Klassisk helstøpt Wisting

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. I utgangspunktet er det absolutt ingenting som tilsier at saken trenger å gjennomgås på nytt. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Nok til at han blir nysgjerrig. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig flere tråder å nøste opp i, og ganske snart viser det seg å være alvorlige mangler som er blitt oversett den gangen. Inn fra sidelinja kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Sporene peker mot flere mulige gjerningsmenn. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?

Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir oppslukt og revet med. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper sjelden etter luft, blir aldri mørkredd, og er ikke i nærheten avå falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.

PS! Når romaner er så godt skrevet som denne så blar jeg meg forbi små skjønnhetsfeil og brister med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Men, det er en korrekturleser som ikke har hatt sin stolteste dag på jobb når alle «frem» har blitt rettet til «fram» uten tanke for at en må hake av for «bare hele ord» i dokumentet. I Sak 1569 finner vi altså merkelige nyord som «framdeles» og «frammed» … 😉