«Etterforskningen» er den mye omtalte danske TV-serien om politietterforskningen rundt det såkalte «Ubåtdrapet» i 2017. Peter Madsen ble dømt for å ha drept og partert den svenske journalisten Kim Wall, før han kvittet seg med kroppsdelene og senket sin egen ubåt for å skjule sine spor. Over seks episoder møter vi ikke gjerningsmannen eller offeret en eneste gang. Alt handler om det tittelen sier; Etterforskningen.
Dansk TV-serie (2020) – 6 episoder – Viaplay
Først av alt så må jeg si at dette er en utrolig verdig og respektfull TV-serie både overfor offer, hennes familie og politi og påtalemyndigheters arbeid. Det er ingenting som overdramatiseres, det er ingen groteske detaljer som vies plass i TV-ruta, og det er faktisk også langt på vei en respektfull behandling av Peter Madsen selv i og med at hans vesen og person ikke får brette seg ut i form av en eller annen skuespiller. Han beskyttes mot seg selv, og om bare en brøkdel av det som kom fram om ham i mediestormen under etterforskningen er et tegnende bilde av den han er, så tror jeg vi som seere skal være glade for at han ikke får mer plass i denne serien.
Det er et paradoks at den desidert mest spektakulære drapssaken i Skandinavias samlede krimhistorie, faktisk dokumenteres gjennom den mest nedtonede, langsomme og alvorstunge krimserien jeg kan huske å ha sett. Det er et alvor og en tristesse som gjennomsyrer alle karakterene. En slags bedrøvelig melankoli som ikke en eneste gang ødelegges av sensasjonelle funn eller påklistrede cliffhangere. Det er nøysomt, nitidig og neddempet politiarbeid som står i fokus. Tidvis er den trøstesløse og alvorstunge stemningen så påtrengende at en kjenner ubehaget rent fysisk i brystet mens en sitter i sofaen. Lange, dvelende scener der det ikke trekkes på et smilebånd, der ingen karakterer beveger seg, og tausheten deres ligger som en trykkoker i rommet. Ufattelig godt skuespill, og sjeldent vellykket.
Så hvordan kan dette bli så spennende når en faktisk røsker bort alt som vanligvis er med på å skape spenning? Ikke en eneste actionscene. Ingen krangling og høylytte konflikter. Ingen grøssende scener med morbide detaljer. Ingen truende protagonist og ingen spektakulære krumspring av noe slag. Likevel altså … Du blir trollbundet fra første stund. Sitter limt til sofaen til siste scene har feidet ut. Svaret er såre enkelt. Drapssaken er i seg selv så dramatisk, at den trenger ingen ytterligere dramaturgi. Bare det å se ubåten bli løftet opp av havet får deg til å snappe etter pusten. Ingen trenger å si noe. Vi vet alle hva som foregikk inni den.
Og så er det sant å si svært interessant å bevitne ekte politiarbeid slik det faktisk utføres, og at ikke alle de kjedelige sekvensene klippes bort for å øke tempo og driv. Vi blir gjerne med en skuespiller i flere minutter mens hun blar i et dokument uten å finne noe som helst av interesse. Vi blir med ut med dykkerne gang på gang på gang, og står i båten med dem og venter på at noen skal komme opp med enda et resultatløst søk. Vi kjenner på frustrasjonen i at det går så uendelig sakte framover, samtidig som vi ser det samme som politietterforskerne. Bit for bit kommer det bittesmå ting på plass, og danner et bilde av den mest grusomme ugjerningen vi noen sinne har hørt om.
Serien omhandler også politiets kontakt med de etterlatte, og sorgen de føler er så merkbar at den flytter inn i deg som TV-seer. Det er nesten uutholdelig til tider å følge Jens Möllers besøk hos Kim Walls foreldre. Panikken, sorgen, forbannelsen, raseriet, fortvilelsen … Alt er der, men den kommer ikke til uttrykk i et eneste ord, handling eller tåre fra skuespillerne. Den bare er der. Innkapslet i hvert eneste ansiktsuttrykk.
Dette er ikke en serie for deg som ønsker fart, spenning og drama. Det er en krimserie for deg som setter pris på å få lære politiets virkelige arbeid å kjenne. Og det er en krimserie for deg som rett og slett setter pris på høy kvalitet i alle ledd av en TV-produksjon.
GEIR TANGEN 