Krimjulekalenderen – 24.desember

Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook.

Svaret 23.desember var at Sidsel Dalen hadde jobbet som PR-RÅDGIVER i et oljeselskap.

Fem av i alt 61 riktige innkommende svar er trukket ut til å bli med i kampen videre om en bokpremie på julaften:

Tone Wensel Norvoll, Anita Kristiansen, Astrid Hvila Skorta, Wenche Slettvold og Anne Søgaard Skreivang

24.desember:

PONTUS LJUNGHILL – EN USYNLIG

PANTAGRUEL forlag 2013

Min omtale:

Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.

For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til et begrep jeg selv lanserte tilbake i 2013. Jeg kaller det «slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.

Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer.

Å lese En usynlig var en fryd. Å slippe å halse etter forfyllede politietterforskere og snappe etter pusten på hver eneste side var deilig. Her lanseres en mordgåte fra 1928. Vi følger morderens tanker helt fra starten av uten at det noen gang blir avslørt hvem han er. Samtidig følger vi etterforskeren John Stierna og hans politikollegaer i jakten på morderen. Det er beskrevet politihistorisk korrekt ned til minste detalj, og ikke ett eneste sted fristes forfatteren til å skru opp tempoet mer enn det en etterforskning i 1928 gjorde. Det betyr, naturlig nok, at historien utvikles sakte. Over 571 sider skjer det ikke mer enn det gjør på 20 sider i en Jo Nesbø-krim, men du verden så vakkert det er.

Her presenteres spor for spor nøysomt og nøyaktig, og jeg tar meg selv i å vikle meg helt inn i mysteriets gåter. Blir sittende og gruble over hvem morderen kan være så snart jeg legger boken fra meg. Lever meg inn i historien med hud og hår. Nyter partiene der Stockholm beskrives gjennom karakterenes øyne. Er der. Hører lydene. Lukter odørene. Ser bygningene og gatene for meg. Bygger mitt eget indre imaginære Stockholm. Dette er et gammeldags kriminalmysterium som får en til å tenke på de gamle mesterne. De som aldri avslørte morderen. De som tok leseren med gjennom hvert eneste skritt i etterforskningen.

Dagens spørsmål:

Hvilket yrke hadde forfatteren Pontus Ljunghill før han begynte å skrive bøker?

Tips: I dette fyldige portrettintervjuet som jeg selv gjorde med Pontus da boka kom, så kommer den egentlige yrkestittelen frem ganske tidlig ….

NB! Ingen av svarene dere legger inn i kommentarfeltet vil bli godkjent av meg før fristen er ute kl.18.00, så det hjelper ikke å vente på at noen andre kommenterer før deg 😉