Robert Galbraith (JK. Rowling) sin krimserie om detektiven Cormoran Strike og hans medhjelper Robin Ellacott i London er fascinerende lesing. I den fjerde boka i serien, «Hvit død», synes jeg imidlertid forfatteren har tatt seg litt for mange friheter i å vende fokuset bort fra det som bør være kjernen i en enhver kriminalroman, selve mysteriet. Tidvis er dette mer et kjærlighetsdrama og et utdrag fra en interiørkatalog enn det er krim. Men, så er det nå en gang slik, at når en har skapt to så fantastiske karakterer som Robin og Cormoran, da bærer de hvilken historie som helst på skuldrene sine.
Jeg ser mange er svært begeistret for denne fjerde Cormoran Strike-boka, og framhever den som den aller beste i serien. Jeg er personlig en svært stor fan av bøkene, så jeg koste meg selvsagt i samfulle 680 sider. Samtidig så må jeg si at jeg denne gangen undrer meg over at ikke flere har kritisert forfatteren for ordrikheten. Nesten 700 sider er mye, og det er en kjensgjerning at ordrike bøker ofte går på bekostning av driv og spenning. Det blir ofte litt for dvelende og omstendelig. Jeg er glad i skildringer, men her følte jeg som sagt tidvis at jeg leste en interiørkatalog og ikke en kriminalroman. Jeg synes JK Rowling har vært bedre i sine tidligere bøker til å holde et strammere fokus på mysteriet og etterforskningen. Privatlivet til Strike og Robin har fått enormt mye plass. Vi er faktisk nesten hundre sider inn i boka før det dukker opp noe spennende som har med denne kriminalsaken å gjøre (!)
Likevel anbefaler jeg altså boka. Hvorfor, spør kanskje noen av dere? Vel, jeg er helfrelst for disse to karakterene, og jeg elsker det erkebritiske miljøet der handlingen utspiller seg. Jeg synes også Rowling lager kule krimplott med mange mysterier, twister, vendinger og et sammensatt konglomerat av tråder som det er artig å pusle med i tankene på veien mot løsningen. Men, også her har hun gapt over for mye i «Hvit død». Det ble så komplisert å nøste opp i, at hun må ty til billige nødløsninger mot slutten for at leseren skal få med seg alle sammenhenger.
Det er settingen i London, stemningen i gatene, og de enorme kontrastene i byen og mellom mennesker fra ulike lag som skaper magien i disse bøkene. Kontrasten mellom det lurvete, rufsete og røffe opp mot det overdådige, royale og nesten aristokratiske. Menneskene og miljøene de vandrer i er spennende. Mysteriene også, for all del, men Rowling lager så komplekse saker med så vanvittig mange tråder å holde styr på, at der vil nok de fleste melde pass. Tidvis hemmes også forfatteren av dette. Men, det må innrømmes at det er fascinerende og altoppslukende lesing likevel. Kjærlighetshistorien mellom Robin og Cormoran er enkel, men likevel umulig å ikke la seg fenge av. Skjønt kjærlighet har det jo ikke blitt noe av ennå. Bare nesten. Uansett … Cormoran og Robin er et krimpar som fanger meg inn i sitt univers gang på gang, og som gjør at jeg faktisk holder ut lange utlegninger om tapetfarger, kjolemønster og ornamenter. Det er som med Hardyguttene tidlig på 80-tallet. Det trengte ikke være bra, bare det handlet om dem.
GEIR TANGEN 