I våre tre naboland Sverige, Danmark og Island er det de siste ti årene kommet opp flere krimdebutanter som har gjort mer eller mindre umiddelbar suksess, og som har etablert seg som dominerende navn i krimlandskapet både nasjonalt og internasjonalt. Også her i Norge har vi fått opp noen nye og spennende navn fra 2010-2020, men i motsetning til i resten av Norden, så når ikke våre nye krimforfattere storselgerne til knærne nasjonalt. Er vi treige, bakstreverske og konservative her til lands?
Navn som Stefan Ahnhem, Lars Kepler, Anders de la Motte, AJ Kazinski, Hjorth & Rosenfeldt, Ragnar Jonasson, Camilla Gräbe, Jens Henrik Jensen og Malin Persson Giolito er alle brennsikre kort på bestselgerlistene i sine egne hjemland, og de gjør stor suksess også i utlandet. Samtlige har debutert på 2010-tallet, og har gitt ut flere bøker som har blitt spinnville salgssuksesser.
I Norge derimot er det krimforfattere som debuterte for mer enn 15 år siden som regjerer. De aller fleste av dem i forrige århundre faktisk (om det er lov å være bittelitt tabloid her) De store hyllevelterne, og de som skaper tendenser til massehysteri ved utgivelse, er med unntak av Jørn Lier Horst (2004) og Jørgen Jæger (2003) alle tilhørende blant dem som kom ut med sin første krimroman for mer enn 20 år siden. Jo Nesbø, Tom Egeland, Anne Holt, Unni Lindell, Gunnar Staalesen og Karin Fossum er navn som år etter år topper de norske salgslistene. Selv nå, 20 år senere. Det trenger ikke være noe galt med det. Det kan jo hende at de gamle er eldst, rett og slett. Eller at vi som kommer etter ikke helt evner å ta det samme nivået.
Eller er det de tre store forlagene som er bakstreverske og tradisjonsbundne, og som ikke våger å sette pengene sine på nye, friske og lovende stemmer. Det koster penger å bygge opp et navn. Det må satses, og en må våge å være litt hårete. I 2010 gikk Juritzen «all in» og trykket opp et hinsides stort førsteopplag av Jan-Erik Fjells debutroman «Tysteren». En helt vanvittig satsing, men det gjorde Fjell til en ny norsk krimkomet over natta. Nå, 10 år senere, er han en av ytterst få norske seriekrimforfattere som kan gi gamlegutta (og damene) fra 90-tallet litt truserøsk. Er det fordi han var god nok til det, eller fordi forlaget våget å satse stort? Jeg mener begge deler er svaret her.
Jan-Erik Fjell kom ut med sin debut i 2010, og samme år hoppet Øystein Wiik ned fra operascenen, mens Hans Olav Lahlum snublet ned fra TV-stolen og inn i krimforfatternes indre krets. Er vi snille, og skrur klokka tilbake til 2009 så kan vi ta med Trude Teige også. Disse fire er alle å finne på bestselgerlistene når de kommer med noe nytt, men aldri som årets mestselgende krim. Den øvelsen er det de eldre som tar seg av. Fra 2010 og fram til i dag har vi hatt flere eksempler på lovende nye krimnavn som har hatt alt som skal til for å slå gjennom, men som ikke har klart det. Aslak Nore skrev en vanvittig bra spionthriller med «En norsk spion» og har senere også vunnet Rivertonprisen, men store salgstall er det ikke snakk om. Ser vi på krimdebutantprisen fra 2011 og fram til 2020 så finner vi følgende liste:
2011 Alexandra Beverfjord, 2012 Jørgen Brekke, 2013 Monika Yndestad, 2014 Gard Sveen, 2015 Lene Lauritsen Kjølner, 2016 Ingebjørg Berg Holm, 2017 Stein Sørensen, 2018 Ruth Lillegraven, 2019 Helene Flood
(Kilde: MAURITS HANSEN PRISEN – NYTT BLOD)
Sistnevnte ble også en salgssuksess. En voldsom hype som fikk hele Bokhandler-Norge til å bli sengevætere over natta. Når det er sagt, så vil jeg påstå at Helene Floods debut var første virkelige storsatsing på en norsk krimdebutant på over ti år. Det ble blant annet trykket opp og sendt ut gally av boka til alle landets bokhandlere, avisredaksjoner og bloggere, og kjørt store reklamekampanjer. Og … det fungerte! Det finnes ett unntak til, og det var Vigmostad & Bjørkes storsatsing på Samuel Bjørks «Det henger en engel alene i skogen». Noen vil kanskje hevde at jeg også burde tatt med Ingar Johnsruds «Wienerbrorskapet» her, men den satsingen kom først da VG-journalisten og krimdebutanten Johnsrud fikk terningkast 6 i VG.
Vi har altså mange gode nye navn som har kommet fram, men med tre unntak (Bjørk, Fjell og Flood) har ingen av dem nådd gæmlisene til anklene. Felles for de tre er altså at forlagene har turt å satse stort. Betyr det at jeg sitter på fasiten? Nei, det ville overraske meg. Men det forundrer meg at ikke norsk krim klarer å komme opp med en ny Nesbø, Lindell eller Horst. Det som er enda mer underlig (og nå kan dere lese tittelen en gang til), er at flere av de norske krimdebutantene fra 2010-tallet har gjort det strålende internasjonalt, men stanger til tross for dette mot 10-15 tallet noen få uker på bestselgerlistene i Norge før de forsvinner inn i glemselen til neste utgivelse kommer. Gard Sveen, Heine Bakkeid, Lars Lenth, Frode Granhus og Samuel Bjørk, er alle gode eksempler på dette. Men her i Norge …? Tja …
Jeg får dempe meg litt, og ta brodden av min egen tekst. Det kan godt hende at det i et lite krimmarked som Norge rett og slett ikke er plass til flere på toppen, og at våre «gamle» krimforfattere fremdeles skriver fletta av oss andre. Vi er ikke dyktige nok til å presse de ned fra tronen. Det kan også hende at nye norske krimforfattere har vært for lite vågale til å komme opp med noe virkelig nytt og drivende originalt. Noe som får forlagsredaktørene til å sikle, tømme en boks tra-la-la-piller og sprette champagnekorken til lunsj? Kanskje er det også slik den norske krimleseren er mer konservativ enn leserne i våre naboland. At de egentlig ikke vil ha noe nytt? At det fremdeles er best med penger i banken på høyrentekonto med 0,2%rente, at torsdager er komle-dag, og at verden gikk under slik de kjente den da Per Jorsett sluttet å gi rundetider på Bislett? At de aller helst vil lese en ny Nesbø-bok, for da vet de hva de får? Kanskje er det slik, og kanskje ikke …
Det eneste jeg vet er at det er ingen enkel øvelse å være krimdebutant i Norge. Derfor har jeg (etter en oppfordring fra Forfattersentrum) bestemt meg for å sette ekstra fokus på å gi norske krimdebutanter ekstra oppmerksomhet i månedene framover med en egen spalte her på bloggen. Det hjelper ikke mye, men forhåpentligvis hjelper det litt om vi alle bidrar. Jeg elsker Nesbø, Jæger, Horst og Lindell – og jeg vil fortsette å lese dem, men vi trenger nye stemmer folkens. Debutantene fortjener å bli sett, de fortjener å bli satt fram i butikken, og de fortjener å bli lest!
Her er noen av årets norske krimdebutanter: LES DEM DA VEL!
GEIR TANGEN 