Norsk krim til jul

2017 har ikke vært mitt beste lese-år når det gjelder norsk krim. Med full jobb, lansering av Hjerteknuser i vår, og nytt romanprosjekt nå, så har det blitt mindre tid til lesing enn det jeg skulle ønske. På ventelista står fremdeles årets bøker av Tom Egeland, Øystein Wiik, Torkil Damhaug, Merete Junker, Trude Teige og Aslak Nore bare for å nevne noen. Jeg har likevel laget en liste til dere som dere trygt kan plukke fra dersom dere vil gi noen en ekstra spennende jul. Her er noen av årets beste norske krimutgivelser.

FRODE GRANHUS – FORLISET (Vigmostad)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Frodes bortgang i høst. En raus og ydmyk kollega som vil stå som en bauta i nord-norsk krimlitteratur i lang tid. Hans krimbøker med handling fra Reine i Lofoten er noe av det vakreste som er skrevet innen norsk krim de siste tjue årene, og hans majestetiske naturskildringer av vind og vær i Lofoten gav en uhyggelig ramme rundt drapsgåtene. Årets utgivelse «Forliset» var etter min mening hans nest beste i serien så langt, hakk i hel bak Riverton-nominerte «Stormen» fra 2012. Det er isende kaldt vintervær i Lofoten. Vi snakker opp mot tretti minusgrader. I et råk i isen langt fra folk dukker det opp en tønne, og i tønna ligger det et menneske. Rino Carlsen må grave dypt ned i sprengkulda på Tennholmen for å finne svaret på mysteriet. Aldri tidligere har Frode Granhus vært så langt ned i det forvaklede menneskesinnet som i denne boka. Det er en rystende og skremmende fortelling som vil gi deg frostrier til langt utpå forsommeren. Ingen vil bli overrasket om dette er en av de nominerte titlene til årets Rivertonpris.

Med «Forliset» er Granhus tilbake i solid og god nordic noir stil. (Elin B. Bjørhei/VG)

 

AGNES LOVISE MATRE – SKINNET BEDRAR (Gyldendal)

Noen reagerer kanskje på at jeg vil trekke fram min kones bok som en av de sterkeste norske krimbøkene i 2017, men faktum er at den er det. Både anmeldere, bokhandlere og lesere har fremhevet denne uhyggelige historien fra Øystese i Hardanger som en av de aller mest spennende bøkene dette året. Hennes krimdebut er den første boken i en serie om den lokale lensmannen Bengt Alvsaker, og hun har fått masse godord for å ha skapt ekte og lett gjenkjennelige karakterer i et troverdig lite bygdemiljø på Vestlandet. Samtidig så har hun en beundringsverdig evne til å servere leseren opprørende og vonde menneskeskjebner som ryster oss. Jeg er selvsagt inhabil i dette, men håper dere likevel tar dere tid til å sjekke ut hennes sterke krimdebut. Det er den verdt. Historien foregår en sommeruke i Hardanger der en liten gutt på seks år forsvinner sporløst. Han blir først meldt savnet to dager senere, og da av sin 12 år gamle søster Ina. Hva har skjedd med gutten siden lensmannen selv så ham vandrende i pysjamasen langs hovedveien? I skyggene leker gamle hemmeligheter og mørke synder som mange i nabolaget ikke ønsker skal komme opp til overflaten. Dette er realistisk politikrim med et krypende ubehag som går som en spent pianostreng gjennom boka.

Dette er godt gjort, og vitner om at forfatteren mener alvor (Ingvar Ambjørnsen/ Dagbladet)

 

EYSTEIN HANSSEN – JAGET (Cappelen Damm)

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke var kjempeglad i den forrige Elli-boka «Brennemerket» fra 2015. Jeg følte Eystein Hanssen hadde mistet litt av pulsen fra sine tidligere bøker. Men, du verden for et comeback «Jaget» er. Fartsfylt, spennende, mystisk, og engasjerende. Jeg kunne øst på med enda flere superlativer. Av de norske krimromanene jeg har lest i år så er kanskje denne den mest helstøpte innen sjangeren. Dette er etterforskningskrim med høyt tempo, og en historie som får meg som leser til å henge meg på berg-og-dal-banen. Jeg synes også Elisabeth Rahtke selv står fram som sterkere, tøffere og mer solid i denne boka. Det er nesten en reinkarnasjon der vi fikk tilbake jenta fra «De ingen savner» og «Giftstrøm», men denne gangen som voksen og reflektert kvinne. Mange etterlyser flere sterke kvinneskikkelser innen norsk krim. Vel … Her har vi en ypperlig rollemodell. I «Jaget» er vi (heldigvis) tilbake i Norge, og Elli tilbake i Oslo-politiet etter morspermisjon. Hun får selvfølgelig en sak i fanget allerede første dag. En druknet mann flytende i Bjørvika. Etterforskningen skyter fart som en rakett, og før vi vet ordet av det er Elli innviklet i et innviklet nett av norsk og amerikansk etterretning. Sporene leder henne stadig nærmere det som ser ut til å være en planlagt terroraksjon, men det finnes nok av dem som har skjulte agendaer de vil verne om i jakten. Det røffe tempoet kler både forfatteren og karaktergalleriet hans.

Hanssen gnistrer i politiscenene og skinner når det kommer til dialogene som oppleves som autentiske og som bidrar til å gi stemning og understreke karakterene i boken.  (Elin B. Bjørhei/VG)

 

JO NESBØ – TØRST (Aschehoug)

Har du hørt uttrykket «Konsept-krim»? Det er krim der en først er nødt til å godta selve konseptet, som for eksempel at i denne serien er det som skjer så inn i granskauen spinnvilt at det ikke har et snev av realisme i seg. Det er riv ruskende galskap satt i system. Klarer du å godta det, da er du på god vei til å begynne å like de seneste bøkene om Harry Hole. Jeg er blodfan av Nesbø, og har aldri lagt skjul på det. Men, jeg kan love dere at verken «Gjenferd» eller «Politi» ville havnet på denne listen. De to bøkene er ikke bare en nedtur etter «Snømannen» og «Panserhjerte» – De er dype brønnhull. Jeg trodde faktisk at Jo Nesbø hadde mista grepet, men han motbeviser det med «Tørst».  Den siste Harry Hole-romanen har det samme overskuddet, energien, twistene og uhyggen ved seg som han ble så kjent for. Så kan det selvsagt sies at en vampyrmorder med selvkonstruert «haikjeft» som drikker blod fra ofrene sine er en smule «over the top» selv for de av oss som tåler noen liter blodsprut og vemmelige detaljer. Men, det er noe ved denne historien likevel. Det virker som om Nesbø har fått tilbake fortellergleden vi har savnet en stund. Humoren, snerten, vendingene – og en Harry som holder seg på beina. «Tørst» er ikke den beste Harry Hole-romanen, men heller ikke den dårligste. Et sted midt på resultattavla, men det holder for meg.

Nesbø er en utspekulert illusjonist, han har allerede lagt ut en lang rekke falske ledetråder som får selv rutinerte krimlesere til å ane det opplagte, for så å bli lurt igjen og igjen (Geir Rakvaag/Dagsavisen)

 

DE FEMS TEGN – HANS OLAV LAHLUM (Cappelen Damm)

Hans Olav Lahlums nye krimserie (ja, vi regner med det blir flere bøker) er noe helt annet enn det vi har vært vant med gjennom retro-serien om K2 og Patricia. Riktignok spiller historien (andre verdenskrig) en viktig birolle også her, men det er de to fortellingene fra nåtiden som engasjerer oss mest. Vi får ikke være med på gåte-krim og lukkede roms mysterier denne gangen, men derimot så tør Lahlum å ta steget inn i et nytt krimlandskap. Den psykologiske thrilleren. Vi vet hvem som dreper, og vi vet hvorfor han gjør det. Spenningen ligger først og fremst i om han lykkes og i det psykologiske aspektet der vi følger hans tankegang, hans moralske dilemmaer og hans beveggrunner for å fullføre sin hevn. Dessuten møter vi en svært interessant karakter i en dansk kvinnelig etterforsker som har svært mange (og lovende) trekk ved seg til å bli en knallbra krimhelt som kan overleve mange bøker. Jeg kjenner at jeg har lyst til å møte henne igjen flere ganger. Leserens utfordring blir å klare å se forbi Lahlums litt stive og konservative språkdrakt. Han har en forfatterstemme som sånn sett er krevende å forholde seg til. Jeg håper du gjør det, for denne gangen har Lahlum en kjempesterk og god historie å fortelle. En gammel mann mister sitt eneste barnebarn i en bilulykke, og blir stående alene igjen i verden. Han er bitter og full av hevnlyst over de fem som ødela ham og hans kones tilværelse under andre verdenskrig. Hendelsen som gjorde at de aldri fikk flere barn. Mannen bestemmer seg for å følge i de gamle nazistenes fotspor, og drepe dem en etter en. Den eneste som klarer å komme på sporet av den gamle nordmannen er en dansk kvinnelig etterforsker som klarer å se trådene som strekker seg tilbake til et avhør hos Gestapo i Trondheim mot slutten av andre verdenskrig.

Lahlums beste spenningsbok. Denne originale thrilleren er en forfriskende god utforskning av skyldfølelse og tap, hevn og forsoning (Ole Jacob Hoel/Adresseavisen)

 

MYRIAM H. BJERKLI – LILLE LINERLE (LIV Forlag)

Det hender at det dukker opp nye stjerner også på den norske krimhimmelen, og da kommer de gjerne litt ut av det blå. Selv om debuten er annonsert i lang tid på forhånd, så er forventningene moderate, og debutanten kan slå nedenfra og opp. 2017 var slik sett et knallbra år for debutantene. Agnes Lovise Matre er allerede nevnt her, men både Terje Bjøranger (Barcode), Petter Fergestad (Armageddon-algoritmen) og Christian Rene Wold (Klovnejakten) slo gjennom hos leserne dette året. Det samme må sies om Myriam H. Bjerkli. Hennes krimdebut «Lille linerle» slo knock-out på de fleste av oss som leser en del ny norsk krim. En vanvittig sterk og gripende historie om et kidnappet barn, hennes mors sorg og om de aller mørkeste krokene av menneskesinnet. Dette er så dystert, mørkt og velskrevet at det nesten rev meg i filler. Forlagssjefen i LIV Forlag viste seg altså å være en glitrende forfatterstemme i tillegg til å være gründer og bedriftsselger. Jeg så ikke den komme, og det var nok flere med meg som falt av stolen da romanen kom i vår. Vi møter altså en enslig mor og hennes lille jentunge. Moren er i ferd med å innlede et nytt kjærlighetsforhold, og jenta går utenfor huset for å leke. Hun forsvinner, og alt tyder på at hun har gått på sjøen. Det er bare vi leserne som vet den egentlige sannheten. Jenta er tatt til fange av en som ga seg ut for å være faren hennes. Jentas grufulle tilværelse i denne «Fritzl-kjelleren» skildres så nært og nakent at det vrenger sjelen med innsida ut. Huff, så skummel den boka er! En «dark horse» i årets Rivertonkappløp?

Helstøpt krim-debut! Språket er godt, og boken preges av innsikt og fortellerglede.  (Svend E.Hansen/Østlandsposten)

 

ØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR (Font)

«Hvordan kan du sette pekefingeren på hva som skiller en god kriminalroman fra en dårlig en» var et spørsmål jeg fikk på scenen under årets store Krimimesse i Horsens i Danmark. Svaret jeg gav var: «Det kan du ikke – men du vil alltid gjenkjenne kvalitet når du ser den». Slik er det med Øistein Borge. Det er vanskelig å si hva det er som griper oss som lesere, men kanskje er svaret så enkelt som at mannen rett og slett skriver knakende godt? Jeg kjenner ingen andre krimforfattere som er så til de grader opptatt av at hver eneste setning – hver lille detalj – skal sitte som et skudd fra første utkast av. Resultatet er gjenarbeidede, bunnsolide og gnistrende godt fortalte krimhistorier. Årets utgivelse «Det som aldri dør» er et dypdykk inn i den nord-irske konflikten på 70 og 80-tallet, samtidig som den gir oss et levende bilde av hvordan Belfast og Nord-Irland har klamret seg på beina etter den blodige konflikten. Samtidig så er det altså noe der som aldri dør, og det er i den gryta Øistein Borge begynner å røre i denne romanen. Hardkokt politikrim med levende mennesker i en av Europas største jettegryter. Jeg kaller det for «Nord-irsk Noir» i min anmeldelse og sammenligner bokens fargepaletter med TV-serien «The Fall». Borges helt er Bogart Bull, en norsk etterforsker som opererer internasjonalt på oppdrag fra regjeringen og Europol. Han har selv aner fra Belfast, og blir satt inn for å hjelpe det nord-irske politiet med etterforskningen da et eldre norsk ektepar blir funnet drept i skogen. Ganske snart graver han seg inn i egne mørke familiehemmeligheter samtidig som drapene i skogen finner sine tråder til konflikten mellom Storbritannia og IRA for 30 år siden. Det er dystert, realistisk, spennende og interessant på en og samme tid. Med andre ord en gavepakke til den kresne krimleser.

Øistein Borge er en forfatter med gjennomtenkte intriger og godt blikk for all den interessante dramatikken som ligger i vår nære historie. (Sindre Hovdenakk/VG)

 

JØRN LIER HORST – KATHARINA-KODEN (Gyldendal)

Jørn Lier Horst sin serie om politimannen William Wisting er i ferd med å bli TV-serie, og da med selveste Sven Nordin i hovedrollen. Om jeg gleder meg? JAAAA! Wisting-serien er etter min mening ganske unik i Norge. Til tross for at det har blitt hele 11 bøker så er ikke en eneste av dem dårlig. Han er en garantist. Horst leverer jordnær og troverdig spenning hver eneste gang. Aldri spektakulær – Alltid solid. Likevel … Med Katharina-koden synes jeg at han har klart å skru siktet enda et knepp inn mot innertieren. Kanskje er det fordi jeg er ekstra glad i kode-krim (og det faktum at jeg løste koden før Wisting), men jeg tror det har like mye med at William Wisting selv kommer tettere innpå oss denne gangen å gjøre. Vi kommer på innsida, og kjenner skikkelig på de moralske dilemmaene han må håndtere denne gangen. Det gjør vondt, men Wisting framstår kanskje som aller sterkest når han tviler. Når han vegrer seg. I tillegg til dette kommer det inn en Kripos-etterforsker vi ikke har møtt tidligere, og som jeg umiddelbart tok til brystet. Samspillet mellom denne unge mannen fra Kripos og den aldrende Wisting er selve livsnerven i denne boka. Historien starter med Wistings årlige rituale der han tar fram  igjen den gamle Katharina-saken som han aldri klarte å løse. Sentralt i saken står en kode hun la igjen på kjøkkenbordet før hun forsvant. I alle år har Wisting besøkt ektemannen til Katharina på årsdagen for hennes forsvinning, men denne gangen er også mannen forsvunnet da Wisting kommer på sin årlige visitt.

Romanen dirrer av spenning hele veien mot mål, men ikke takket være oppkonstruert action eller oppfinnsom vold. Jakten på gåtens løsning holder hjulene i gang. (Fredrik Wandrup/Dagbladet)

 

LENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS (Vigmostad)

Det er lenge siden jeg har blitt så glad som da jeg leste «Ingen til bords» i sommer. Ikke bare fordi Kjølner skriver noe så uvanlig som «glad-krim», men også fordi hun fant tilbake til seg selv med denne romanen. 2016-utgaven «Rød Dakota» var rett og slett ikke bra, men årets Olivia Henriksen-roman derimot var en åpenbaring. Hennes klart beste til nå, og det sier litt, for Lene Lauritsen Kjølner vant faktisk Nytt Blod-prisen for sin debut «Høyt henger de» i 2014. Kjølner er en leken, morsom, finurlig og nysgjerrig forfatter som våger å kaste seg ut i et krimlandskap der blodtørstige anmeldere og gamle ringrever venter rundt hvert eneste hjørne. Å skrive chiq-lit-krim, kosekrim, eller sprudlende sprø og morsom krim er å be om å få tyn fra de gamle nestorene. Akkurat derfor elsker jeg å heie litt ekstra på Lene Lauritsen Kjølner. Hun beviser gang på gang at hennes sommeridyll på Ankerholmen er et perfekt åsted for all verdens jævelskap og skumle hensikter. Kjølners overdrevne bruk av spenstige metaforer og sammenligninger sender meg gang på gang inn i sprutlatter mens jeg leser. Det er rett og slett moro å lese denne serien. I årets roman er det en av amatørskuespillerne som blir funnet drept på Amfiet der det lokale sommerspillet skal settes opp. Sporene peker i retning av alternativ-miljøene på Ankerholmen, og du vil ikke tro hvor sprø en del av de damene er. Jeg lo meg fillete. Kjølner tar dem på kornet, for å si det slik. Privatdetektiv Olivia Henriksen blir (som alltid) involvert i etterforskningen da hun har et oppdrag på vegne av en sjalu ektemann. Et oppdrag som fører henne rett inn i smørøyet av det nyst begåtte drapet. Kjølner er tilbake på sporet med denne godbiten 🙂

Kjølner har også denne gangen skrevet en krim full av humor og fornøyelige spark til maktmennesker og høykultur. (Elin B. Bjørhei/VG)

 

KURT AUST – SKIPET MED DET ONDE ØYET (Aschehoug)

Dette var mitt første møte med de historiske krimbøkene til Kurt Aust, og jeg vil vel påstå at det er den krimhistorien som sitter best klistret til hjernebarken av alle krimromaner jeg har lest i år. Livet om bord på den gamle seilskuta var så levende beskrevet at det var umulig å ikke la seg rive med. Aust skriver rett og slett knakende godt, mer er det ikke å si om den saken. Han har etter hvert opparbeidet seg en solid skare av tilhengere som dyrker bøkene hans, og er umettelige på flere eventyr med de to hovedpersonene fra den dansk/norske storhetstiden. Jeg er vanligvis ikke så glad i å lese bøker med handling fra den tidsperioden, men «Skipet med det onde øyet» tok meg med storm. stemningen på båten da en etter en av mannskap og gjester blir drept eller forsvinner er klaustrofobisk spennende, og gåtene tårner seg opp for en stakkars leser som skal prøve å finne løsningen før den blir avslørt. Boka trollbandt meg, og er til tider ganske creepy. Handlingen kan fort sammenstilles slik:  Seilskipet «Christianus Quintus» er på vei sørover mot Afrikas kyst. Thomas av Boueberge og Petter Hortten er ombord – på flukt fra kongen som tror at Thomas er død. Julaften inviterer kaptein Bloomfeldt passasjerer og offiserer til middag i sin kahytt. De er tretten til bords. Den natten forsvinner en passasjer fra skipet. Man leter overalt, men han er forduftet. Til Petter Horttens overraskelse synes ingen å bry seg særlig om det. Ikke kapteinen, ikke mannskapet og heller ikke Thomas av Boueberge.

En ener i historisk krim. Han har virkelig grepet om dette, Kurt Aust. Igjen viser han ferdigheter i krimskriving som gjør ham til noe forfriskende annerledes i norsk samtidskrim. (Finn Stenstad/Tønsberg Blad)

 

JØRGEN JÆGER – GUDEN (Juritzen)

Jørgen Jæger har på kort tid blitt en av Norges mestselgende forfattere. I 2016 ble det solgt 130.000 Jæger-bøker i dette landet. Hva er det som gjør at denne hyggelige bergenseren fenger leserne slik? Vel … Svaret er såre enkelt, faktisk. Jørgen Jæger skriver folkelig. Han gjør seg ikke til, og forfiner ikke språket sitt. Noen vil nok hevde at det er naivt og ikke litterært nok, men leserne kunne ikke brydd seg mindre. For dem er Jørgen Jæger en forfatter som skriver slik at de forstår hva som står der. Jeg utroper han med andre ord til folkets krimforfatter. Jeg vet det er noe Jørgen ville vært stolt av å ha hengende på veggen. Fjorårets utgivelse «Fortielsen» likte jeg ikke. Den var rett og slett litt for treig og uspennende etter min smak. Men årets utgivelse «Guden» derimot … WOW! Her har vi Jæger på sitt aller beste. Ekstremt høyt tempo, dramatisk handling som fillerister leseren, action, spenning og driv. Det går unna fra første side av med et terroranslag mot Fjellberghavn sentrum. Ordføreren blir drept på talerstolen og politimester Marte Mellingen livstruende skadet. Politihuset blir innesperret, og et lamslått politikorps blir vitner til at terroristene gjennomfører to bankran etter aksjonen. Og alt dette skjer altså på de fem første sidene av boka … Er det rart vi Jæger-fans blir begeistret? Her er det stadige twist & turns, helter blir skurker, og mistenkte viser seg å være uskyldsrene. Det går ikke en side uten at det skjer noe nytt og spennende. Så kan vi kanskje si at det er både spekulativt, enkelt og en smule naivt. Men hvem bryr seg? Krim-Norges svar på Morgan Kane leverer varene så det holder denne gangen.

Nok en gang har Jørgen Jæger levert krim av ypperste kvalitet! (Sven Gjeruldsen/Tvedestrandposten)

 

FRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Overgangen fra Jægers «Guden» og til Frode Eie Larsens «På overflaten flyter vannliljene» er enorm. Frode Eie Larsens sjette kriminalroman om Eddi Stubb er definitivt den roligste i rekken, og det er en bok til ettertanke. Jeg ser en forfatter som vrenger sjelen sin med denne utgivelsen, og som har lagt enormt mye arbeid i å få på plass det litterært poetiske i teksten. Tidvis synger teksten til deg, og jeg merket flere ganger at jeg ble grepet av å lese denne boka. Det ligger et teppe av tristesse og avmakt i Frodes måte å formidle denne historien på, og jeg trodde nesten det var siste bok i serien jeg leste da avslutningen kom. (Det er det ikke …) Frode Eie Larsen er på mange måter den mest schizofrene krimforfatteren vi har her i landet. han har gjort alt som er mulig å gjøre, og hoppet inn i nye utfordringer fra bok til bok. Noen bøker action, tempo og ville scener. Andre bøker dyptpløyende psykologisk suspense. Han hopper lekende lett fra terroranslag mot Farris bad i en bok, og over til en seriemorders forkvaklede sinn i den neste. Kort sagt … Vi vet aldri hva vi får. Denne gangen er det en avdempet og stille Eie-Larsen som geleider oss gjennom et drap og en forsvinningsgåte knyttet opp mot håndballmiljøet i Larvik. Vi møter personer på utsiden av samfunnet som sliter med å passe inn, og folk på innsiden som spiller et høyt spill for å holde fasader ved like. Eddi Stubb spaserer seg gjennom etterforskningen, og fram til en dramatisk finale, mens våre andre helter gjennom bøkene, Oskar Myhre og Jessica larsen ser ut til å ta et vemodig farvel. «På overflaten flyter vannliljene» er en annerledes krimbok. En bok for stille stunder når du har fått en overdose action og vampyrblod. Akkurat det anser jeg for å være et kvalitetstegn.

På overflaten flyter vannliljene er så langt den beste romanen fra Frode Eie Larsens hånd. Romanen er velskrevet og har et godt plott. (Sven Gjeruldsen/ Tvedestrandposten)

PS! PÅ NYTTÅRSAFTEN KOMMER DEN ÅRLIGE OVERSIKTEN OVER NY NORSK KRIM I 2018. VELDIG MYE SPENNENDE SOM BLIR AVSLØRT DER. FØLG MED!