Det finnes dem som mener at krimlitteratur ikke kan være litteratur. Til dem har jeg følgende å si … Les «Våroffer» av Anders de la Motte. Les «Se meg falle» av Mons Kallentoft. Les «Bakom synger døden» av Karin Fossum. Eller les «Matadorens siste dans» av Øistein Borge. Og deretter kan du ta deg en bolle. Alle disse eksemplene fra 2020/2021 er ypperlige eksempler på hvor fin, vakker og gripende en moderne kriminalroman kan være. Med «Matadorens siste dans» føyer Øistein Borge seg pent inn i rekken av krimforfattere med en litterær perle i katalogen
I «Matadorens siste dans» følger vi den pensjonerte britiske politietterforskeren Lennox Hartly til den spanske landsbyen Montepaz i Analucia. Der har han slått seg ned på sine gamle dager sammen med sin kone Emma, bare for å oppdage at Emma er i ferd med å bli alvorlig syk av demens. Hennes beste venninne, Penny ,har bosatt seg sammen med dem for å pleie og ta seg av Emma. Denne historien mellom disse tre gamle er en så uendelig vakker beskrivelse av kjærligheten, at jeg får klump i halsen når jeg leser. Det er så sårt, så vondt og så uendelig fint på en og samme tid. Og avslutningen av denne kjærlighetshistorien viser hvilken forfatter Borge er.
Jeg har lyst til å gi dere et lite utdrag for å vise hva det er jeg mener. Dette er fra side 11. Det første møtet vi får mellom Lennox og Emma:
«Hvor er du blitt?» sier hun.
Sykdommen har stablet om på ord og grammatikk, men han er blitt god til å tyde.
«Jeg spaserte en tur på formiddagen. Før regnet satte inn.»
Hun smiler bredt, nærmest begeistret, som om han har sagt noe morsomt, eller gitt henne en kompliment. Han setter seg ved siden av henne i sofaen, legger armen rundt de magre skuldrene hennes og tar den lille hånden i sin grove. Stryker tommelen varsomt over håndbaken hennes, der blå årer danner et nett av mikroskopiske elver i den nesten gjennomsiktige huden. Slik blir de sittende i stillhet mens han betrakter det økende regnet og kjenner takknemlighet for at hun fremdeles finnes.
Matadorens siste dans, Øisten Borge, s.11
For å få tankene bort fra sykdommen til Emma, begynner Lennox å engasjere seg i etterforskningen av et drap som er blitt begått i den lille landsbyen. Når politiet står fast, så fortsetter Lennox å grave. Det nører fort opp under mange hendelser, og ganske snart blir en ny innbygger i landsbyen drept. Lennox Hartlys etterforskning er en fryd å lese om for de av oss som er glad i den tradisjonelle engelske landsbykrimmen. Jeg vil nesten kalle boken en hommage til denne sjangeren. Det går langsomt og metodisk framover mot en sjokkerende løsning. Det er bitre intriger, mystiske spor, folk med lag på lag av hemmeligheter, vitner som lyver, og venner som en aldri kan være sikker på om en kan stole på. Klassisk landsbykrim i moderne innpakning, pyntet med en sløyfe av det som altså er den vakreste kjærlighetshistorien jeg noen gang har lest i en krimroman. Fantastisk! Dette er en «must read»-anbefaling fra min side.
GEIR TANGEN 