Velkomponert krim med masse hjertevarme

Merete Junker er en dame med et uendelig godt hjerte, varme hender og stor omtanke for sine nærmeste. Et sprudlende vesen på forlagsfester, og et medmenneske med stor innsikt. Merkelig nok har jeg aldri lest noe av henne tidligere, men nå har jeg gjort det. Hennes siste krimroman «Lillemann Ildebrann» er noe helt annet enn det du vanligvis får fra norske krimforfattere.

«Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke . Jeg forventet en varme vi vanligvis ikke ser i kriminalromaner. En varsomhet i tilnærming, og en empati og kjærlighet til sine egne karakterer. Jeg forventet også en myk litterær stemme som ville ta seg tid til å skildre mennesker i hele sitt spekter av styrke og mangler med gjenkjennelige kontraster i skarpe kanter, og myke kurver. Alt dette fikk jeg altså. Det er rart at en kan gjette seg til et menneskes skrivemåte kun ut fra å kjenne det i sosiale sammenhenger.

Romanen handler om tenåringen Brage som ulykksalig nok befinner seg i et fraflyttet hus som blir påtent av en mann som vil skjule et lik. Mannen kidnapper Brage for at han ikke skal kunne avsløre gjerningsmannen, og en heseblesende klappjakt på å finne Brage starter. I jakten følger vi både den kvinnelige politietterforskeren som har fått ansvaret for saken, og oppdragsgiveren som ikke hadde sett for seg at ildpåsettelsen skulle medføre en kidnapping av et barn. Begge ønsker de å stanse gjerningsmannen før det er for sent.

Dette er en godt skrevet krimhistorie med noe så uvanlig som fravær av ondskap. Her er det en skjebnens ironi, og menneskers svake natur som gjør at det går så galt som det gjør. Det er ingen griske skurker eller skremmende psykopater her. Bare gjerningsmenn som handler i affekt, og som langsomt vikler seg inn i et snurpegarn de aldri kommer seg ut av. Vi får på et merkelig vis medlidenhet med dem alle sammen, hver på sitt vis. Om det finnes noe slikt som «medmenneskelig krim», ja så er dette i så fall en fin bok innen den subsjangeren. Likevel er det veldig spennende og engasjerende lesing.

Et annet moment er det språklige. Merete Junker har en varhet i pennen som er med på å skape en stemning og en atmosfære som passer til historien hun forteller. Språket er bevisst gjort enkelt og lettlest uten for mange krinkler og kroker, digresjoner og utenomsnakk. Vi møter mennesker og deres tanker, og vi følger deres vei mot målet. Ikke komplisert, sjokkerende, avskrekkende eller sammensatt. Nei, det er enkelt og symmetrisk. Dette er etter min mening en stor styrke ved denne teksten. Her har både forfatter og forlagets redaktør gjort et godt arbeid.

Geir Tangen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: