10 favoritter fra 2020

Jeg leser mye kriminallitteratur og thrillere. For det meste norsk, men også noe internasjonalt. Denne listen reflekterer en personlig 10 på topp-liste fra inneværende utgivelsesår, og oppdateres med nye titler dersom det er noe som fortjener litt ekstra heder og ære. Listen er ikke rangert. Teksten under hver tittel er hentet fra min instagram-blogg @bokbloggeir

MICK HERRON – SLØVE HESTER

Er du på jakt etter noe HELT annet …? En thriller som skiller seg ut i fortellerstil, tematikk, komposisjon og i dramaturgi? En thriller med rikelige mengder av erkebritisk selvironi og svart humor? En thriller der ingenting er slik du tror, men uten det oppbrukte knepet med en upålitelig forteller? Ja, da er Mick Herrons «Sløve hester» et blinkskudd av de helt sjeldne.

Historien engasjerer, underholder og irriterer deg. Det hele begynner sirupstregt med en ordrik fortellerstemme som en trenger minst 70 sider på å venne seg til, men du verden så gøy dette blir etter hvert som de sløve hestene i Slough House begynner å få opp farten. Den trege starten og et uendelig konglomerat av karakter med synsvinkler hindrer meg i å gå helt til topps og ta i bruk de mest panegyriske superlativene, men hold ut. Du vil ikke angre på det. Fra side 100 var jeg så oppslukt at hvert eneste ledige sekund ble brukt på lesing. Knallgøy, morsomt, spennende og altoppslukende.

Dette er James Bond der Moneypenny er superhelten vi heier på, og sjelden har jeg blitt så glad i en gjeng med surmagede underytere og halvtullete idioter som det jeg ble i denne forviste gruppa av fallerte MI5-agenter. Plassert på Slough House fordi de er fullstendig udugelige, har bæsjet på leggen, fucket opp aksjoner eller rett og slett fordi de er noen utålelige rævhull uten et fnugg av sosial intelligens. Resultatet er hysterisk morsomt og knall spenning. High five på terningen fra meg.

KIM FABER & JANNI PEDERSEN – VINTERLAND

«Vinterland» er en av de store snakkisene innen nordisk krim de seneste årene. Kall det gjerne en «hype», men poenget er at krimromanen har fått mye oppmerksomhet av den enkle grunn at den er oppsiktsvekkende god. Framhevet av mange som en av flere eksempler på at dansk krim anno 2020 er MYE mer enn Jussi Adler-Olsen.
Jeg har lest boka, og kan skrive under på at den er en knallgod kriminalroman. Usedvanlig godt skrevet, et intrikat plott, og med misunnelsesverdig gode karakterer. Om den er så genial og spesiell som noen hevder, er jeg mer tvilende til. Den er steinbra på det politimessige og på karaktertegninger. Litt mindre troverdig når det kommer til terrornettverkets spesielle krinkelkroker, og den store finalen det legges opp til underveis uteblir på sett og vis. Litt pratsom i en del partier.

Likevel … Dette er ikke en krimroman det går mange av på dusinet. Den er skrevet med skarpt blikk og en drivende god penn. Hovedpersonenes utfordringer i privatlivet er vanvittig godt, sårt og dyktig skildret. Vi TROR på karakterene, føler med dem, og kjenner oss igjen i dem. Jeg koste meg hele veien med denne historien, og skjøv bort andre oppgaver for å få lese mer. Kort sagt: Super krim. Ikke genial, men noe av det beste jeg har lest på lenge.

SVEN PETTER NÆSS – SKJEBNESTEINEN

«Skjebnesteinen» er Sven Petter Næss sin andre krimroman på to år. Han debuterte med «Den stille uke» ifjor. Begge romanene er helt i toppklasse i sitt utgivelsesår. Der oppe hvor de store norske krimromanene og krimforfatterne hører til. Det er en bragd å debutere med noe så helstøpt som det Næss kom med i 2019. Å følge opp med en enda mer spennende krimroman året etter er oppsiktsvekkende. Dette kan umulig ha vært «den vanskelige andreboka». «Skjebnesteinen» er så gjennomarbeidet og lekkert skrudd sammen at jeg ikke begriper at forfatteren bare har brukt et år.

Kripos-etterforsker Harinder Singh sin niese blir kidnappet i Skottland, og Harinder reiser over til Edinburgh. Ikke for å hjelpe politiet, men for å bistå familien. Det ender selvsagt med at han trakker langt innenfor de indre sperringene. Jeg avslørte den første twisten med en gang snubletråden ble lagt ut i starten, men den andre, og deretter den siste twisten sendte sjokkbølger gjennom stoltheten til en som legger sjela i å forutse slikt. Det er så kult skrudd sammen. Og så utrolig spennende skrevet. Jeg mister ikke interessen for historien ett eneste sekund underveis. Slikt skjer ikke ofte. Nei … Beundringsverdig snedig, intelligent, heftig spennende og godt skrevet av en rykende fersk penn. Bravo!

TINA FRENNSTEDT – FORSVUNNET

Svensk krim bobler over av nye navn, og svært mange av dem er unge kvinner. Det er så mange, og så mye, at det er svært krevende å klare å skille skit og kanel. En av dem er Tina Frennstedt, og jeg valgte å prøve ut hennes debutroman «Cold case – Forsvunnet» av to grunner. For det første at min gode venn i Svenska Deckarakademin, Nils Scherman, anbefalte meg å lese. Den andre grunnen er at Tina Frennstedt vant debutprisen for denne romanen. Den norske oversettelsen er akkurat kommet i butikkene.

La det være sagt med en gang … Dette er høy kvalitet! Det er en svært god penn, et stramt plott, godt driv, levende karakterer, og svært virkelighetsnært og troverdig. Solid krimhåndverk uten sprekker og skår i porselenet. Spennende, engasjerende, altoppslukende og interessant.
Romanen er en fiksjon som bygger på en ekte forsvinningssak sak fra 1992 i Sverige. Litt slik Jørn Lier Horst gjorde med sine to første Wisting-romaner, altså. Problemet forfattere får når de skal skrive Cold Case-bøker er at etterforskningen er saktegående, og det finnes gjerne ingen reell trussel som truer hovedpersonene. Det er lite som står på spill, og ingenting som haster. Det er vanskelig å skrive spenning med et slikt utgangspunkt. Frennstedt løser det med en aktiv serievoldtektsmann som knyttes opp mot den gamle forsvinningen. Svært godt gjort, og på en troverdig måte. Dette er bunnsolid krim av aller ypperste merke. Oppsiktsvekkende sterkt av en debutant!

JØRGEN JÆGER – HJERTELØS

«Hjerteløs» er utvilsomt en av Jørgen Jægers sterkeste bøker. Både når det gjelder tematikk, dramatikk og spennende opprulling. Du slutter ikke av denne romanen 60 sider før slutt, for å si det slik. Du holder pusten, kansellerer både søvn og eventuelle avtaler, og stormleser! Jæger har noen helt spesielle evner som krimforfatter som gjør ham unik. Han skriver enkel prosa, men langt fra dårlig og krøkkete. Det gjør ikke bøkene hans til høyverdig litteratur, men det gjør dem lesverdige og tilgjengelige for folk flest. Et stort pluss om man vil ha mange begeistrede lesere. Han overforklarer ganske mye, og sier rett ut det som mange sikkert mener leseren bør klare å tenke selv, men det er mange lesere som har som første mål å bli underholdt, og da er ofte det enkleste det beste. Og så kan han bli en tanke naivistisk i sin tilnæring til sine karakterer og deres privatliv, og får kritikk for det. Men her treffer han alle oss lesere elsker serier på TV som ikke nødvendigvis får terningkast seks i avisene, men som alle bare MÅ få med seg alle episoder av.

For meg handler fascinasjonen om hans helt spesielle evne til å skrive gnistrende, tempobasert, overraskende spenning. Han tør å gjøre uventede twister og å utsette sine helter for de jævligste påkjenninger og dilemmaer. I «Hjerteløs» er han bedre enn noen gang på akkurat dette. Ja, det blir for mye «sitte på kontoret og gå gjennom hva som har skjedd siste timene» for Cecilie Hopen og teamet hennes, men det er hele veien intenst, dramatisk, spennende og til tider hjerteløst grusomt. En svært bra Jægerbok enda en gang.

ØRJAN N. KARLSSON – BLÅ STORM

Jeg føler jeg repeterer meg selv til det kjedsommelige når jeg ber lesere åpne øynene for Ørjan Nordhus Karlsson. Med «Blå storm» mener jeg han setter seg i kongssetet blant norske thrillerforfattere, og det sier jeg ikke fordi han er en god venn og kollega, men rett og slett fordi ingen andre nordmenn skriver så spennende thrillere som han for tiden. Sigbjørn Mostue er den eneste jeg kommer på som er på samme nivå. Vi snakker altså actionthrillere, ikke krim, bare så det er sagt. Og du som tror dette bare er macho mannfolk-greier … Hovedpersonen er en kvinnelig norsk soldat i FSK. Ida Vinterdal er kanskje det råeste skinnet av en actionhelt vi har sett i bokform noensinne!

Fjorårets «Hvit armada» var en åpenbaring av en bok. Det usannsynlige i at russere skulle annektere Øst-Finnmark ble gjort til skamme i en ellevill historie som blåste meg og svært mange andre lesere til himmels. Et vanvittig plott gjort så strålende troverdig at det var skremmende i seg selv. «Blå storm» er oppfølgeren, og (hold dere fast), den er om mulig enda bedre!

Et Russland som er villig til å gå svært langt for å splitte NATO, lojaliteten, og pulverisere artikkelen som sier at et angrep på ett av landene er et angrep på alle. PST, FSK og de hemmelige tjenestene må ty til handlinger langt utenfor det vanlige for å redde ut en russisk informant, og forhindre en terroraksjon mot NATOs planlagte toppmøte i Oslo. Fy flate så godt skrevet dette er, og for et tempo og driv i handlingen. Jeg snappet etter pusten fra første side, og takker et godt hjerte for at jeg i det hele tatt overlevde siste halvdel av romanen. Bedre enn dette kan ikke slike thrillere skrives.

ØISTEIN BORGE – BASTARDEN

Før jeg begynner denne omtalen av «Bastarden» bør jeg nevne at Øistein Borge er en nær venn av meg som jeg setter stor pris på. Dere får ta omtalen for det den måtte være verdt i den sammenhengen.

Øistein Borge har etter min mening, så langt i 2020, skrevet årets beste norske kriminalroman. «Bastarden» er usedvanlig velskrevet, gripende og spennende. Vi krimforfattere har alle forskjellige styrker. Ting vi utmerker oss på, og som vi er spesielt gode til. Øistein er historiefortelleren blant oss. Han som trollbinder med sine fortellinger. Drar oss med inn slik at historien overmanner oss og blir levende.
I «Bastarden» sitter alt. Det er umulig å ikke bli dratt inn i fortellingene. Både hovedhistorien fra Mallorca og subplottene fenger, engasjerer og griper deg fast. Det er en fryd å lese bøker som er så levende og godt skildret. Vi blir berørt av måten skjebnene vikles ut foran oss, og jeg merker hvordan hver eneste karakter berører meg på et plan som jeg vanligvis ikke finner i kriminallitteraturen.
Bli med Øistein Borge til Mallorca, til Romania og til Argentina. Bli med på en karakterreise som vil både skremme og berøre deg. Dette er norsk krim på aller øverste hylle.

KARIN FOSSUM – BAKOM SYNGER DØDEN

Å lese Karin Fossums «Bakom synger døden» er som å finne tilbake til en gammel kjærlighet en for lengst trodde var sluknet. Norges desidert beste litterære krimforfatter har tydeligvis bestemt seg for å vende tilbake til det som revolusjonerte norsk krim på slutten av 90-tallet, og skriver så hjerteskjærende godt at jeg blir helt mo i knærne.

En usedvanlig vakker seksten år gammel jente blir funnet drept i et skogholt etter å ha vært savnet et par dager, samtidig som to unge gutter uvitende forsegler sin egen skjebne på en badetur i nærheten, og en tredje gjemmer unna en tegning av en vakker død jente under madrassen på gutterommet. Konrad Sejer står ovenfor et puslespill med alt for mange brikker som ikke passer inn.

I mange bøker har etterforskeren og oppklaringen av kriminalmysteriet vært nesten fraværende i Fossums bøker. Nå er Konrad Sejer tilbake som en svært aktiv, vital, levende og skarp etterforsker som krever sin plass i romanen. Etter min mening er dette hennes beste kriminalroman på tjue år. Alle som har savnet Sejers framtredende rolle, og Fossums skarpe øye for de litt odde menneskene som beveger seg i randsonen mellom fornuft og galskap, ja de kan bare glede seg. Det gnistrer av Karin Fossum i «Bakom synger døden»!

LARS LENTH – NORSKE TILSTANDER

Hva skal en ty til når alle superlativene er brukt før? Lars Lenths fire norske økothrillere er en kvartett som går utenpå svært mye av det som skrives innen spenningslitteratur i Norge. Bøkene er marinert i treffsikker beksvart humor. Satirisk raljerende og samtidig så forseggjort at en kan bli våt i øyekroken av mindre. Bøkene er morsomme, hysteriske, og vanvittige, men samtidig svært treffende i sin ramsalte kritikk av det moderne norske samfunnet. Menneskers iboende grådighet, nedrighet, skinnhelligdom og kynisme får en hårføner som burde få noen og enhver av oss til å ta en grundig selvransakelse. Pengemakt og sosial dumping var tematikken i første bok «Den norske pasienten». Lakseoppdrettsnæringen ble rotveltet grundig i «Brødrene Vega». Den norske dobbeltmoralismen rundt rovdyrpolitikken ble lemlestet i «Menn som hater ulver». I den fjerde og siste, «Norske tilstander» , går Lenth løs på kommentarfeltgrums, integrering, og norske verdier-rasisme fra «folk flest». Tastaturtøffe gærninger på Resett og Rights.no får gjennomgå med kjøttøks.

Den 84 år gamle islamofoben og rasisten Agnes Fostervold driver asylmottak ytterst ute på Stadtlandet, og bor der sammen med sønnen Charlie som er klimafornekter og tilsynsmann for morens vindmøllepark, og kona hans Oda som er radikalisert kristen. Midt oppi denne suppa plasserer Leo Vangen den rabiate Rino Gulliksen. Dere som har lest Lenths tidligere bøker kan bare tenke dere hvilket fornøyelig helvete som venter … Dette er rett og slett treffende ramsalt og intelligent skrevet. Hysterisk morsomt og utrolig godt spikret sammen.

ELLEN G. SIMENSEN – TRO MEG NÅR JEG LYVER

2020 er et fantastisk år når det kommer til norske krimdebutanter. Mange av dem kommer fra Cappelens krimforfatterskole. Ellen G. Simensen er en av dem, og med «Tro meg når jeg lyver» leverer hun en forunderlig sterk historie. Et plott som klorer seg inn i deg, og snirkler rundt i hjernebarken til siste side er lest. Dessuten skriver hun svært godt til debutant å være. Gode anmeldelser har blitt publisert i både aviser og blogger de siste dagene, og det er forståelig.

Historien spinnes rundt lærervikaren Johanna, lensmannen Lars og hans datter, 8 år gamle Annie. To dødsfall havner i Lars sitt fang i hans første sak som sjef, og Johanna knyttes stadig nærmere sakene. Og hun lyver … Konstant, og hele tiden. Dette er en blanding av psykologisk thriller med mange elementer av klassisk politikrim i seg, og det er vanskelig å redegjøre for handlingen uten å komme med spoilere. Derfor lar jeg det være.

Som sagt … Dette er oppsiktsvekkende godt skrevet. Ikke minst treffer Simensen hjerteskjærende vondt rundt problematikken der Annie blir mobbet av sin klassevenninne Sofie. Johannas psyke tegnes også skremmende godt. Så synes jeg personlig at opprullingen er i overkant kaotisk, og at iveren etter å strekke seg etter det poetiske i språket tidvis ødelegger det som kunne blitt ekstremt spennende scener. Flere steder skjønner jeg først senere hva det var som egentlig skjedde. Litt kaotisk mot slutten altså, men absolutt en debutantstemme jeg vil anbefale dere å lese.