Mitt kongerike for en penn …

Jo Nesbø har skrevet om Kongeriket. Det er vel bare rett og rimelig at det er kongen selv som har påtatt seg det ansvaret. Over 600 sider viser Jo Nesbø hvorfor han har den posisjonen han har fått innen norsk krim. Mannen kan skrive. Også det som ikke nødvendigvis ville fått merkelappen «krim» dersom navnet på bokryggen var et annet. «Kongeriket» er en stille, melankolsk, burlesk og litt skakk røverroman, skrevet med en royal penn.

Skal vi begynne med å være litt ærlige, så er ikke dette noen stor spenningsroman. Til det er den for saktegående, for baktung, for dvelende og for utsvevende. For ordrik også kanskje. Med det sagt så er den et mesterstykke av en roman. En fantastisk historie som river leseren med seg, og drar ham gjennom sørpe og søle opp i det grisgrendte bygde-Norges mest nedrige små samfunn. Det er så vakkert. Det er så vondt. Det er så treffende. Og som vanlig … Nesbø sparer aldri på detaljene og oppfinnsomheten når det kommer til de mest morbide partiene. Hovedpersonen Roy Opgard er kanskje den beste litterære karakteren jeg noensinne har møtt mellom to stive permer.

Ja, la oss gjerne snakke litt om Roy. Vi forfattere er gjerne opptatt av at karakterene våre skal ha menneskelig dybde og flere sjatteringer. Ikke være sjablonger som både tenker og opererer som roboter. Det er en vanskelig øvelse for de som ikke er særlig trent på å skrive skjønnlitterært, men faller såre enkelt for andre. Det kan læres selvsagt, men mye av det sitter i arvematerialet. Jo Nesbø har fått rikelig av disse genene, og i sine beste stunder (som her), så gnistrer det av karakterene hans. Roy Opgard er en studie i karaktertegning som bør legges opp som pensum på alle forfatterskoler og skrivekurs fra nå av.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om bensinstasjonseier Roy Opgard uten å avsløre mye av bokens innhold, men la meg si det slik. Han har mange sider ved seg. Svært mange. Det er fristende å bruke et så slitt uttrykk som «kamelon» her, men i mangel på noe bedre, så lar jeg det illustrere ham. Han er like skiftende som været på Opgard, men samtidig like stødig som fjellet han står på. Han er sindig og oppfarende. Kynisk kalkulerende i all sin spontanitet. En belest og visdomsfull dyslektiker uten skolegang. En omsorgsfull og hjertegod sosiopat. En lagspiller som alltid setter seg selv først. Og vi møter ham i første person … Hele romanen er en 600 siders jeg-fortelling sett gjennom Roy Opgards øyne, med hans tanker, hans livsfilosofi, hans betraktninger, og hans rasjonelle natur spent i bue mot irrasjonelle valg og uforutsette hendelser.

Så kan en som sagt ha innvendinger mot at dette ble seigtflytende grøt til spenningsroman å være. Samtidig så er det MER enn nok blod, action, drap og spinnville hendelser her til å fylle en hel miniserie med stuntmenn. Det er bare det, at gjennom Roys øyne så er slike ting som døden en helt naturlig del av livet. Når den kommer er ikke så viktig. Ikke hvordan heller. Noen vil vel også påstå at det er et karikert bilde av bygde-Norge Jo Nesbø tegner i Kongeriket. Vel … Da har de ikke vokst opp på bygda slik som meg. Tidvis kunne han tråkket enda hardere på gasspedalen enn det han gjør her. Det finnes verre bygder i Norge enn det fiktive «Os» som Nesbø skriver om, for å si det slik.

Dette er altså ikke den beste krimromanen Jo Nesbø har skrevet, men han har aldri skrevet bedre enn dette …

En halvtimes portrett der Lars Mytting intervjuer Jo Nesbø om «Kongeriket» (Kilde: Aschehoug)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: