Skrivetips: Kom tettere på!

Det finnes en del enkle skriveregler å forholde seg til når en skal skrive skjønnlitterært. En av dem som er svært viktige når det kommer til kriminallitteratur er det jeg kaller «regelen om nærhet «. Kort fortalt, handler det om å søke størst mulig grad av nærhet i dramaturgien. Det er imidlertid langt vanskeligere i praksis enn det høres ut som. I dette innlegget vil du få noen markører langs stien som kan hjelpe deg på rett vei.

Jeg har i løpet av de siste årene vært manuskonsulent og redaktør på en rekke krimromaner. Noe av det som overrasker meg er hvor ofte jeg støter på denne problematikken. Prinsippet er såre enkelt. Dess større avstand – Dess mindre spenning. Altså, for å bruke et helt enkelt eksempel … Det er langt mer spennende når morderen befinner seg i samme rom som helten vår, enn når han/hun er på en cruisebåt i Karibien , mens handlingen har sitt episenter i Honningsvåg. Så langt tror jeg de fleste av dere som skriver, klarer å tenke selv, men du må lære deg å være bevisst på det.

For at noe skal være spennende, bør det altså foreligge en umiddelbar trussel. Noe nært. Noe klaustrofobisk. Noe som river leseren ut av hvilepuls. Dette handler altså i første omgang om geografisk nærhet. Det vil si at trusselen faktisk befinner seg i rommet, eller like ved, eller at det bare er snakk om kort tid før det smeller. Klisjeen med tidsinnstilte bomber som teller nedover er der av en grunn. Bomben befinner seg NÆR heltene våre, og trusselen ligger NÆRT fram i tid. Jeg bruker ofte Lars Keplers åpningsscene i «Stalker» for å illustrere akkurat det poenget. Morderen er ikke bare nær, han har krøpet innenfor intimsonen ved å stå og kikke på offeret fra utsiden. For leseren føles det å bli betraktet i seg selv krenkende, en invasjon av privatlivet. En umiddelbar trigger på uroen og ubehaget vi alle har kjent på når vi er alene i et hus og kikker ut i mørket. Så kommer vinduet på kjøkkenet som står og slår, og kjellerdøra som offeret ikke er sikker på ble låst tidligere. Da kommer trusselen NÆRMERE. Som et virus som overtar en celle, befinner det seg nå på innsiden. Offeret er ubeskyttet.

Ha dette i mente når du skriver. Ikke plasser trusselen for langt borte i avstand og/eller tid. En leiemorder som setter seg på et fly i Milano er fryktelig lite spennende …. Da er han iallfall ikke en trussel de neste 10 timene dersom helten befinner seg i Honningsvåg, ikke sant? Vi vet at det kommer noen som vil bli en trussel senere, men uansett hva du gjør, så vil du ikke klare å gjøre det spennende der og da. (Bortsett fra å hoppe i tid, men da har du jo gjort det jeg snakker om. Plassert trusselen nærmere både i avstand og tid). Jeg har også lest en del manus der hovedskurken er en eller annen mafiaboss som sitter i bakgrunnen (For eksempel i Paris) og trekker i trådene. Det blir også litt kjedelig, for vi vet jo at det er først når skurken og helten befinner seg på samme sted at det endelige oppgjøret kommer. Dette kan løses ved at håndlangerne og leiemorderne som skurken sender ut er svært skremmende. («Silas» i Da Vinci-koden, for eksempel)

Et grep som med fordel løser en del av problematikken rundt nærhet, er å avgrense heltens bevegelsesfrihet. Gjøre det umulig for ham å komme seg unna det uunngåelige, om du forstår. Prøv å unngå klisjeen med at helten blir tatt til fange og torturert. I Sigbjørn Mostues Riverton-nominerte «Himmelen skal gråte blod» befinner skurkene seg i en annen verdensdel, men romanen er så klaustrofobisk spennende at det knapt er til å holde ut. Grunnen er at helten vår befinner seg om bord i et fly som er kapret, og som er i ferd med å bli styrt inn i en demning. Skurkene er langt unna, men de hensynsløse kaprerne er så absolutt nære, og trusselen er svært nært forestående i tid. Mye av spenningen ligger etter hvert også i det uforutsigbare, det ukjente, og i det at vår helt er prisgitt andres mot og dyktighet for å klare seg. Han mangler med andre ord kontroll.

Nærhet handler ikke bare om sted og tid, men like mye om karakterer. Det er svært viktig at vi kommer NÆR karakterene som trusselen truer. Det må være personer vi har lært å kjenne, og som vi oppriktig bryr oss om. Noen vi er glade i. Derfor er det ikke spesielt vellykket med en lystmorder som går rundt og dreper tilfeldige personer som vi som lesere først møter som et lik. At Arne Kvalstad er drept på en grusom og bestialsk måte er meg revnende likegyldig , for jeg aner ikke hvem han er. Det er først når noen jeg har lest om tidligere, noen som er sårbare, eller som jeg av en annen grunn har knyttet meg til, trues, at dette blir spennende. I «Maestro» tok jeg livet av en av de fineste karakterene halvveis ut i boka, og jeg brukte mye tid på å knytte leseren til denne karakteren først. Både i form av en egen synsvinkel, en nær relasjon til helten, en sårbarhet i henhold til livssituasjon, og sympatiske karaktertrekk som jeg visste ville påvirke leseren. Ikke nok med det … Der og da forsto leseren at jeg som forfatter ikke hadde noen intensjoner om å skjerme hyggelige, sympatiske karakterer fra å bli drept. Jeg brøt «Hollywood-kontrakten» med dem, og de visste de ikke kunne stole på meg lenger 😉

Dette drapet ble ikke bare nært i form av sted og tid (det er et drama i forkant), men også i form av følelser. Drapet gjør noe med leseren. Det føles tøft, vondt, og svært sjokkerende. Nærhet i følelser er svært viktig. Hele målet (selv i kriminalromaner) er jo å berøre leseren. Det var en kynisk handling fra min side, for jeg visste at dersom jeg gjorde det slik, så ville leseren føle seg utrygg og sårbar i den videre lesingen. Noe som altså økte spenningen ytterligere. Men, vær på vakt … Det er lett å gå for langt i dette. Balansegangen er skjør. Jeg har observert at noen av mine lesere har følt seg sviktet, blitt forbannet, og aldri vil lese mine bøker igjen. Da har det kanskje tippet over og blitt for mye. Senest i sommer hadde jeg en lang diskusjon med min redaktør rundt en scene i min kommende bok «Vargtimen» der denne problemstillingen sto i sentrum.

Nærhet i følelser dreier seg for øvrig ikke bare om nærhet til lesernes følelsesliv, men selvsagt også til karakterenes følelsesliv. Å skildre følelser på en god måte er i seg selv en kunst, og fortjener et eget innlegg som kun omhandler dette, men i hovedsak kan vi vel si at det dreier seg om å unngå påstander (Hun var livredd), og i stedet beskrive følelser gjennom handling (Munnen var tørr, pusten hennes gikk støtvis og hun måtte klamre seg til lyktestolpen for at knærne ikke skulle gi etter. Hun sendte paniske blikk over skuldra, og måtte skyve brekningsrefleksen bort). Det å la karakteren gjøre noe aktivt i stedet for å la fortelleren si hvordan de har det, er en grunnregel. Like viktig er det å prøve å bruke uttrykk som ikke er alt for loslitte. Tross alt har forfattere skildret følelser i hundrevis av år gjennom millioner av bøker. Det er ikke lett å finne nye måter å si noe på, men en bør i det minste prøve å skygge unna uttrykk som » hjertet sto i halsen», «stirret stivt fremfor seg» , og «magen veltet seg». Uansett så er det viktigste at denne nærheten er der. At vi ikke blir stående på utsiden og betrakte karakteren med et nøkternt blikk. Det fungerer dårlig.

Nærhet oppstår også når hovedpersonen velger å enten engasjere seg, involvere seg, eller sette noe på spill. Bindevevet av tråder mellom karakterene og deres handlinger skaper også slike nærheter, i tillegg til relasjoner som allerede er der som for eksempel familie eller nært vennskap. Du har kanskje lurt på hvorfor du orket å se Charles Bronson-filmer på åttitallet? Syltynne historier der alt dreide seg om hevn, hevn, hevn og hevn. Ganske tullete og forutsigbart, men vi satt nå en gang der og glodde inn i kassa. Det var nemlig spennende. Uten unntak startet hevntoktet med at en av Charles Bronsons nærmeste ble kidnappet eller drept. Derfra og ut var det bare å la blodhevnen råde grunnen fritt. Husker dere Mel Gibson i «Udødelig våpen» da den nye kjæresten hans ble drept i campingvogna han bor i? Hva var grunnen til at dette ble skrevet inn …? Jo, det økte spenningen (nærhet til trusselen), samtidig som det rettferdiggjorde hevntoktet som skulle komme. Enkle triks med andre ord.

Jeg vil illustrere loven om nærhet med et siste eksempel. Vi kjenner alle til «The Shining» (Ondskapens hotell) av Stephen King. Vanvittig klaustrofobisk spennende thriller/grøsser. Om vi ser bort fra den legendariske filmversjonen, så er også boka noe så grønnjævlig creepy at jeg får åndenød bare ved tanken. Så bestemmer Stephen King seg for å skrive en oppfølger som fikk tittelen «Doctor Sleep». Også denne boka har alle ingrediensene som gjorde «The Shining» så spennende, bortsett fra en. I oppfølgeren blir hovedpersonen jaget rundt om i halve USA, mens i den klassiske førsteboka skjer absolutt alt inne på et hjemsøkt avsidesliggende hotell uten mulighet for retrett. Spøkelsene, uhyggen og galskapen kom mye NÆRMERE i «The Shining», mens det klaustrofobiske aspektet var fjernet i «Doctor Sleep». Dette trekket var nok til at andre bok i bunn og grunn var ganske kjedelig, om noe slikt i det hele tatt kan sies om en roman skrevet av Stephen King.

Keep your friends close, and your enemies closer, er et fint uttrykk som jeg velger å avslutte med her. Ha nærhet i sted, i tid, i følelser og i skildringer. Vær til stede der det skjer, når det skjer. Det er aldri spennende å bli gjenfortalt hva som har skjedd.

Lykke til med videre skriving.

Om du trenger en innføring i hvor viktig nærhet er i skriving (men også i film), se gjerne Ondskapens Hotell med Jack Nickolson i hans mest legendariske rolle.

2 kommentarer om “Skrivetips: Kom tettere på!

Legg til din

  1. Mel Gibson i «Udødelig våpen»…? *knegg* For ikke å si «Dødelig våpen», «Udødelig våpen» var en parodi på «Dødelig våpen» og der var nok ikke Mel Gibson med.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: