle den. Det gir teksten en ekstra egde og røffhet. Det er noe upolert her som kler historien godt.

Spenningen ligger naturlig nok i om hovedpersonen makter å rive seg løs fra de destruktive kreftene som styrer ham, og i så fall hvordan det kan skje. Men, like så mye dreier det seg om en indre reise mot det skjebnebestemte og underliggende i et menneske. Det er lett å trekke tråder tilbake til naturalismen i litteraturhistorien der ingen mennesker kan fri seg fra det åket de bærer på av arv fra fortiden. En tanke om at mennesker er livsslaver som er forhåndsdømt til å være det de alltid har vært. At endring ikke er mulig.

Er det vellykket? Som spenningsroman har den flere åpenbare mangler, men det veies langt på vei opp av det poetiske språket, nerven, dramaet og dypdykket ned i et ødelagt sinn. Dette er fascinerende lesing, og noe helt annet enn du vil finne i en A4-krimroman på bestselgermonteret. Samtidig så mener jeg at avslutningen ble for drømmende, for abstrakt, for flytende. Det var vanskelig for meg å skille drømmer, hallusinasjoner, fantasier, og virkelighet når hovedpersonen skal ta sitt endelige oppgjør, og det er en dødssynd. Spesielt i spenningsromaner. Men, så spørs det er om det er det Anders Moe har skrevet da …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: