Solide mursteiner

Forlagene hater dem, bokhandlerne sukker oppgitt, og vi lesere kjenner en viss motvilje for å orke å begynne på dem. Mursteinene … Romanene på 600 sider pluss, som gjerne veier godt over en kilo, og som krever sin plass i bokhylla. Får den til å krenge og jamre seg. Men, så er det rart med det … Noen av disse blyloddene er så vanvittig bra, at skulle en rett og slett ønske de varte enda lenger. Dette er en hyllest til murstein-krim, og en takk til forfattere som har orket å stå i kampen det er å få gitt ut noe så massivt.

Vi forfattere må være ærlige nok til å innrømme at det aldri skaper halleluja-stemning hos forlagsredaktøren når du sender ham et manus på 870 sider. For ikke å snakke om når dette prosjektet i neste omgang skal presenteres for markedsdirektøren. «Folk kjøper ikke så tjukke bøker». «De vegrer seg …» sier de, og har selvsagt helt rett i det. Om du ikke heter Tolkien, og akkurat har fullført «Ringenes Herre», eller Jo Nesbø, Lars Kepler eller Tom Egeland. Da er det greit.

«Less is more» synes å være mantraet hos de fleste forlag, og det er mye sant i det utsagnet. Men dette innlegget skal handle om unntakene. De bøkene som det føles som om aldri har en ende, men der det er nitrist at de faktisk tar slutt en dag likevel. Jeg hater å plukke disse bøkene ut av bokhylla for å begynne på dem, men etterpå står de igjen som blinkende stjerner på en stjernehimmel som jeg alltid lengter tilbake til. Her er fire mursteiner som dere bør ta dere tiden det tar å lese dem. Det er bøker dere aldri vil glemme, og som dere vil tenke tilbake på med fryd, når dere en gang (sannsynligvis i løpet av 2020-tallet) kommer i mål med dem.

JAN-ERIK JAMES KNUDSEN – I SKYGGEN AV STRÅLEGLANSEN

Jan-Erik James Knudsen har gitt ut tre thrillere. De to første på Aschehoug for en god del år siden, og «I skyggen av stråleglansen» som altså kom ut på LIV i 2019. Det er en murstein av en thriller på mange måter. En ting er at den er på nesten 600 tettskrevne sider. En annen at det er et svært rikholdig persongalleri som det er en prøvelse å holde styr på. I tillegg er kompleksiteten i plottet og i den underliggende konflikten i Belfast et monstrum av et lerret å bleke. Boka er, for å si det mildt, krevende. Du må være våken som leser og beherske det å sjonglere fem til seks baller i luften samtidig.

Med det sagt, så er boka et mesterverk av en thriller. Lekkert komponert, godt balansert, og med et trent øye for dramaturgiske detaljer. Språket er svært godt, men også her krever det at leseren har et større (gjerne akademisk) aktivt ordforråd. Nydelige skildringer, heseblesende actionscener, og en nesten naturalistisk tilnærming til detaljene i ondskapens herjinger og de voldelige tilbøyelighetene. Det spares ikke på noe, men porsjoneres i passelige doser, slik at vi med nød og neppe klarer å svelge unna før en ny bølge kommer. Dette er ikke spenningslitteratur for nybegynnere, men solid sikringskost for de av oss som leser mye, og som tåler litt. Dette er HØY kvalitet, men jeg kan ikke love at alle lesere klarer å fordøye denne biffen. 

TERRY HAYES – JEG ER PILEGRIM

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

«Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

JOËL DICKER – SANNHETEN OM HARRY QUEBERT-SAKEN

 Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet. Det morsomme er at den fremstår som en selvironisk og selvoppfyllende profeti. Bokens jeg-person er nemlig en tretti år gammel forfatter som skriver sin andre roman. En roman som skal gjøre ham til en stor stjerne. (Noe som altså har skjedd)  En roman basert på et kriminalmysterium fra 1975 der 15 år gamle Nola Kellergan forsvinner fra småbyen Aurora. I sentrum for begivenhetene står intet mindre enn forfatterens egen nestor og læremester, den fantastiske Harry Quebert.

Boka har så mange dimensjoner at den er en nytelse å lese for oss som kjenner litt litteratur. Kriminalmysteriumet er noe helt for seg selv. Det er så Agatha Christie som det kan få blitt. Genialt plottet, og med så mange finurlige vendinger at du ikke har nubbesjans til å forutse den egentlige løsningen. Jeg flirte godt hver gang jeg ble rundlurt, og det ble jeg helt til siste side var lest av mursteinen. (618 sider). I tillegg så er boka en nydelig kjærlighetshistorie som er så inderlig at den gnager på hjerterøttene dine i lang tid etter at du har lest den. Vakker, silkemyk og hjerteskjærende på en og samme tid. Det er en historie om forbudt kjærlighet, og det finnes en rekke nydelige allusjoner til kjente klassiske mesterverk innen sjangeren. Akkurat som kriminalmysteriet så bukter og vrir kjærlighetsfortellingen seg som en ål mellom hendene dine. Vi tror vi vet hva som skjer, men er aldri i nærheten av den egentlige sannheten. Det lille harmoniske bygdesamfunnet kryr av små finurlige hemmeligheter som alle er med på å vende historien i stadig nye retninger.

 Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fascinerende og spennende til det. Det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 …

PONTUS LJUNGHILL – EN USYNLIG

Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.

For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til begrepet jeg innførte i norsk krim da jeg anmeldte denne boken for seks år siden. «Slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, obskønigheter, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.

Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer.

Her presenteres spor for spor nøysomt og nøyaktig, og jeg tar meg selv i å vikle meg helt inn i mysteriets gåter. Blir sittende og gruble over hvem morderen kan være så snart jeg legger boken fra meg. Lever meg inn i historien med hud og hår. Nyter partiene der Stockholm beskrives gjennom karakterenes øyne. Er der. Hører lydene. Lukter odørene. Ser bygningene og gatene for meg. Bygger mitt eget indre imaginære Stockholm. Dette er et gammeldags kriminalmysterium som får en til å tenke på de gamle mesterne. De som aldri avslørte morderen. De som tok leseren med gjennom hvert eneste skritt i etterforskningen.

Om du synes det blir litt for å drøyt å lese noe så langtekkelig som dette, ja så er en av dem filmatisert som en miniserie som du kan se på TV2 SUMO: Sannheten om Haary Quebert-saken. Serien er godt laget, selv for oss som har lest den vidunderlige boka.

I bokhylla mi akkurat nå står det noen mursteiner som jeg vegrer meg for å begynne på. Øystein Wiiks «Tredje gang du dør» og Charlotte Links «Overvåkeren» for eksempel. Noen som mener jeg bør gyve løs på dem med godt mot, eller kanskje dere har andre tips?

Ha en fin lese-søndag alle sammen!

2 kommentarer om “Solide mursteiner

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: