Glenn Johansen debuterte i høst med sin første kriminalroman «Sjeledød» på LIV Forlag. Han har jobbet som manuskonsulent og redaktør tidligere, så det var for så vidt ikke overraskende at han kan å skrive, men jeg må likevel si at jeg ble gledelig overrasket over resultatet. Denne krimromanen oser av kvalitet.
Det er ikke ofte en ser krimdebutanter behersker sjangeren så godt som det Glenn Johansen gjør her. Dette er både plottmessig, språklig og karaktermessig svært solide saker. Boken er blottet for stereotyper og de vanligste krimklisjeene. I «Sjeledød» møter du et knippe dyktige politifolk med særpreg, myke linjer, skarpe kanter og ulike egenskaper. Karakterene i «Sjeledød» er ikke skapt etter helt/skurk , genial/idiot eller god/ond-lista. Alle er sammensatte mennesker med sjel, følelser, gode og dårlige sider. Ingen helter eller antihelter som stjeler oppmerksomheten, men derimot en bråte hverdagshelter som står opp når det gjelder som mest. Tom Tønder i antiterrorpolitiet, og de ferske Kripos-etterforskerne Silje og Johan er gode eksempler på akkurat dette. De gjør en heltemodig jobb, ofrer seg for andre, men reagerer som sårbare mennesker, og stiller seg ikke i søkelyset for å ta imot applausen. For meg var akkurat denne egenskapen ved heltene noe av det som gjorde denne krimromanen til noe helt spesielt. I tillegg til det så er boka uvanlig strømlinjeformet og godt komponert dramaturgisk. Her har både forlag og forfatter gjort en strålende jobb. Boka er en typisk krimroman med flere tråder som spinner inn i et actionthriller-segment.
Vi følger antiterrorenheten i Oslo og to ferske etterforskere fra Kripos parallelt mens de etterforsker to saker som har bindinger til hverandre. En terrorbombe som tar livet av tre franske studenter på Oslo S, og en familiedrapssak der den mistenkte mannen har stukket av med sin lille datter. Disse to plottrådene vies et kapittel hver nesten hele boka gjennom, helt fram til politiet gjør en samlet innsats mot slutten. Disse skiftene er gjort med stødig og trygg hånd, og ikke ett sekund på veien rekker dette å bli kjedelig eller uinteressant. Det er velkomponert, innsiktsfullt skrevet, og med et plott som har tilstrekkelig med twister og overraskelser til at det fjerner seg fra «oppskriften». Svært godt gjort av en helt fersk krimstemme. Bravo!
GEIR TANGEN 