Hva skal vi med voldsorgier?

Blodet spruter, hjernemassen skvetter og beinpiper glinser hvitt. Det bades i ekskrementer og parteres over en lav sko. Gjerne mens gjerningsmannen nynner på en gammel barnesang. Hvorfor, spør mange lesere seg, er det nødvendig å gå til slike ytterligheter? Trenger vi virkelig å få det avkappede hvitløksmarinerte lårbenet dandert på et fat til lunsj?

Svaret er selvsagt nei. Vi lesere trenger absolutt ikke få alle disse motbydelige detaljene presentert ned til minste lille tånegl. Det er unødvendig. Likevel gjøres det av stadig flere krimforfattere. Side opp og side ned med ekstreme torturscener, burleske drapsmetoder, og en hel lærebok i rettsmedisinens mørkeste avkroker. Hva er vitsen? I denne lille artikkelen vil jeg forsøke å forklare, og kanskje gi tematikken en forfatters perspektiv.

Om jeg nevner forfattere som Lars Kepler, Stefan Ahnhem, Ingar Johnsrud og til en viss grad Jo Nesbø, så vil ubehagelige volds-scener være ett (av flere) fellestrekk. Alle er bestselgere med en enorm leserskare. Det overrasker ingen å få servert hjernegrøt, utspekulerte og fantasirike drapsmetoder og lemlestede lik i deres bøker. Mange mener også at dette er en moderne «trend» innen krim, og at det gjøres utelukkende for å selge bøker. Der er jeg uenig. Så morbide tror jeg ikke leserne våre er at de kjøper disse bøkene bare fordi det er store mengder detaljrike voldsskildringer. Det ligger noe annet bak. Noe dypere og kanskje mer forståelig. Både ved lesernes fascinasjon og ved forfatternes motiver.

Fascinasjon for det groteske

Denne morbide fascinasjonen for ekstrem voldsbruk har til alle tider vært et moment i vår kultur. Om du leter i urgamle skrifter så kan en bli mørkredd av mindre. Det finnes nesten ikke grenser for hvor langt våre forfedre var villig til å gå for å straffe, skremme eller hevne hverandre. Og den morbide fantasien hadde tilsynelatende ingen grenser. Dere kjenner sikkert til heavy-metal bandet «Iron Maiden»? Bandnavnet er hentet fra et middelaldersk torturinstrument der en person blir plassert i en stående kiste der stålpigger er sveiset fast på innsiden av lokket. Når lokket skyves igjen og låses, så spiddes det stakkars offeret av piggene. Grusomt … Og tro ikke at dette var en rask møte å dø på! Neida, piggene var omhyggelig plassert på steder der de ikke berørte vitale organer. Denne fascinasjonen for groteske detaljer har naturlig nok blitt fanget opp av oss krimforfattere også. Vi ønsker å skremme og sjokkere deg som leser. Jo Nesbøs «Panserhjerte» er et godt eksempel. Her vises det til et annet torturinstrument fra middelalderen som gikk under navnet «Leopolds hjerte», og som var en metallkule der pigger under et fjærbelastet trykk springer ut i det øyeblikket offeret ikke klarer å bite hardt nok igjen. Jeg har også hentet middelaldersk inspirasjon i min tredje bok der jeg brukte en levende rotte innesperret i et bur på magen til et fastbundet offer. Buret var uten bunn, og den eneste måten for rotta å komme seg ut i friheten på, var å gnage seg gjennom bløtvevet … Hvorfor? Dette gir jo bare avsmak?

Å strekke strikken litt lenger

Som forfatter så har vi gjerne flere motiver for å gå til slike ytterligheter. En ting kan selvsagt være å skremme leseren skikkelig. Altså å fremskaffe redsel og frykt hos leseren. Vi krimforfattere skriver spenningslitteratur, og da er det et mål å gjøre lesingen til en så spennende reise som overhodet mulig. I den sammenhengen er den ekstreme volden et av flere verktøy som brukes for å skremme leseren. Dilemmaet er at for å kunne klare å skremme, så må en være grensesprengende. Altså være villig til å flytte grensene litt lenger enn andre har gjort tidligere. Dette fordi leseren ikke blir tilsvarende skremt når det er noe en har både lest, hørt og sett mange ganger tidligere. Nesbø og Kepler gikk over noen grenser i voldsskildringer med sine første bøker som skremte vannet av leserne. Tilsvarende stunt i dag skaper stort sett bare et skuldertrekk hos mange lesere. Grensen må flyttes for å oppnå effekt.

Eksemplene er mange og groteske. Stefan Ahnhem lot en stakkar ligge fastbundet på et tak i sterk sol med glassbiter pekende mot seg slik at når solen nådde et visst punkt så gikk strålene gjennom glasset og rett på den bare huden. Øystein Wiik har kjørt en fyr gjennom en fileterings-agnmater på sjøen, druknet en bonde i en gjødselbinge og eliminert alle spor etter et menneske ved å legge det i et badekar med saltsyre. Jørgen Brekke har flådd et menneske mens det ennå var i live. Fyren hang til tørk og pustet fremdeles da politiet kom til åstedet. Han har dessuten servert oss en klassisk levergryte i «Menneskehunger» som fikk en del av oss til å gulpe opp igjen middagen den dagen.

Dette høres jo forferdelig banalt ut. Voldsspiralen bare øker og øker, og det er en klappjakt på stadig mer vold, mer blod og mer ekstremiteter. Heldigvis går det en grense der den skremmende volden bare blir fordummende og frivillig/ufrivillig morsom. Litt det samme som vi har sett med grøsserfilmer som vipper over i splatter-sjangeren. Det blir overdrevet vold for voldens skyld, og da er det verken spennende eller skremmende lenger, bare humoristisk. På samme måte er det med bøker også. Noen av krimbøkene jeg har lest de siste årene har vært så voldelige at de blir morsomme og absurde, rett og slett fordi det er så overdrevet. Dette fungerer dersom det er det forfatteren har ønsket å oppnå. Men ofte er det ikke det, og da ser vi at forfatteren fort får en veldig begrenset tilhengerskare. Noe av det verste jeg leser er evigvarende torturscener med avklipping av fingrer og tær, negler og tenner som blir trukket ut, elektrosjokk i pungen osv.osv. Det blir bare slitsomt.

Naturalistiske voldsskildringer

Når det er sagt, så finnes det eksempler på at voldsscener blir bevisst brukt for å markere og tydeliggjøre overfor leseren hvor brutal og ødeleggende vold kan være. En slags naturalistisk tilnærming til det voldelige der en ikke sparer på noe, og viser med all tydelighet hvor jævlig volden oppleves for offeret. Slike scener setter et uutslettelig inntrykk, og oppleves ytterst ubehagelige å lese. Min kones voldtektsskildring fra «Kledd naken» hører absolutt hjemme her. Mer usminket voldtekt enn det du får der skal du lete lenge etter. Et nyere eksempel finner vi i Karin Fossums «Bakom synger døden». Her er det snakk om blind vold som utbroderes med så spesifikke detaljer at det ryster leseren. Det er så massivt, så skremmende og så ufattelig stygt at det sjokkerer i all sin naturalistiske tilnærming. Dessuten kommer det plutselig og uventet på deg, akkurat som blind vold ofte gjør.

Å gjøre antagonisten mer skremmende

For mange krimforfattere er det å vise en gjerningsmann som er villig til å utføre ekstreme handlinger, en motivasjon i seg selv. Det å synliggjøre at gjerningsmannen er grenseløs, ikke har noen skrupler ved å bruke vold og å drepe, eller for den saks skyld også gjerne nyter volden eller har seksuelle preferanser i den retning (sadist),. Det er en måte å vise hvor store utfordringer helten står ovenfor i møte med dette uhyret. Om en sammenligner det med klassisk litteratur, så kan vi si at en som forfatter gjør dragen som ridderen skal drepe både større, mer aggressiv og farligere. Det er altså en måte å gjøre antagonisten sterkere på. For at Harry Potter skulle bli såpass spennende, måtte Voldemort være rå, brutal, hensynsløs, ond og elske å påføre andre smerte og lidelse. Ellers ville motstanden blitt for puslete.

Den mest lettvinte måten

Skal vi være ærlige, så er ekstrem voldsbruk et ganske «billig» virkemiddel, og når en forfatter gang på gang tyr til dette virkemiddelet for å sjokkere eller gjøre motstanderen skummel nok, ja så vitner det om en manglende evne til å skrive så godt at en klarer å skremme leseren på andre måter. La det være sagt med en gang, bare så ingen misforstår, både Nesbø, Ahnhem, Brekke, Wiik og Kepler har bare voldsbruken som et supplement. De skriver knakende god spenningslitteratur, og til tider er det både friskt, morsomt, treffende og komplekst. De jeg sikter til her er de som bare bruker vold igjen og igjen og igjen, og det volden ikke ser ut til å ha noe som helst formål. Det blir for enkelt, og havner fort i søpla hjemme hos meg.

Ha en fredelig og rolig søndag alle sammen 🙂

Vold er defintivt en naturlig del av kriminallitteraturhistorien … Som min kjære kollega Knut Nærum presenterer for oss her på 15 minutter 🙂

2 kommentarer om “Hva skal vi med voldsorgier?

Legg til din

  1. Val McDermid. I en av bøkene hennes blir en kvinne bundet og voldtatt med en spesialtilpasset dildo full av barberblader… av en kvinne… oooooooff 🥺. Har blitt ganske tykkhudet etterhvert på krimfronten, men den var beist. Syns ofte Jo Nesbø ikke klarer å oppveie splatter- effektene med –
    ikke troverdig handling, nødvendigvis, men sannsynlig handling. Litt vel far fetched, som om han har skrevet sine villeste påfunn på Jengablokker og spilt i fylla for å velge ett, hehe. Til og med i fantasy eller Stephen Kings parallelle dimensjoner finnes deres egne «sannsynligheter «. Det kan kanskje være at jeg ikke er helt med på Nesbøs sannsynlighetsberegninger?
    Stephen King «skravler» jo mye i tekstform og har sagt noe à la (fritt etter hukommelsen) at «the best way to scare your readers is to terrify, if you can’t terrify, try to horrify, and when you run out of ideas you go for the simple gross-out». Jeg må si at som leser oppfatter jeg splatter som uelegant og lav kvalitet, creepy som atskillig mer sofistikert og ser greit at «to horrify» er rett og slett nødvendig iblant.
    En av mine favoritter hos favoritter, er The Mist av Stephen King. Creeeeepy! Og Mrs Todd’s Shortcut, er sær lita novelle på 37 sider. Den er helt perfekt. Appellerer til meg 100 %.
    Uansett, måtte forlagene fortsette å gullkante din konto! Happy Hallowe’en!

    Ugh, barberblader.

    Liker

    1. Herlig! Liker innspillene dine 🙂 Enig med deg i at Nesbø ikke alltid er verdensmester på sannsynliggjøring, og volden blir tidvis mer en rekvisitt enn en nødvendighet. Jeg synes imidlertid at han traff veldig godt med «Kniv». «Tørst» derimot …. Nja ….

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: