Så ble det gull …

«Øvelse gjør mester», er et norsk uttrykk som kan passe til forfatteren Frode Eie Larsen. I åtte år har han eksperimentert, øvd, prøvd ut ulike stilarter og jobbet steinhardt med skrivingen. Han har vært på leting etter sin egen fortellerstemme, sin personlige stil, og sin måte å skrive spennende historier på. Med syvende bok i serien, «Så ble det kaldt» har han endelig truffet blink, og skrevet en kriminalroman som både treffer hans særegne måte å skrive på, den riktige spenningskurven i en kriminalroman, vektingen mellom karakterer og plott, og en helstøpt historie som limer leseren fast. Berører, engasjerer og skremmer.

Jeg har flere ganger tidligere ment at han har skrevet glitrende kriminalromaner, men med denne boka treffer han ikke bare meg og min personlige smak, men også den store horden av lesere og anmeldere. I «Så ble det kaldt» har Eie Larsen skrudd sammen et kidnappingsdrama som ikke bare er klaustrofobisk spennende, men samtidig har han klart å opprettholde en uro og en nerve i både handlingsløp og karakterer som driver leseren videre i et stadig høyere tempo. Og om du skulle tro at dette er en enkel øvelse, så kan jeg avkrefte det. Å klare den øvelsen krever at hvert eneste lille instrument i plott og dramaturgi er finjustert. Det er en sjeldenhet at selv våre mest meritterte krimforfattere klarer å få dette til. Så langt i år er det kanskje bare Karin Fossum og Øistein Borge som har klart det. Alle vi som kjenner norsk krim venter på at storkanonene skal signere Frode Eie Larsen. LIV forlag har gjort en helt fantastisk jobb med hans forfatterskap over flere år, men det forundrer meg at ikke noen i de fire største forlagshusene ser det samme som det de har gjort.

Jeg vil prøve å utbrodere dette litt for at dere skal skjønne hva det er som ligger bak en prestasjon som dette. Da Eie Larsen entret den norske krim-arenaen med «Hemmeligheten» for åtte år siden, så jeg en svært lovende stemme som hadde noe særpreg over seg, men samtidig så var det veldig uferdig. Mye action og spinnville scener, som også dro seg videre til oppfølgeren «Frostrøyk». Det var morsomt å lese, men det gikk litt over stokk og stein. Så kom «Jordtårer», som var noe heeeelt annet. Veldig nedpå, og med en innsikt i karaktertegning som jeg aldri hadde sett hos Larsen tidligere. Men, særlig spennende som krimroman var den kanskje ikke. Det tok han igjen med «Du skal lide». En intens actionthriller med et storslått plott der han blant annet sprenger Farris bad i lufta. Hurramegrundt-krim som jeg (personlig) elsket, men fremdeles litt for mye «overtenning». Så kom «Englefjær» og tok pusten fra meg. Her utforsker Frode Eie Larsen en helt ny måte å skrive på. En annerledes, og mye mer poetisk tilnærming. Året etter kom «På overflaten flyter vannliljene», og her får det poetiske språket en inderlighet og en sårhet som berører leseren. Det er en gjennomgående stemning i den romanen som rører ved deg. Ifjor trodde jeg han skulle toppe alt dette med «Slå på ring», men der bommet han grovt på meg iallfall. Den hang ikke helt sammen, og det var mye som lugget både i språk og plott. Det så nesten ut som en forfatter som fremdeles ikke hadde klart å finne ut hva det var han ville med skrivingen sin. Inntil nå …

I «Så ble det kaldt» spiller han på alle de fineste strengene samtidig. Her har vi inderligheten og sårbarheten fra «På overflaten flyter vannliljene». Vi har de knallsterke karaktertegningene fra «Jordtårer». Den poetiske stemmen fra «Englefjær», og det storslåtte plottet fra «Du skal lide». Musikeren Tom Roger Aadland synger vakkert om sin kjæreste som er «alle dei i ein», og det er det jeg mener Frode Eie Larsen har fått til med «Så ble det kaldt». Han har klart å skrape sammen det beste fra alle sine tidligere utgivelser, og puttet det i en og samme bok. Noen vil kanskje si at gjerningsmannen er litt «over the top», og at en av plot-twistene mot slutten rett og slett er for hjerteskjærende, og at hovedpersonen kanskje ville agert litt annnerledes i en slik situasjon, men det mener jeg blir for småplukk å nevne når alt det andre er så til de grader godt skrevet.

Jeg gjør som dommerne i Stjernekamp … Smiler gjennom hele nummeret, og reiser meg og gir stående applaus til slutt. Dette er Frode Eie Larsen på sitt aller skarpeste. Stående applaus også til LIV Forlag som hentet ham og manuset hans inn igjen når Gloria gikk over ende i vinter. Det står det respekt av.