Denne uka ble Silje O. Ulstein tildelt Aschehougs debutantpris for sin kriminalroman «Krypdyrmemoarer» som kom ut i fjor sommer. Boken er blottet for fintfølelse for de stakkerne der ute med slangefobi og angst for alt som kravler og smyger seg rundt i sene nattetimer. Det er en bok som det er nesten umulig å forholde seg likegyldig til. Den får det utvilsomt til å lugge i nakkehårene, og er etter min mening den mest særegne norske krimutgivelsen i 2020.
Dette er altså krimdebuten som skapte furore i pressen da den fikk terningkast 2 i VG og 6 i Dagbladet. Etter å ha lest den, er jeg ikke det minste overrasket over de sprikende anmeldelsene. Dette er en krim man elsker eller hater. En historie som treffer deg i magen eller som ikke trigger i det hele tatt. Et språkbilde som er gnistrende godt, eller litt svulstig og påtatt. Bruken av litterære virkemidler er tidvis overtydelige, men samtidig dandert med en kyndig penn. Silje O.Ulstein har skapt et univers som både lokker og vekker avsky hos leseren.
Med andre ord så er dette en krimfortelling som en gjerne får et litt ambivalent forhold til. Selv slet jeg veldig med å engasjere meg de første 100 sidene, men etter det så buktet og krøp historien seg inn i meg litt etter litt, og de siste 350 sidene gikk uvanlig raskt unna. Historien er fascinerende vemmelig, skremmende, tidvis grotesk, men samtidig fornøyelig og gripende. Dette er rett og slett en fargerik krimroman langt unna det jeg vanligvis støter på. Og det er vanvittig godt gjort av en debutant. Jeg føler det nesten som om jeg har vært tilskuer på et burlesk-show i Paris. Det er frastøtende og tiltrekkende i ett og samme åndedrag. Romanen er etter min mening minst 100 sider for lang, og kunne med fordel vært kortet ned i en del saktegående sekvenser, men du verden så kul den er i sine beste partier av teksten.
Kort fortalt så er «Krypdyrmemoarer» historien om Liv og hennes to studievenner i Ålesund som bor i et kollektiv, og som skaffer seg en liten pytonslange i 2005. Liv utvikler raskt et usunt kjærlighetsforhold til slangen, og vi følger kollektivets sikre vei mot undergangen de neste 12 månedene. Samtidig følger vi en parallellhistorie fra nåtid der Mariam og Tor opplever at deres datter Iben forsvinner sporløst etter en tur på et kjøpesenter i Kristiansund, og vi møter den angstfulle og asosiale aldrende politimannen Roe i hans bestrebelser på å finne Iben. Men absolutt ingenting er slik du som krimleser tror i denne krimromanen. Noe som understrekes med tykk rød tusj og to streker under svaret da pytonslangen med ett får sin egen synsvinkel i historien …
Det er lett å både elske og hate Liv, Mariam, Roe og Pytonslangen som alle har sitt personlige perspektiv. Akkurat like lett som det er å elske, eller hate denne romanen for alt det den er, eller ikke er …
Geir Tangen
GEIR TANGEN 