Skjulte norske krimskatter: ULRIK HØISÆTHER

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: ULRIK HØISÆTHER

Ulrik Høisæther (Foto: Julia Pike/Gyldendal)

Ulrik Høisæther er en av våre best bevarte krim-hemmeligheter. Han skriver gnistrende godt, med høyt tempo, artige twister, og levende karakterer. Hans to første krimbøker «Pokerfjes» og «Rene hender» kom ut på Tiden Forlag for 8-10 år siden, og ble en del omtalt den gangen. Mens hans foreløpig siste bok «Den siste bankboksen» kom ut på Gyldendal for et par år siden.

«Pokerfjes» og «Rene hender» er norsk finanskrim på sitt beste. Engasjerende bøker som du sluker, og med sterke hovedpersoner som kryper inn i deg og blir værende. Gjennom de to første bøkene i denne serien trodde jeg virkelig at vi så konturene av et forfatterskap som skulle ta skikkelig av, men så skjedde ikke det. Ulrik ble opptatt med en del andre prosjekter, Tiden Norsk Forlag sluttet å gi ut bøker, og plutselig hadde det gått så lang tid at det var vanskelig for andre forlag å skrape opp Eveline Enger og Jack Larsen fra asfalten. Trist, men slik er det av og til. Med det sagt, så er disse to finansthrillerne såpass gnistrende, at dersom du ikke har lest dem, så bør du skaffe dem til veie så snart du kan.

Om debuten «Pokerfjes» skrev jeg i min anmeldelse følgende: «Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg.» I samme anmeldelse påpeker jeg også følgende: «Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest hans debut.» I 2012 nominerte jeg «Pokerfjes» til årets bok i en uhøytidelig kåring. Det sier litt om min begeistring.

Og om «Rene hender» finner jeg dette sitatet fra min anmeldelse: «Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserne blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost«

«Den siste bankboksen» er altså Høisæthers foreløpig siste kriminalroman. Den er virkelig en perle verdt å merke seg. Jeg følte meg nesten sikker på at den ville få en Riverton-nominasjon i fjor, men den ble altså forbigått, noe jeg finner litt merkelig. Som krimroman er den helstøpt. Svært godt og ambisiøst plott. Karakterer som det oser tyngde og skarpe kanter av. Et voldsomt driv med flere actionscener som tar pusten fra deg. Realistisk og godt utført etterforskningsarbeid, og et historisk subplott som virkelig engasjerer.

Jeg anmeldte boken da den kom, og skrev følgende i min anmeldelse: «Vi får en spesiell krimgåte, et uløselig mysterium, et svært spennende historisk subplott, et personlig drama, et psykologisk spill, en møysommelig politietterforskning, heidundrende høyt tempo, stadige twister og uventede vendinger, og et crescendo til slutt som tar pusten fra deg. Alt pakket inn i et godt, variert og fint språk. Her er det hurramegrundt fra første bokstav, og du blir sugd rett inn i handlingen. Her er det forsvunne diamanter, skattejakt, gangstere, fremmedlegionærer, drap, utpressing, ran, svindel, leiemordere og en smellfeit jordnær norsk politimann som er alenepappa og som lider av overspising. Vi blir så uendelig glad i denne stakkars politimannen og i hans yngre og langt mer spenstige partner. «

Ulrik Høisæther har med andre ord ikke verdens lengste backlist, men det er tre bøker du så absolutt bør finne plass til i beltet. Kan også anbefale Eirik Hivjus fantastiske innlesing av «Den siste bankboksen» på Fabel. Ren nytelse.

Ha en fin helg alle sammen. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: