Forfatterdrømmen … Smak på ordet. Jeg vet at mange av dere kjenner følelsen som kribler i magen. Lysten til å skrive – bare la ordene strømme ut fra fingrene og ned på tastaturet. Skape fantastiske fortellinger. Se sine egne ord på trykk … Kjenne den stolte følelsen av at alt dette har jeg skrevet. Jeg, faktisk. Det er mine ord. På trykk i en bok. Vi som har fått lov til å føle dette er privilegerte mennesker. Vi må lære oss å sette pris på at noen ønsker å lese det vi skriver. Akkurat det er den fineste følelsen, og det er den som driver oss gjennom de tøffe stundene.
Tittelen viser til at alt ikke bare er glitter og paljetter, men at det også finnes tøffe dager og svarte perioder der en helst vil gjemme seg i en mørk bunkers, og først krype frem igjen når endetiden er over. Alle vi som holder på med denne galskapen vet dette, så jeg skal ikke dvele for mye med det. Jeg synes likevel det er fascinerende å se hvor skjøre vi er. Hvor lite som skal til for å vippe oss av pinnen. Hvordan negative tanker forbausende raskt får grepet om oss. Ett ord, en tilbakemelding, en artikkel, en konstruktiv kritikk … Et lite stikk kan være nok til at vi mister fokuset, mister troen, og mister selvsikkerheten.
Jeg fikk strålende kritikk og noen ganger stående ovasjoner både nasjonalt og internasjonalt da «Maestro» kom ut i fjor. I løpet av noen uker gikk jeg fra å være en selvpublisert pussig liten skrue som hadde mekket noe kult på fritida, til å bli slengt fram i rampelyset, anmeldt av store forfatternavn, og solgt internasjonalt til flere land enn jeg klarte å ramse opp på TV2 i beste sendetid. Det var helt uvirkelig, men jeg kunne ikke annet enn å forsøke å smile mitt bredeste smil, og klamre meg fast til bølgen. Jeg har sagt i flere intervjuer det siste året at jeg er glad for at dette skjedde da jeg var 46 og ikke den gang jeg var 26. Det tror jeg ikke egoet mitt ville tålt. Med god hjelp av en forståelsesfull arbeidsgiver, jordnære venner, støttende familie og en fantastisk kone som nektet å la meg slippe bakkekontakten, så kom jeg meg gjennom mediekjøret uten å drite meg loddrett ut.
Da det meste hadde lagt seg, og smilet lå til tørk i en mild Spaniabris, skulle jeg altså gjenskape suksessformelen. En enkel jobb dersom det bare hadde eksistert en formel. Jeg skal være ærlig med dere nå. Mer ærlig enn jeg har turt å være med mine aller nærmeste tidligere. Skrivingen av min andre utgivelse «Hjerteknuser» ble ikke gjort i en euforisk lykkerus. Ordene trillet ikke ut av meg like lett og bekymringsløst som jeg hadde sett for meg. «Hjerteknuser» ble skrevet i pur og naken redsel. Jeg var rett og slett livredd . Jeg smilte, fleipet og lo i møte med folk og media, men bak fasaden kokte det. Jeg har faktisk aldri kjent på en slik angst tidligere. I stedet for å ture på og gjøre «min greie» slik jeg hadde gjort med «Maestro», ble jeg usikker, nølende og til tider fullstendig handlingslammet. Ikke skrivesperre, det er noe en skriver seg ut av, men skriveangst. Det var som om hver gang fingrene la seg på tastaturet så begynte de å gjøre andre ting enn det jeg hadde ryddet tid til å gjøre. Ufarlige ting. Skrive blogg. Skrive kronikker. Skrive pressemeldinger. Skrive mailer …
Heldigvis er jeg slik skrudd sammen at jeg nekter meg selv å ikke nå målene mine. Jeg finner en vei, og jeg får jobben gjort. Derfor satte jeg meg dagsmål. Så og så mange ord hver dag – uansett. Det er som den gamle regla med hvordan man spiser en hel elefant. Svaret er en bit om gangen. Slik ble altså «Hjerteknuser» skrevet. Ett ord om gangen, tusen ord om dagen. Jeg gikk ikke etter magefølelse, inspirasjon eller skrivelyst. Den kom og gikk med jevne mellomrom, men skrivingen fortsatte. Det eneste som var konstant var den lammende frykten for at det ikke ville bli bra nok. Nå vil enkelte påstå at jeg sutrer … For all del, ikke tro det. Jeg forsøker bare å beskrive hvordan det kan være for enkelte av oss når forventningene der ute blir langt større enn det vi tror vi er i stand til å gjenskape foran tastaturet. Jeg er rimelig sikker på at mange forfattere har kjent på det samme som jeg gjorde. Jeg er helt sikker på at Benedicte Adrian har kjent på det samme i Stjernekamp denne sesongen.
Hvor vil du med dette, spør du kanskje nå? Det jeg vil – er å fortelle alle debutanter der ute som sliter med sitt andre manus, at det er ikke så farlig om en ikke lykkes like godt som første gang. Selv ikke dartspillere, som ikke gjør annet enn å kaste piler mot en blink hele dagen, treffer trippel tjue med hver eneste pil. Og der finnes det faktisk en oppskrift. En formel. Det er en viss bevegelse med armen, en vektbalanse, et slippunkt, og en luftbane som avgjør om du treffer. Den formelen finnes ikke for oss som skriver. Uansett hva andre prøver å overbevise deg om … Den eksisterer ikke. Det som avgjør om du treffer, er en x-faktor, en ukjent, en nerve i teksten som ikke kan defineres. Karl Ove Knausgård hadde ikke verdens beste ide da han bestemte seg for å skrive en selvbiografi i seks tjukke bind. Det var ikke akkurat noe som fikk forleggere og redaktører til å bli fra seg av begeistring. Det lyste ikke millionsalg av et slikt prosjekt. Knausgård var heller ikke en nådebegavet forfatter som ville få alt han tok i til å bli til gull. Det hadde han bevist gjennom flere null-selgende romaner i et helt tiår. Det som skjedde var en nysgjerrighet hos leserne og media. Hva er dette for noe? Nok nysgjerrighet til at de ville lese, og da de først gjorde det så møtte de denne underliggende fine nerven i teksten. Denne x-faktoren som resulterte i at forfatteren ble genierklært og hyllet.
Jeg opplevde mens jeg skrev Hjerteknuser at historien min ble bedre og bedre for hver dag jeg tvang meg selv til å skrive. Om jeg bare klarte å skyve bort frykten for noen timer, så kom det ut scener og kapitler som skapte sitt eget lille univers. En spenning og en nerve. Ikke like ellevill og sprudlende som «Maestro», men en fin historie som jeg ble glad i. På mange måter var jeg ti ganger så stolt da jeg satte siste punktum på «Hjerteknuser», som jeg var da min agent ringte meg ett år tidligere og fortalte at «Maestro» var solgt til USA. Gjennom ti lange måneder ble «Hjerteknuser» mitt hjertebarn. En liten umulius, ei urokråke som jeg måtte temme, trøste, styre og forme. Den kom ikke av seg selv i overskuddstimer av pur og bekymringsløs skriveglede. Den kostet mye. Den ble unnfanget av en ivrig svensk agent som hadde solgt «två böcker, inte en» til Danmark en mørk februardag i 2016, og en forfatter på adrenalinkick som ropte et jublende JA i telefonen da hun spurte om jeg hadde en plan for neste bok. Det hadde jeg altså ikke, Astri. Jeg beklager …
Eller det vil si … Jeg beklager det ikke, for jeg er umåtelig stolt av resultatet. Av boken. Av ideen som jeg og Agnes klekket ut i bilen på vei til Tvedestrand, av prosessen der jeg tvang meg selv til å skrive på tross av frykten, av at jeg hadde guts nok til å stå for det jeg trodde på, av alle timene jeg kloret meg opp klokka seks på morgenen for å skrive enda tusen ord til. Jeg klarer ikke engang å beskrive følelsen da krimforfatter Gert Nygårdshaug skrev til meg at det var den beste norske krimromanen han hadde lest på aldri så lang tid. Der og da kunne jeg gått på vannet. En ubeskrivelig lettelse. En lykkerus.
Så kom anmeldelsene i Oslo-pressen, og avgrunnen åpnet seg under meg. Jeg skal ikke dvele for mye med hva jeg tenkte og følte der og da. Panikken, skammen, fornedrelsen, lammelsen … Jeg leste dem klokka syv på morgenen. Klokka åtte satt jeg i God Morgen Norge på TV2, og smilte og lo … Klokka syv på kvelden satt jeg foran 300 mennesker i Haugesund med en Hjerteknuser i hånda og et knust hjerte på innsida. Det var brutalt å skulle stå rakrygget med brukket rygg. Det var en festkveld uten sidestykke på en lansering av to krimromaner, men bak fasaden kokte det.
Nok en gang tenkte jeg at jeg var glad at jeg tilhørte «hvite menn som pusher 50» med en fantastisk familie og verdens beste venner rundt meg. Hadde jeg vært en singel mann i tjueåra ville jeg sagt så mye dumt og gjort så mye rart at jeg aldri ville kommet meg på beina igjen. Jeg innrømmer gjerne at det var tøft, og jeg merker fremdeles at jeg blir litt skjør når jeg tenker tilbake til de dagene. Jeg hadde så inderlig lyst til å rope en buldrende forsvarstale ut til all verdens anmeldere, men jeg gjorde det ikke, og det er jeg glad for i dag. Når en tåler å få ros, så må en tåle å få kritikk. Uansett hvor urettferdig den føles der og da. Det som står igjen nå noen måneder etterpå er de varme og støttende tekstmeldingene fra Unni Lindell på lanseringsnatta der hun fortalte om sine opplevelser på slike dager, og telefonen fra Jørn Lier Horst dagen etter der han lurte på om det gikk bra med meg. Forfatterkollegaer som trer støttende til på en slik måte varmet meg og gav meg mot. Dette hadde andre opplevd før meg. Dette måtte jeg stå i, og komme meg fortest mulig ut av.
Som sagt så gjort … To dager senere satte jeg meg ned og startet på tredje bok i serien. Så begynte oppturen å komme … For hver dag som gikk så kom flere og flere overstrømmende meldinger fra fornøyde lesere, salgstallene tok seg opp, og plutselig sto navnet mitt på bestselgerlistene. Sammen med Agnes sin «Skinnet bedrar»… Det var fantastisk. For en uke siden kom den endelige bekreftelsen på at «Hjerteknuser» holdt den kvaliteten jeg og leserne mente den gjorde. Boken ble innkjøpt av Kulturrådet. Ja, jeg innrømmer at det kom en tåre den dagen. Jeg skriver underholdningskrim, og har aldri lagt skjul på det, men det var så ufattelig fint å se at det var flere enn meg som mente «Hjerteknuser» hadde livets rett. På torsdag fikk jeg nyheten om at jeg var nominert til Nytt Blod-prisen for fjorårets beste krimdebut. Helt fantastisk gøy, og en stor ære. I dag passerte jeg 50% av skrivingen på «Død manns tango», og etterpå gikk jeg gjennom tilbakemeldinger jeg har fått på facebook, instagram, tekstmeldinger og i andre sammenhenger. Hundrevis av heiarop, støtteerklæringer og fantastiske tilbakemeldinger på «Hjerteknuser».
Det er et privilegium å få lov til å gi andre mennesker gode (og i noen tilfeller mindre gode) leseopplevelser. Å få lov til å holde på med det en elsker aller mest i livet, og at noen der ute bryr seg. Å få være i en situasjon der avisene faktisk skriver anmeldelser av bøkene dine. Å få oppleve at det du skriver engasjerer, berører eller gir dem spenning. Vi som gjør dette er heldige. Vi bør slutte å være så redde for at vi ikke duger, for at neste roman ikke blir like god som den forrige, for at anmelderne vil kritisere oss, for at leserne blir skuffet. Det eneste vi skal være redde for, er at folk slutter å bry seg. Enn så lenge har vi en jobb å gjøre. Skrive. Og hvem vet … Kanskje kommer nerven i teksten smygende tilbake når du senker skuldrene og bare koser deg med ordenes magi.
Takk til deg som leser 🙂
GEIR TANGEN 