Lene Lauritsen Kjølner. Merk deg navnet, om du ikke har gjort det tidligere. Hun kan noe som ingen andre i Norge kan. Skrive lettbeint, sprudlende og hysterisk morsom krim som skapt for sjøsprøyt over glatte svaberg, og lune sommerkvelder. Fire bøker har hun begått på like mange år, og for meg har Kjølners bøker blitt en fast sommertradisjon ved bassengkanten.
Det er altså fire år siden hennes første bok i serien om privatdetektiven Olivia Henriksen så dagens lys, og om du ennå ikke har lest noe av denne serien, så har du min varmeste anbefaling her og nå. Hun har mer eller mindre prestert kunststykket å skape sin egen sjanger. Jeg har sett mange som har forsøkt å sette merkelapper på bøkene hennes. Putte henne i en sekk. Men, de lykkes ikke. Lene Lauritsen Kjølners bøker er noe helt annet enn alt annet på markedet. Hun har skapt sitt eget univers på fiktive Ankerholmen, og karakterene hennes er en salig blanding av sommerglade bygdeoriginaler som du bare må bli glad i. Hun er rett og slett et oppkomme av humør, humor og sprudlende skriveglede.
Vi ser alt fra den nevrotiske middelaldrende Olivias synsvinkel. Fortalt i første person, med alt det et slikt forfattergrep innebærer. Det betyr at vi befinner oss inni Olivias hjerne hele veien, og vi ser alt det som skjer gjennom hennes øyne. Olivias «stemme» er det som bærer hele romanserien. Hennes hysteriske trang til å sammenligne alt og alle med de mest vanvittige metaforer er til tider så morsomt at jeg rister av latter i stolen. Det er jo «forbudt» å gi leserne slike overdoser av sammenligninger med «som». Enhver redaktør ville egentlig kappet hodet av en forfatter som prøvde seg på noe slikt, men heldigvis har Lene Lauritsen Kjølner fått lov til å leke seg med dette litterære virkemiddelet som hun selv vil. Det tipper over i det parodiske til tider, men det blir tilgitt i neste avsnitt da hun treffer en ny innertier med en sammenligning.
Olivias litt «småbitchy» og syrlige observasjoner av sine venner og fiender på Ankerholmen er også med på å fremkalle latteren gang på gang. Dessuten har hun en usedvanlig godt utviklet konspiratorisk hjernehalvdel, som alltid ser en potensiell morder eller utro ektemann i alt og alle. På mange måter vil jeg si at Olivia Henriksen er en halvgammel sprø utgave av Bridget Jones, plassert midt i den norske sommeridyllen som detektiv.
Det må jo bare bli bra? Ja, det er det … Jeg elsket de to første bøkene i serien, «Høyt henger de» (2014) og «Hvorfor spurte de ikke Evensen» (2015). Var langt mer lunken til tredje bok, «Dakota Rød» (2016), mens årets sommerkrim «Ingen til bords» (2017) er en fulltreffer av de helt sjeldne. Hysterisk morsom og gnistrende skriveglede på hver eneste side. Jeg kjenner Lene godt, og vet at hun har jobbet intenst med denne boka. Kjempemoro å se at hun lykkes så til de grader.
Serien er ikke «damekrim», men i og med at den verken er særlig blodig eller har spektakulære actionscener, og i tillegg har en del fokus på hverdagsliv og kjærlighetsliv, så er det mange som har puttet serien i den båsen. Slutt med det! Dette er «morokrim» av beste merke. Det er skamløs underholdning, og gir deg som leser en artig stund mens boksidene flagrer av gårde. Jeg anbefaler at alle bøkene leses i solskinn ved bassengkanten, gjerne med et glass sprudlende, og aller helst med en god porsjon av åpenhet for at det finnes andre måter å uttrykke seg litterært på enn gjennom godt skjulte undertekster og dyptpløyende kunstferdige skildringer med dobbelt bunn. Av og til er lesing bare for gøy, og det har Lene Lauritsen Kjølner vist oss gang på gang.
GOD SOMMER FOLKENS!
GEIR TANGEN 