Når historien om «nordic noir-bølgen» en gang skal skrives, er jeg overbevist om at Anders de la Mottes årstidskvartett vil stå igjen som et skinnende prakteksempel på denne subsjangeren. Bøkene er kritikerroste og beskrives som nordisk melankoli og har en bergmansk tilnærming i de mellommenneskelige relasjonene. Kvartetten er samlet sett et verk som manifesterer alt det som er så jævlig bra ved denne sjangeren, og alt det som har gjort at nordisk krim har funnet veien til så mange krimlesere rundt om i hele verden.
Nordic Noir, eller Skandi-krim om du vil, har de siste tjue årene blitt så populært at det har endret synet på kriminallitteratur i hele verden, og har inspirert forfattere og serieskapere til å tenke nytt og annerledes. Men hva er egentlig Nordic Noir?
Kort oppsummert: De fredeligste avkroker kan skjule de mørkeste gjerninger og de mest grusomme handlinger. I små lokalsamfunn avdekkes skjulte hemmeligheter gradvis av jordnære, dyktige etterforskere i et miljø der odde, sære og litt skrudde karakterer dominerer landsbysamfunnet. Alt sammen nydelig portrettert gjennom et vemodig vakkert skandinavisk landskap der klimaet spiller en vesentlig faktor i alle fire årstider. «Stille vann har dypest grunn» sier vi gjerne, og ordtaket kan så absolutt brukes om Nordic Noir-bøker, filmer og TV-serier.
Årstidskvartetten av Anders de la Motte er som sagt et forbilledlig eksempel på alle disse faktorene. Fire bøker der forfatteren bevisst har skrevet maksimalistisk for å gi plass til alt det vonde i det vakre. Gi rom til naturskildringer som tar pusten fra deg, og bruker de ekstra setningene som skal til for at du klarer å krype inn under huden på de merkelige menneskene som dominerer bildet. Det er både melankolsk, vakkert, creepy, skummelt, spennende, troverdig og levende på en og samme tid. Samlet utgjør de fire bøkene etter min mening et mesterverk.
Jeg har de siste tre årene kun presentert bokomtaler gjennom min instagram-profil «bokbloggeir» (Følg meg gjerne), men der har jeg skrevet følgende omtaler av disse fire bøkene. Mye gode ord, mange gjentakelser, og enda flere superlativer … men samlet sett gir de et svært godt bilde på hva det er dere har i vente dersom dere ikke har lest kvartetten ennå.
VÅROFFER
I denne siste del av kvartetten så er det mysteriet rundt drapet på den 16 år gamle taterjenta Elita Swart i 1986 som står i sentrum. Da Thea Lind flytter inn i bygda for å drive restaurant på en gammel herregård sammen med sin mann, begynner hun også å grave i det gamle mysteriet om hun som ble drept i dommerringen på vårjevndøgn for over 30 år siden. Vårofferet. Det er så nydelig skrevet. Så gripende fortalt, og så forunderlig godt nøstet opp at det bare er å gi seg ende over.
«Det er så nydelig skrevet. Så gripende fortalt, og så forunderlig godt nøstet opp at det bare er å gi seg ende over»
Fra min omtale av «Våroffer»
Anders de la Motte skriver så vidunderlig vakkert om sin barndoms Skåne at det nesten gjør vondt. Jeg føler jeg er der sammen med ham hvert eneste lille skritt på veien rundt i de små bygdesamfunnene med sine mørke hemmeligheter fra fortiden. Det er ikke rom eller plass for å beskrive hva det er som rører så inderlig ved hjerterota i et lite instablogg-innlegg som dette. Bare tro meg på mitt ord når jeg sier at dersom du hører til blant dem som vegrer seg for å lese krim, vær så snill å gi disse fire bøkene en sjanse. Dette er ikke bare spennende, det er også skrevet med en varm og kjær litterær penn. Bravo Anders! Denne kvartetten bør forgylles og rammes inn hos Det Svenske Deckarakademiet.
VINTERILD
Tredje bok i årstidskvartetten til Anders de la Motte ble slukt på lydbok gjennom et par kvelder og en biltur fra Haugesund til Oslo. Jeg går snart tom for superlativer når det kommer til bøkene i denne serien. Ord som fengslende, trollbindende og altoppslukende, kommer over meg når jeg skal beskrive «Vinterild». Vakkert, nesten drømmende språkbilde som trekker deg inn i historien og lar deg få bli med inn i landskap og miljø. Lar deg få bli kjent med karakterene og gjør dem så levende at du føler du kjenner hver minste falsett og fargenyanse ved dem. Men, så er det akkurat det du ikke gjør … Ingenting er nemlig slik du tror i denne fortellingen.
«Ord som fengslende, trollbindende og altoppslukende, kommer over meg når jeg skal beskrive «Vinterild»»
Fra min omtale av «Vinterild»
Laura returnerer til sitt ferieparadis i Skåne for å gjøre opp boet etter en gammel tante som hun ikke har hatt kontakt med på over 30 år. Ikke siden hun og vennene hennes brant inne i en gammel dansesal. Hennes aller beste venninne, Iben Jensen, dør i brannen, mens Laura har båret et helt liv på arrene fra den skjebnesvangre Luciakvelden. Brannsårene brenner fremdeles sammen med skyldfølelsen, skammen og følelsen av at det var noe med den gamle historien som ikke stemte …
Samtidig som historien pensles ut over lerretet med myke, varlige penselstrøk, så baker forfatteren inn gamle lokale segner og myter som fyller ut de mørke krokene av bildet, og litt etter litt avdekkes grusomheter skjult under harde lag av is, snø og kulde. Hemmeligheter mange er villige til å drepe for å holde skjult.
HØSTDÅD
Tålmodighet er et nøkkelord når det kommer til Anders de La Mottes årstidskvartett. De starter så uendelig langsomt, vakkert og skildrinde. Det er som en reise kryper inn i deg og tar deg med. Løfter deg opp og lar deg få bivåne idyllisk landskap og jordnære mennesker fra et fugleperspektiv, før ferden går ned i de små grisgrendte bygdene, inn i husene, inn i skikkelsene som beveger seg der inne, og med en klinisk hånd åpnes betente sår og gamle hemmeligheter for leseren. Det er gjort med en kunstners penn og kjærlighet. Uendelig vakkert og vanvittig skremmende på en og samme tid. Høstdåd er en rystende historie i både fortid og nåtid.
«Dette er gjort med en kunstners penn og kjærlighet. Uendelig vakkert og vanvittig skremmende på en og samme tid»
Fra min omtale av «Høstdåd»
Jeg nevnte tålmodighet … Høstdåd er ikke en bok som river nattesøvnen fra deg på de første sidene. Det tar tid. Lang tid … før historien langsomt smyger seg inn under huden på deg. Du blir mer og mer oppslukt av mysteriene og menneskene, og i det du har omtrent 1/3 av boka igjen å lese, så gir forfatteren gass, og du fyller hver eneste pore med adrenalin og frykt. Billedlig talt imploderer denne historien i et drama som slår beina under deg, og legger deg i kronisk fosterstilling til siste side er lest. De siste hundre sidene er noe så grønnjævlig spennende at jeg holdt på å miste meg selv. Imponerende, svært overraskende og halsbrekkende godt skrevet. Til tider poetisk i språk og skildringer. En fantastisk krimbok!
SENSOMMER
Min første bok av Anders de la Motte ble en fin opplevelse. Lyttet til på Fabel over noen dager. Vi snakker slowcrime på alle mulige måter, der det psykologiske aspektet og mysteriet rundt forsvinningsgåten står i sentrum av spenningskurven, mens den litterære fortellingen er det bærende i romanen. Forfatteren har tatt seg tid til å bli værende i de maleriske skildringene, de dype tankereferatene og i spenningen som oppstår mellom karakterene.
«Det er hjerteskjærende, men samtidig uhyggelig, creepy og med en vedvarende dirrende undertone av at det er noe med denne historien er fryktelig-fryktelig galt»
Fra min omtale av «Sensommer»
Det er ikke ofte at jeg bruker beskrivelsen «vakker» om en kriminalroman, men denne er det. Det er vakkert. Det er sårt og det er vondt helt inn til bristepunktet. Sorgen, savnet, og den tynne balansegangen mot et mentalt sammenbrudd. Det er hjerteskjærende, men samtidig uhyggelig, creepy og med en vedvarende dirrende undertone av at det er noe med denne historien er fryktelig fryktelig galt. En uendelig fin, men også vond leseopplevelse som sitter igjen i brystet når siste ord er sagt.
GEIR TANGEN 