Et minefelt av små detaljer

«Djevelen ligger gjemt i detaljene», er det noe som heter. Når det kommer til researcharbeidet med en roman, så må det sies å være en svært god beskrivelse av prosessen. I helga leste jeg gjennom det siste utkastet av min kones nye krimroman «Uvigslet jord» som skal gis ut på nyåret, og tenkte jeg ville gi dere et lite dypdykk i det omfangsrike arbeidet hun har lagt ned.

For at dere skal skjønne utgangspunktet her, så er «Uvigslet jord» hennes femte roman, og hennes tredje krimroman i serien om lensmann Bengt Alvsaker fra Øystese i Hardanger. Tematikken denne gangen er homofili, og boka tar utgangspunkt i at levningene etter en ung gutt blir funnet i en hage i ett av bygdas byggefelt. Boka har et historisk subplott tilbake til tidlig 80-tall fra Øystese i tillegg til hovedhistorien som foregår i samme bygd i nåtid.

Da hun startet på arbeidet med romanen våren 2019 var dette omtrent alt hun visste. Som alle forfattere visste hun at det måtte et omfattende researcharbeid til for å skape en troverdig historie. Å gi dere et innblikk i dette arbeidet vil uansett ikke bli mer enn en liten sniktitt. Det er så mye mer enn det jeg skriver her, men det kan kanskje gi dere nok til at dere forstår hva som ligger bak en utgivelse av en helt vanlig krimroman i våre dager.

La oss begynne med tematikken. Homofili … Vi kjenner jo alle noen homofile, gjør vi ikke? Da kan det vel ikke være rakettforskning å skrive om dem heller? Tja … Hun kunne selvsagt valgt å skrive om hvordan hun tror det må være, men personlig kjenner jeg ikke en eneste norsk krimforfatter som ville gjort et så slett arbeid. Skal en skrive om noe, så må en kunne noe om det. Helst mye mer enn den jevne leser. Aller helst like godt som dem du skriver om. Dette er en tabbe mange nybegynner gjør. Skriver om steder de aldri har vært, følelser de aldri har kjent på, miljøer de aldri har vært i, eller om yrker og hobbyer de aldri har hatt. For min kone sin del betydde tematikken at hun ble nødt til å gjøre flere grep.

Å lese bøker er en vei å gå. Hun leste «Heller død enn homofil» av Arnfinn Nordbø og «Tørk aldri tårer uten hansker» av Jonas Gardell. Skjønnlitteraturen kan gi mange svar og en dypere innsikt. Men det holder ikke. En må møte mennesker. Snakke med dem. høre deres historier. Først da kan en få det under huden nok til at en kan begynne å skrive om det. Min kone har mange skeive venner, og de siste to årene har hun hatt mange og lange samtaler med dem. Spurt og gravd om de mest utrolige (og mest intime) detaljer. Hun har skaffet seg en unik innsikt i hvordan det er å være skeiv i dag, men også hvordan det var å vokse opp i små bygdesamfunn på 80 og 90-tallet med en slik legning. Hun har fått høre noen utrolig tøffe historier som har fått tårene til å sprette selv hos meg. Slike dybdeintervjuer er gull verdt for oss som skriver, og det er gjerne i de dypeste avgrunnene av disse historiene at vi finner vår inspirasjon og de beste ideene.

Seniorkonsulent og koordinator for intervjuprosjektet «Skeive livsminner» ved UiB Bjørn Andre Widwey

Men, det stanser ikke der. I fjor sommer reiste hun til Bergen for å besøke «Skeivt arkiv» der hun fikk se videointervjuer med flere homofile som fortalte om sine liv som skeive inne i Hardanger. Gamle historier tilbake til 1800-tallet og helt ferske fra vår egen tid. I tillegg fikk hun til et samarbeid med «Skeivt arkiv» sin representant Bjørn Andre Widvey om at han skulle prøvelese hennes første utkast, og komme med korreksjoner på alt som angikk historiene rundt de homofile som figurerer i boka.

Når det kommer til det kriminaltekniske og det politifaglige så har Agnes et ønske om at dette skal være så etterrettelig som det er overhode mulig. Altså at arbeidet foregår slik det faktisk gjør. Her er hun utrolig mye flinkere enn meg. Jeg går lei, og skriver om etter en kort oppoverbakke, men hun går hele Stoltzekleiven opp om det så skulle være. Vi har en hel rad med politifaglige bøker hjemme om etterforskningstaktikk, åstedsgransking, kriminalitet og rettsmedisin. Uvurderlige bøker som brukes uhemmet hos oss begge. I tillegg har hun jo en søster i Stavanger som er kriminaltekniker, og som er vår største ressurs som krimforfattere. Jeg overdriver ikke om jeg sier at det har vært over 50 telefonsamtaler de siste to årene, bare på det manuset hun når har jobbet med. Store ting som hvor mange dager det tar å få svaret på en DNA-prøve, til ørsmå detaljer som hva den lille wattpinnen som strykes i munnhulen er laget av, og hvordan den best oppbevares. Hun har spurt om bevæpningsregler, arrestgrunnlag og om sjargongen mellom kollegaer. Alt mellom himmel og jord. Lange diskusjoner rundt grad av lovlighet rundt oppbevaring av arvemateriale til inngående samtaler om nedbrytingstid i ulike jordsmonn.

Alle disse samtalene er research. Det samme er alle bøkene som leses. Alle oppslagsverkene som brukes, og alle telefoner en tar. Jeg vet med sikkerhet at hun har sporet opp og ringt til folk fra Norsk kadaverhundklubb, værmeldere på meterologisk institutt, og hatt samtaler med spesialister innen slektsforskning. Hver eneste gang for å få på plass en bitteliten ny liten detalj i puslespillet på 25.000 biter.

I helga har jeg altså lest hele romanen med lupe, på jakt etter de små detaljene som ikke er nøstet. De ørsmå ubetydelighetene som likevel gjør at det lugger. Jeg er jo vokst opp i Øystese, og jeg var 13 år i 1983 der det historiske subplottet er lagt, så derfor fikk jeg lov til å gå henne etter i sømmene denne gangen. Jeg må si jeg er mektig imponert. Men, det har vært en del rare diskusjoner oss imellom denne helga. Hver gang jeg fant en liten ting som måtte sjekkes, så var det opp med søkeverktøy, dukke ned i faglitteratur, ta noen nye telefoner osv.osv. Noe av det som var på bordet var blant annet disse spørsmålene:

  • Var egentlig Hubba Bubba på markedet i 1979, eller kom det senere?
  • Hadde Gullsmed Sørstrømmen åpnet butikken i bygget nedenfor Seljebotn i 1976?
  • Hvor solgte de fotballkort på slutten av 70-tallet, og var det pakkene med eller uten tyggegummi som ble solgt da?
  • Bensinstasjonen i sentrum … i 1981, kalte de den BP, Norol eller Statoil da?
  • Hvilken opptaksprøve hadde Fantomet-klubben for at du skulle få hodeskalleringen i gull?
  • De typiske Levis-jakkene i 1980, hadde de et rødt Levis-merke oppe i brystlomma?
  • Når var det Mekken åpnet kiosk egentlig?
  • Fikk elevene elevbevis ved Øystese Gymnas tidlig på åttitallet?

Dette er bare en mikroskopisk bit av alle diskusjonene som oppsto. For når jeg leser at det «luktet Hubba-Bubba» av munnen på et barn som kjører rattkjelke ned Råkabrekko. Ja da må en jo spørre seg spørsmålet. Var Hubba Bubba kommet på markedet da, eller var det senere. (Svaret var for øvrig nei. Den kom til USA i 79, og Norge noe senere. Sæå da ble det Spearmint i stedet)

Det er kanskje lett å tenke at en kan gå utenom alle disse tingene når en støter på dem (det kan jo lukte tyggis av munnen, ikke sant?), og jeg har selv en tendens til å velge den enkle løsningen. Men, Agnes er ikke slik. For henne er de bittesmå detaljene av største betydning. De skal stemme, og det er de som er med på å skape et miljø som leseren virkelig kjenner seg igjen i. Jeg synes den egenskapen er prisverdig, selv om jeg personlig mener det virker unødvendig slitsomt å bruke en halv dag på å sjekke opp om hvilken type insekt som trives i et spesifikt jordsmonn.

Jeg kunne fortalt om mer enn dette her. Dokumentarfilmer som er sett i løpet av det siste året. Åstedsbefaringer på ulike steder i Hardanger i sommer. Timevis med dypdykk ned i My Heritage sine innerste irrganger. Studier rundt moderne avhørsteknikk og avhørstaktikk. Lange vandringer rundt på Google Earth for å finne akkurat den lokalisasjonen en er på jakt etter. Graving etter typiske tegn på alvorlig dehydrering. osv.osv Men, ett sted må også dette stanse. Når er (forhåpentligvis) siste utkast av «Uvigslet jord» levert til Gyldendal. Både grovjobben og finjobben er gjort. Herfra og fram til den er ute på markedet på nyåret er det fint lite annet å gjøre enn å vente på dommen. Var det likevel en liten detalj som glapp ut av hendene ett eller annet sted? Tiden vil vise.

Krimforfatter Agnes Lovise Matre

«Djevelen ligger i detaljene» sier hun, og etter å ha lest «Uvigslet jord» fra perm til perm i helga, er jeg tilbøyelig til å være helt enig.

Du kan bestille boka ved å gå inn på denne siden, og fylle ut skjemaet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: