Skrivetips: Hvordan skape spenning?

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Min nevøs utgangspunkt var en sammenligning av min debutkrim «Maestro», Horst/Engers «Røykteppe» og Jo Nesbøs «Kniv». Og la det være sagt først som sist … Mitt svar er utelukkende mine egne tanker rundt spenningskurven og virkemidlene som er brukt i disse tre bøkene, og ikke et fasitsvar. Dere får lese det som et partsinnlegg, og ikke en oppskrift.

Premisset i kriminallitteraturen ligger jo i akkurat dette begrepet. Spenning. Det er selve formålet med å skrive slik litteratur. Ingenting er så kjipt som en uspennende kriminalroman. Derfor har alle krimforfattere et stort fokus på spenningskurven i fortellingene sine. Vi må både skape og holde på spenning for å lykkes. Dette finnes det, som dere vet, «oppskrifter» på hvordan en gjør, og det er nok her en god del elitister innen litteratur har kritisert kriminallitteratursjangeren. De mener det er oppskrifts-litteratur. Ser vi på tidlig norsk krim fra 50-60-tallet så kan jeg være tilbøyelig til å være enig, men dette har endret seg radikalt med årene. Likevel ligger formålet der … «Å skape spenning for leseren».

Jeg ser alltid for meg en sekskant med følgende seks hovedstrategier:

  • 1. Konstruere situasjoner (scener) som spiller på leserens frykt eller fobier.
  • 2. Konstruere gåter som åpner for undring og mystikk, og som trigger leseren til å lete etter løsninger.
  • 3. Konstruere en dramaturgi og en komposisjon der leseren til stadighet må vente på svar/løsning (cliffhangere)
  • 4. Øke konfliktnivået mellom karakterer i alle scener, slik at leseren i større grad engasjerer seg
  • 5. Konstruere uventede vendepunkt (twister) som kommer svært overraskende på leseren, eller som sjokkerer dem.
  • 6. Skape et personlig drama rundt protagonisten som gjør at leseren føler seg tettere bundet til ham/henne følelsesmessig, for så å sette ham/henne i fare.

Når du leser moderne norsk kriminallitteratur så vil du finne alle seks momenter i de aller fleste romanene, men selvsagt noe ulik vekting av dem. Moderne psykologiske thrillere har for eksempel en mye større vekting av punkt 5 enn en mer tradisjonell actionthriller.

I «Maestro» er alle seks momenter brukt bevisst av meg. Noe som er ganske selvsagt ettersom jeg ved flere anledninger har uttalt at boken er en hommage – en hyllest – til nordisk krim. En slags meta-krim med andre ord. Spenningsverktøyene er brukt med større tydelighet enn det du kanskje finner hos en del andre ettersom jeg ønsket å gjøre dem synlige for leseren. Det ble hevdet i en amerikansk anmeldelse at jeg tidvis var «demonstrerende» i min bruk av virkemidlene. Det betyr at jeg lyktes med det som var prosjektet mitt.

Jeg skal prøve å være konkret på hva det var jeg gjorde sett opp mot denne sekskanten. Jeg spilte for eksempel på frykt og fobi i scenen der kvinnen blir kastet ut av 7.etasje i høyblokken. Frykten for at den du stoler blindt på, og som du har sluppet inn i huset ditt, viser seg å være en helt annen enn den du tror han er. Og den spiller på høydeskrekk naturligvis. (1)

Jeg har dessuten skapt en krimgåte der jeg skjuler hvem morderen er (til tross for at vedkommende har en egen synsvinkel), og det blir en gåte både hvem han er og hvorfor han utfører de grusomme handlingene. (2)

Det er aktiv bruk av cliffhangere i nesten hvert eneste kapittel, der jeg forlater protagonisten når det er på det mest spennende, for eksempel når Viljar er fanget i naustet og morderen kommer tilbake. (3)

Den store kontrasten mellom de to protagonistene Viljar og Lotte er en stadig kime til konflikt mellom dem, og gjør at også rolige scener oppleves som dramatiske (4).

Et plutselig vendepunkt har vi også flere eksempler på. Når vi som lesere er hundre prosent sikre på at Viljar ble drept i en brann, og han dukker opp levende mot slutten er ett eksempel, men det tydeligste er likevel da jeg valgte å ta livet av en av de kjæreste karakterene halvveis i boka. Det er et sjokk for leseren. (5)

Det er også personlige drama i boka som engasjerer leseren både i hovedplottet og i subplottet. Ett eksempel er selvsagt forholdet mellom politietterforskeren Lotte og hennes narkomane søster Anne (6). Når jeg så har gjort leseren glad i dem begge, velger jeg å sette en av dem i livsfare …

Vi finner veldig mye av det samme i både «Kniv» og i «Røykteppe» selvsagt, og jeg velger å ikke gå inn på like spesifikke eksempler her, men kan i mer generelle vendinger si noe om hovedtrekkene i spenningsoppbyggingen:

I «Røykteppe» danner et forferdelig terrorangrep i Oslo på nyttårsaften utgangspunktet. En pangstart om du vil. I seg selv et voldsomt drama som gjør at det blir spennende fra første kapittel av. Mye av spenningen ligger i selve gåten bak dette terrordramaet (2) og i veien de to protagonistene går for å løse denne gåten. Dramaet mellom dem er også en viktig spenningsfaktor (6). I tillegg har utvilsomt Horst/Enger hatt fokus på å opprettholde et høyt tempo og et voldsomt driv. Scenene er handlingsmettede og veldig scenisk framstilt. På en annen side så er jo dette også ett av ankepunktene denne romanen har møtt hos kritikere. Dette spenningsverktøyet går ofte på bekostning av prosaen.

I «Kniv» ligger også fokuset på drapsgåten om hvem det er som har drept Harrys kjæreste. Men Nesbø bruker også mye plass på å skape en underliggende, grøssende atmosfære rundt protagonisten der vi hele tiden føler på at det ligger en trussel, eller en ny katastrofe, og venter rundt neste sving. Spenningen ligger i skildringen av den voldsomme ondskapen i antagonisten, men også i de indre demonene hos Harry Hole. (1) Dessuten bruker Nesbø cliffhangere bedre enn noen andre forfattere (3), og han er ekstremt uforutsigbar og sjokkerer leseren gang på gang gjennom romanen. (5) Boken føles nesten fysisk vond å lese, og den sterkeste motoren av dem alle er det personlige dramaet Harry går gjennom (6)

Vi ser altså tre ulike norske krimromaner, med tre helt forskjellige uttrykk, og med ulik vekting på hva det er en har ønsket å framheve i oppbygging av spenningskurven. Derfor blir det også så feil når noen anmeldere skriver at en bok «ikke er spennende» eller «er ekstremt spennende». Det kunne vært fint å vite hva det er som gjør boka spennende, for om den er det eller ikke er egentlig veldig subjektivt. Like subjektivt som mine tanker om hvordan en kan skape spenning i krimbøker …

TV2 Lørdagsmagasinet om «Maestro»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: