Skrivetips: Den vanskelige antihelten

Vi som skriver krimbøker kjenner stort sett til hvilket minefelt vi begir oss inn i når vi bestemmer oss for å bruke en antihelt. Det er ikke spesielt vanskelig å lage en slik helt, det klarer de fleste, men å gjøre det så bra at det begeistrer leserne er en av de vanskeligste øvelsene i krimfaget.

Sebastian Bergman i Rolf Lassgårds skikkelse fra filmatiseringen av Hjorth & Rosenfeldts bøker om denne antihelten. (Foto: BBC)

Først av alt … Hva er egentlig en antihelt? Førsteamanuensis Helge Ridderstrøm ved Oslo MET definerer begrepet slik:

En person (i et litterært verk, en film, et dataspill eller lignende) som er en slags helt, men som ikke har de vanlige helte-egenskapene – altså ikke er vakker, sterk, attraktiv for det motsatte kjønn, edel og god, fri og uredd. Han eller hun er et “negativt forbilde”. Antihelten er gjerne egosentrisk og har andre moralske holdninger enn flertallet i samfunnet.

Mange bruker gjerne Jo Nesbøs Harry Hole som et eksempel på en god antihelt, men det mener jeg blir litt lettvint. At han har et alkoholproblem (svakhet), har en tendens til å gå egne veier (bryter lover og regler), og er selvdestruktiv (indre antagonist) gjør ham selvsagt til en litt rufsete helt som kan være vanskelig å like, men han har enormt mange helte-egenskaper som veier opp for dette i form av at han er storvokst (fysisk styrke), snartenkt i pressede situasjoner (kampdyktig), har et stort mot (uredd), har en usvikelig rettferdighetssans og et moralsk kompass som leserne føler seg hjemme i (edel). I tillegg er han usedvanlig skarp (genial), og har en nærmest hypnotiserende virkning på kvinner (attraktiv) til tross for at han både ser herjet ut og er psykisk nedbrutt i mange av bøkene.

Poenget mitt er at Jo Nesbø har gitt ham så mange sterke sider at det veier opp for de svake punktene og vel så det. Derfor framstår ham for meg mer som en helt, enn som en antihelt. Skal du skape en skikkelig antihelt, og lykkes med det, må du gi leseren adskillig større utfordringer, og det er da det blir vanskelig …

Harry Hole, slik Jo Nesbø selv har sett ham for seg. (Foto:VG)

La oss ta noen vellykkede eksempler for å illustrere hva det er jeg mener. Den svenske forfatterduoen Hjorth & Rosenfeldt har skapt krimhelten Sebastian Bergman. En adferdspsykolog som er så motbydelig i sin framtreden og sine handlinger at det burde skape så mye avsmak hos leseren at hele prosjektet var dødfødt. Denne fyren er så avskrekkende jævlig at det burde vært umulig å få oss til å følge ham gjennom fem bøker, men det gjør vi altså likevel. Fyren er ekstremt egosentrisk, kvalmende selvhøytidelig, fullstendig uten skrupler, notorisk utro, og er blottet for empati. Han nøler ikke med å stabbe sine nærmeste i ryggen dersom det gagner ham selv, og han lager komplott rundt seg for å framheve sitt eget ego, og for å dra nytte av andres ulykke. Han er et moralsk flykrasj uten evne til den minste forbedring. I tillegg er han ikke spesielt tøff, modig eller hardtslående. Utvilsomt en antihelt. Vi burde hatet ham (og mange av oss gjør det også), men likevel tar vi oss selv i å ønske at han lykkes. At han endelig finner den rette veien, og tar de riktige avgjørelsene. Til tross for at han skuffer oss gang på gang.

Så hva er det som gjør at vi holder ut med ham? Svaret er banalt og enkelt. Han er skarp. Han har en egen evne til å se løsninger på gåter, og på å se forbryternes handlingsmønster. Han er kompromissløs når det kommer til å ta morderen, og (hold dere fast) han spiller på det riktige laget … Nå lurer du sikkert på hva det var jeg mente med det siste. Jeg skal forsøke å forklare. Sebastian er (litt til og fra) medlem av en etterforskergruppe med mange andre skikkelige helter. Dyktige folk som kaster seg inn i hver etterforskning med hud og hår for å løse drapsgåtene og stoppe morderen. Det at Sebastian spiller på lag med denne gjengen, og nesten alltid er den som setter dem på riktig spor, gjør at vi tilgir mange av nykkene hans og den usmakelige oppførselen. Det er som i fotball. Om toppscoreren på laget ditt er en ekkel skittstøvel som ikke eier moral eller oppdragelse, ja så bryr du deg ikke om det. Han scorer målene, ergo så er han en du heier på. Sebastian Bergman er krimbøkenes Luis Suarez. En fyr som biter, spiller skuespill, syter, klager og jukser … men scorer mål.

For å klare å gjøre dette både troverdig og skikkelig må du kunne skrive bedre enn de fleste. Du skal altså få leseren til å like et udyr. Et monster. En psykopat. Ved å gi ham en synsvinkel får vi bli med inn i hans syke tankegang, men samtidig så skjønner vi litt mer av hvorfor han handler stikk i strid med det en helt skal gjøre. Jeg opplever Sebastian Bergmans synsvinkler litt som det er å lytte til et forvokst barn. Mye av det som tenkes skal og bør fordømmes, men samtidig så forstår vi gjerne at et barn kan tenke slik. Det trenger bare litt korreksjon. Motivet kan være fint, men handlingen feil. Eller motsatt. Uansett så unnskylder vi barnet et stykke på vei, akkurat som jeg unnskylder Sebastian Bergman. Det er fascinerende hvordan disse to forfatterne lokker meg til å gå i akkurat den fella. Gang på gang. Bergman blir som et misforstått barn. Hadde bare alle rundt ham forstått det jeg forstår, så …

Trailer på TV-serien om Sebastian Bergman

Skal du få dette til så må hver eneste tanke, hver replikk og hver lille mimikk skrives med en presisjon og en målsetting. Du må ha tenkt nøye gjennom hva antihelten skal gjøre, hvordan han skal te seg, og hva han skal si. Samtidig må dette veies opp med personens tanker, refleksjoner og motiver. Du må hele veien passe på at summen havner på plussiden, slik at leseren fremdeles heier på antihelten din. Dess flere motbydelige ting han finner på å gjøre, dess bedre må du underbygge dette i tekst.

Jeg nevnte Nesbø i starten, og i sin seneste bok «Kongeriket» har han gjort dette med bortimot perfeksjon. Bensinstasjoneier Roy Opgard er strengt tatt en sosiopat av dimensjoner, men som leser så elsker jeg alt ved ham. Han skremmer meg, det er ikke det, men jeg forstår jo så alt for godt hvorfor han må drepe folk igjen og igjen og igjen …

Det beste norske eksempelet er kanskje Rino Gulliksen i Lars Lenths krimbøker. En helt vanvittig karakter som bare må oppleves. En hypervoldelig nutcase av en drapsmann blottet for skrupler, men vi elsker ham. Den fyren der er noe av det beste norsk krimlitteratur har klart å oppdrive etter min mening.

En annen fantastisk antihelt er uimotståelige lille Libby Day i Gillian Flynns «Mørke rom». Du skal lete lenge etter en mer ufordragelig jentunge. Til de grader falsk, plukkende bortskjemt, utakknemlig, uhøflig og gjennomsyret negativ til alt og alle. Likevel så er det henne vi klynger oss til gjennom hele boka. Rett og slett fordi hun har en så forferdelig grusom forhistorie at mors og farsinstinktet i oss tar fullstendig overhånd. Dette til tross for at jenta er blitt voksen, og burde vite bedre.

Vi har mange eksempler på at forfattere har klart kunststykket å skape gode antihelter. Å gi hovedkarakteren svake trekk og akilleshæler er nesten et must, men det er altså ikke disse antiheltene jeg sikter til. Det er aldri vanskelig å like en helt som velger å gå på siden av loven så lenge motivet er prisverdig. Det er de som er umoralske, motbydelige og vanskelige å like. Som bifiguren «Minken» i Cilla og Rolf Börjlinds bøker. En svindler, en kriminell sjarlatan og en lystløgner vi aldri har sett maken til. Men, han har på mange måter en naivitet og et rent hjerte. Dessuten er han morsom, og det hjelper.

Charlize Theron i rollen som Libby Day. Ikke den beste tolkningen etter mitt syn, men forfatter Gillian Flynn er co producer, så det er vel innafor 😉

I røverromaner er det mye greiere å få til, for der skal jo hovedpersonen gjerne være en kriminell. Det er også en god del enklere å få til i en «stand alone» enn i en serie, og det er selvsagt mye enklere med bifigurer enn det er med hovedpersoner. Likevel så er det et litterært C-moment å forsøke å skape slike antihelter. Det krever både kløkt og mot, men om du våger å prøve deg så er det en øvelse som vil gi masse liv og spenstighet til teksten din.

Har du en favoritt? Kjenner du til flere «skikkelige» antihelter som er umulig ikke å like? Skriv dem opp her, så har jeg kanskje en ny fin leseopplevelse på vent.

4 kommentarer om “Skrivetips: Den vanskelige antihelten

Legg til din

  1. Takk for avklaring på begrepet antihelt, En del brikker falt på plass. Min store antihelt må bli Jan Inge i Tore Renbergs bøker om Hillevåggjengen. Eller kanskje er han mer antiskurk enn antihelt… Ikke helt sikker.

    Liker

  2. Bra innlegg! Evert Bäckström, der har du en skikkelig antihelt – like uspiselig som Bergman, men med litt mer humor.

    Min favoritt er kanskje Clete Purcel, den tidligere politimannen og nå dusørjegeren som bistår Robicheaux i bøkene til James Lee Burke. Drikker som en svamp og er hypervoldelig, men likevel god på bunn.

    På norsk må Morten Martens nevnes, Fredrik Skagens hovedperson i mange bøker. Falskmynter og svindler som vikler seg inn i ulike mysterier. Selv når han forsøker å finne sin savnede datter, øyner han et kupp.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: