Mitt tøffeste valg som forfatter

Tre bøker med journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har etablert meg som krimforfatter både i Norge og internasjonalt. Over 150.000 lesere ville ha mer av dem, og det ville vært et enkelt valg både for meg, forlag og agenter å skvise langt mer saft ut av den sitronen. Å begynne forfra med blanke ark er utvilsomt det vanskeligste valget jeg har gjort. Men også det viktigste …

Slik var det eventyret startet i 2016. Reportasje på TV2 Nyhetskanalen

Kaizers-trilogien var en hommage til krimsjangeren. En morsom lek med klisjeene, og jeg sto helt fritt til å gå bananas i bruk av sjangerens mange virkemidler. Ingen kunne ta meg for noe, for det var jo en måte å hylle sjangeren på, ikke sant? Det trengte ikke være troverdig, det var lov å boltre seg i similies, tulle med det meste, og både dialoger, skildringer og tankereferater kunne være litt oppkonstruerte uten at det gjorde noe. Hovedpoenget var at det skulle være spennende, morsomt og underholdende. Noe jeg også mener det ble. Jeg er vanvittig stolt av det jeg fikk til med den trilogien.

Så hvorfor ikke fortsette? Hvorfor ikke la bankkontoen fetes opp av to-tre bøker til i samme stil, og med trygge karakterer som både jeg og leserne kjente godt. Det skortet ikke på gode ideer, for å si det slik. Vel … Nå har det seg slik at jeg aldri hadde forutsett denne suksessen, og i utgangspunktet aldri tenkt annet enn at «Maestro» skulle bli en stand-alone. At det ble to bøker til er jeg glad for, men æren for det må jeg nesten legge i hendene på mine daværende litterære agenter som solgte ytterligere to bjørneskinn uten at jeg hadde sett snurten av flere bjørner i området. Det var bare å legge børsa på skuldra, og begi seg inn i skogen igjen.

Ingvar Ambjørnsens anmeldelse av «Maestro» i Dagbladet i 2016

Etter å ha oppfylt mine forpliktelser med tre bøker i serien, sto jeg i oktober 2018 fritt til å gjøre hva jeg ville som forfatter. En skremmende, men også befriende følelse. Jeg gikk gjennom en selvransakelse for å legge grunnsteinene til resten av mitt forfatterskap. Hva var det jeg ville med skrivingen min? Svaret kom ganske raskt:

Jeg ville skrive om temaer som engasjerte meg, men denne gangen på en skikkelig måte uten å tulle det bort i en voldsbonanza av en hurramegrundt-krim. Underforstått: Jeg ville gjøre en forskjell, og jeg ville bli tatt på alvor. Kanskje til og med vise at jeg var i besittelse av en litterær penn. Samtidig ønsket jeg å utfordre meg selv. Ikke gjøre det enkelt og overfladisk. Vise leserne at en kan skape noe spennende ut av troverdige mennesker og situasjoner. Ingen snarveier med andre ord.

«Vargtimen» kommer januar 2021

Resultatet to år senere er at jeg for en uke siden leverte siste utkast av en ny krimroman, med et nytt univers av karakterer. Og gudene skal vite at jeg har gjort det unødvendig vanskelig for meg selv.

For det første så er temaet så vondt å ta tak i at det tidvis har skremt vannet av meg. Selvmord og psykisk helse blant ungdom er mildt sagt en tematikk som gjør balansegang på slakk line uten sikkerhetsnett til en walk in the park. Allerede der senker jeg guarden og stiller meg vidåpen for kritikk. Det er liksom enkelte ting en ikke skriver underholdningslitteratur om. Selvmord er en slik ting. Om en da i tillegg ikke klarer å gjøre det med respekt og grundighet, ja så vil giljotinen falle fra leserne før en tredjedel av boka er lest. Men, temaet er så viktig for meg å belyse. Jeg ønsker virkelig at folk skal få innsikt i denne problematikken. Dette betyr noe for meg som ungdomsskolelærer og som medmenneske. Jeg føler jeg har noe på hjertet som må ut.

For det andre så skriver jeg altså en politikrim der det i utgangspunktet ikke er begått noen kriminell handling. Det er ikke kriminelt å ta livet av seg. Det finnes ingen å straffe for handlingen, og trusselen (som er navet i de fleste krimfortellinger) er i utgangspunktet ikke til stede. Gjerningsmannen er kun en trussel mot seg selv … Å skape spenning ut av noe slikt var en utfordring som lokket meg. Jeg gravde meg dypt inn på nettsteder som omhandlet tematikken, og der fant jeg altså det som danner utgangspunktet i «Vargtimen». Et spill, eller en utfordring, myntet på ungdom som er konstruert for at deltakerne skal ta livet av seg. «Blue Whale Challenge» er enten en myte som har lurt medier rundt hele verden trill rundt, eller en sannhet som er så skremmende at det ryster meg. Som skjønnlitterær forfatter var jeg ikke så opptatt av å avdekke om dette var virkelighet eller ikke. Ryktene som verserte, og reportasjene jeg kunne lese i ulike medier var nok til å skape en historie som jeg kunne bruke som bakteppe.

Ett av nyhetsinnslagene om «Blue Whale Challenge» som jeg bruker som bakteppe i Vargtimen.

For det tredje så bestemte jeg meg tidlig i prosessen at jeg denne gangen ikke skulle benytte meg av noen av de klassiske krimklisjeene. Jeg ville skape en jordnær politimann som gjør en god jobb, et politikammer uten store konflikter, og uten en korrupt sjef som herser med de ansatte, og jeg ville sende inn spesialister innen krimteknikk og taktisk etterforskning som alle var dyktige, dedikerte og skikkelige.

Hva skjer da, tror dere?

Helt riktig … Da skjer det jo ingen verdens ting. Om jeg tidligere påsto at trusselen er navet i en krimfortelling, ja så er konflikt navet i alle fortellinger. Å skape et konfliktfritt miljø rundt hovedpersonen er vel det nærmeste en kommer et vådeskudd i en forfatters verden. Jeg har altså skapt Gabriel Fjell, en fin fyr uten nevneverdig mange lyter, med dyktige medarbeidere som har det bra på jobben, og som i tillegg har tilnærmet harmoni på hjemmebane. Det er å gi seg selv tre strafferunder før du legger ut på jaktstarten. Hva er poenget, spør du kanskje? Vel, poenget er altså å skape en størst mulig troverdig ramme rundt dramaet som utspiller seg.

Som dere ser … Utgangspunktet er utvilsomt ikke det beste, men jeg mener i likhet med alle prøveleserne, forlaget mitt og mine nye agenter at resultatet er blitt det aller beste jeg noensinne har skrevet. «Dette var mørkere, mer inderlig, hjerterått, tøft og tidvis gripende lesing», skrev en av mine faste prøvelesere etter å ha lest et tidlig utkast. Om det stemmer, så har jeg fått til det jeg håpet å få til. Spenningen ligger i dramaet rundt det grusomme spillet, i skildringene av ungdommenes tanker og følelser, i politiets fortvilelse i sin jakt på bakmennene, i det psykologiske spillet mellom bakmannen og ungdommene, og i de ekstreme gjerningene som blir begått for å dekke over komplottet.

Noe av det vanskeligste i prosessen har vært alt jeg har vært nødt til å stryke fra manuset. Dybdesamtaler med flere personer som har en bakgrunn som suicidale, og som har vrengt sjela si i møte med meg, vil oppdage at det er bare bruddstykker som står igjen her og der. Noen tanker, noen replikker eller noen handlinger. Resten er tatt bort. Alle timene jeg har brukt på å se dokumentarer og lese om suicidalitet blant barn og unge. I utgangspunktet hadde flere karakterer lange utgreiinger som skulle forklare og underbygge kompleksiteten i tematikken. Tilbake står noen avsnitt her og der, men det meste er fjernet. Hvorfor? Ja, det handler selvsagt om hva en krimroman skal være. Det er ikke en lærebok, ikke et faglitterært verk, og heller ikke et portrettintervju. Det er en spenningsfortelling, og da må ofte mye annet vike for å holde på motoren, på spenningen, på drivet i fortellingen. Det gjør vondt hver eneste gang, men jeg ser jo at det blir bedre, og at det står mer enn nok igjen for de som ønsker et dypdykk i tematikken.

Klikk på lenken under for å lese dokumentaren «Trigger Warning» som gikk på NRK i fjor høst, og som jeg har brukt mye i min research og mitt arbeid med Vargtimen:
https://www.nrk.no/dokumentar/xl/trigger-warning-1.14716227

En fjerde ting som gjør det (kommersielt) vanskelig å bli sett og hørt med denne krimromanen er lokaliseringen. Å nok en gang velge seg en liten utpost av en forblåst by langs vestlandskysten i Norge, betyr at de som vil tjene penger på utgivelsen sukker oppgitt og rister litt på hodet. Vi må være ærlige nok til å innrømme at lille Haugesund ikke er det beste innsalget til lesere på Østlandet og i Oslogryta. Men for meg er det viktig. Uten at det (forhåpentligvis) gjør meg til en heimstaddikter. Jeg elsker denne byen. Jeg synes den har så mange spennende særegenheter, så mye vær, så mange fantastiske mennesker, og en glød og en puls som får skrivehjertet mitt til å banke. Så får det heller være at jeg mister de store pallesalgene på Norli Universitetsgata, og i stedet for må basere meg på mersalg her på Vestlandet. Det lever jeg helt fint med, bare så det er sagt. Jeg har imidlertid bestemt meg for å la profesjonelle ta seg av innlesing av lydboken denne gangen. Mange syntes nok det var sjarmerende med min knote-dialekt, men streamingtallene lyver ikke. Det var alt for mange som fant det slitsomt i øregangene.

Jeg må si at jeg aldri har vært mer nervøs foran en utgivelse. Denne gangen blottstiller jeg meg som forfatter, og om ikke kritikere i Akersgata eller lesere synes det holder mål, så kan jeg ikke fleipe det bort, eller unnskylde meg på noen som helst måte. Jeg håper jeg har skrevet en historie som gjør inntrykk og som setter spor, men det vil tiden vise. Det samme får vi si om Gabriel Fjell og Aida Ibrahim. De kommer tilbake dersom dere lesere liker dem.

Vargtimen kommer altså i januar, ser det ut til. Storkanonene (Horst, Nesbø, Jæger, Egeland og Lindell) har gjort unna sitt i høst, og forhåpentligvis vil det være rom for en liten jypling fra Haugesund når vinteren senker seg over land og by. Bare en knapp måned senere står min kone for tur med sin tredje krimroman «Uvigslet jord», så det gjelder å gjøre det skarpt fra starten av før hun kommer og kicker meg ut av bokhyllene.

Som tidligere så har vi åpnet for forhåndsbestilling av bøkene våre, og vi er evig takknemlig for hver eneste en som velger å kjøpe nye utgivelser gjennom oss. Gjør dere det, så skal dere vite at hver eneste bok er kjøpt i lokale bokhandlere på Haugalandet og i Hardanger til full pris. Altså ingenting (ut over ordinær royalty) havner i våre lommer. Det er bokhandlerne som sitter igjen med profitten. Du får bøkene levert rett i postkassen, signert med personlig hilsen så klart. Klikk Her:

https://bokbestilling.wordpress.com/bestill-vargtimen/

Haugesund – 15.september 2020

GEIR TANGEN

4 kommentarer om “Mitt tøffeste valg som forfatter

Legg til din

  1. Hei Geir! Ja, jeg forstår at dette måtte være et valg som krevde mot og en god porsjon gjennomtenkning. Men jeg tror motivasjonen og grunnlaget du har for å forsøke «noe nytt» gir de beste forutsetninger for å lykkes.
    Det åpner opp for en en nerve og en inderlighet i det du ønsker å formidle, noe jeg også tror vil synes på papiret.
    Jeg gleder meg til å lese, og ønsker deg lykke til med ditt nye krimunivers.
    Beste hilsen Hugo Charles

    Liker

  2. Åh – som jeg gleder meg! Har begynt å gå litt lei av alle disse udugelige politilederne ja…! Ser virkelig frem til «Vargtimen» og så kommer fruen med ny krim like etter – dette må jo bare bli en bra krimvinter! Stor fan av dere begge fra før, så dette var gledelig nytt!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: