En novellist på nye veier

«En grav å gå til» fra i fjor høst er en norsk krimdebut, men samtidig langt unna noen debut. Jan-Erik Vik har i flere år underholdt oss med sine gode krimnoveller. Flere av dem gitt ut i novellesamlinger under eget navn, i ukeblader og i magasiner. Han er spesielt kjent for sine uventede og gjerne litt morbide twister. Når han nå debuterer som romanforfatter, så er det på eget forlag. Vik har gjort jobben til 20 i stil på omslag, trykk, sats, og markedsføring. Innholdet står til 17 og en halv, atten …

Denne krimromanen er noe helt annet enn hva du vanligvis vil møte om du plukker en tilfeldig spenningsroman ut fra bokhylla. Jan-Erik Vik er som sagt en av våre mest rutinerte novellister innen krimsjangeren, og har mange utgivelser og novellesamlinger bak seg. «En grav å gå til» er sørlendingens første roman, og på mange måter er hans bakgrunn som novellist veldig synlig i denne historien på både godt og vondt.

Det positive er utvilsomt at han har tatt med seg de sprø og bisarre situasjonene, de uforutsigbare twistene og det komprimerte plottet. Vi ser også at han evner å holde seg til få synsvinkler, et kort tidsrom og ikke alt for mange karakterer å holde styr på. Alt dette gjør at historien blir interessant, artig, spinnvill og overraskende. Et par av scenene er så fornøyelig godt skrevet at jeg holdt på å knekke sammen i positiv forstand.

Samtidig så er det klare utfordringer her. Vik har gitt ut romanen på eget forlag, og jeg spør meg om han har fått adekvat redaktørhjelp i den prosessen. Jeg vet han har investert summer i dette også, men det er noen grunnsteiner innen romanskriving som ikke står helt støtt. Spesielt gjelder dette forfatterens kommenterende skrivestil overfor sine karakterer. Altså at vi får forklart av forfatteren hvorfor en karakter tenker eller handler slik og slik i gitte situasjoner i stedet for at vi opplever det i form av handling. Det er også en del dramaturgisk i form av skiftende synsvinkler i samme scene, og ikke minst en voldsom karakterbrist som ganske lenge framstår som vanskelig å forstå og godta. Denne karakterbristen er selve navet i fortellingen, og her burde redaktøren fått forfatteren til å underbygge den langt bedre, og gjerne smyge den inn mer gradvis over tid.

Jeg vil likevel anbefale dere å lese romanen for den er absolutt spennende, original, og tidvis nesten bisarr morsom. Med en tydeligere redaktør ville dette blitt en svært god debut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: