En førnøyelig sjarmbombe!

«Torsdagsmordklubben» av Richard Osman har på kort tid blitt et fenomen innen internasjonal kriminallitteratur. På få uker før jul i 2019 eksploderte bokmarkedet i Storbritannia, og TV-kjendisen Osman solgte latterlige mengder med bøker av sin krimdebut. Historien om de fire pensjonerte vennene i eldrebofellesskapet som hadde startet en egen mordklubb på torsdager, trollbandt alle leserne med sin lune sjarm og humor, og kombinerte det med et svært godt komponert krimmysterium med mange uventede vendinger.

Først av alt vil jeg rette en stor takk til det lille enmannsforlaget GursliBerg, som har sørget for at vi får denne sjarmbomben også i norsk språkdrakt. Jeg kan ikke forstå annet enn at de har gjort et skup med å skaffe seg rettighetene til denne godbiten. For en godbit er det definitivt! Jeg kan ikke huske sist gang jeg koste meg så mye i lesestolen som jeg gjorde de to dagene jeg brukte på nesten 450 sider med selvironisk, erkebritisk, puslekrim i «Torsdagsmordklubben». Det er selvsagt en smakssak om en liker den uformelle og personlige skrivestilen, men hos meg var det en innertier fra første setning av. Boka er etter min mening en herlig blanding av en god dose Agathae Christies «miss Marple»-romaner, en språklig touch av Brigdet Jones dagbok, og en solid dæsj av den elleville og litt smålåtne humoren i «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant». Om Olivia Henriksen i Lene Lauritsen Kjølners bøker noen gang skulle bli riktig gammel, og flytte inn i dette bofellesskapet, da er hun kommet til Paradis. Hun ville elsket det, akkurat som disse fire gamlingene elsker og nyter sine siste dager.

Det som stikker seg mest ut er (naturlig nok) den underfundige erkebritiske humoren som svøper inn hvert eneste lille kapittel i denne romanen. Det går knapt et eneste avsnitt uten at du sitter og humrer over noe treffende som blir sagt eller gjort. Det er så mye livsvisdom, treffende observasjoner og energi som putrer ut av porene på denne kvartetten, at det i seg selv er en fornøyelse å lese. Helt uavhengig av krimgåten. Gang på gang så gapskrattet jeg mens jeg leste, og jeg er så utrolig glad for at filmrettighetene er kjøpt opp. Vær så snill å gi rollen som Ron til John Cleese. Han er skapt til den rollen. Du må nok være over gjennomsnittet glad i engelsk humor og satire for å finne glede i det du leser, men er du det, ja så er det iallfall evigheter siden sist jeg leste noe så treffende som dette.

«Kosekrim» er en betegnende sjanger å benytte når en skal omtale denne boka. Det er krim. Det er ikke spesielt blodig eller makabert, og det er nesten litt koselig å være med på å løse gåten. Svakheten med denne sjangeren har alltid vært at det har blitt lagt for mye krefter i den lune og koselige humoren, og for liten vekt på at krimmysteriet skal holde mål. Det var en stor positiv overraskelse å se at «Torsdagsmordklubben» ikke har gått i denne fellen. Drapsmysteriene er svært interessante, intrikate, gåtefulle og utfordrende. Leseren blir lurt trill rundt gang på gang på gang. Forfatteren har brukt god tid og masse kreativitet for å skape et så solid krimmysterium som mulig, og det er en tydelig plan hos forfatteren på struktur, oppbygging og dramaturgi i forhold til dette. Som lesere blir vi dratt inn i spekulasjonene, teoriene, mysteriene og i etterforskningen. Du klarer kanskje (om du er skarp) å gjette morderen tidlig, men du klarer aldri i livet å se hvordan dette henger sammen og hvorfor hendelsene oppstår. Om du kutter bort all den kostelige humoren som «gjør» romanen, ja så står du fremdeles igjen med en knakende god krimroman. Det er godt gjort.

Handlingen er enkel: Ute på den engelske landsbygda er det opprettet et lokalsamfunn rundt et gammelt fraflyttet kloster bestående av eldreboliger. Et bofelleskap på noen hundre eldre mennesker i sytti-åtti årene. Blant denne gjengen har du fire pensjonister som har startet sin egen klubb, «Torsdagsmordklubben», der de møtes hver torsdag for å løse gamle mordgåter, eller «cold cases», for å bruke et annet uttrykk. Når så et ekte mord dukker opp i deres eget lokalmiljø, ja så finner ikke klubben seg i at politiet skal få lov til å etterforske drapet alene. Ved hjelp av like deler sjarm, kløkt og påtatt naivisme elger de seg innpå etterforskningen og de to etterforskerne. En av dem, en ung kvinnelig betjent, har de egenhendig rekruttert inn i teamet på kreativt vis. Dere har for lengst gjettet hvem som ender opp med å løse sakene, men det er helt greit. Det er ikke der spenningen ligger i denne boken. Den ligger i hvordan disse gamlingene får det til. En ting er uansett sikkert … Klarer du å tråle deg gjennom de 430 sidene uten at Ibrahim, Ron, Joyce og Elisabeth får et helt eget sted i hjertet ditt, ja da er du rett og slett hjerteløs. Årets største positive overraskelse i krimjungelen så langt i år, er en engelsk sjarmbombe. Ferdig snakka!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: