Iskald krim i trygge omgivelser

Aldri før har vedvarende sprengkulde vært tilsvarende godt skildret som i Frode Granhus siste krimbok, Forliset. Det er min påstand, og det kan hende jeg tar feil. Men, det er en hustrig opplevelse å lese denne romanen. Den biter i kinnene og gir deg frysninger. Ikke bare av kulde, men også når det kommer til en krypende uhygge. Dette er Granhus’ varemerke. Den majestetiske lofotnaturen. Det ekstreme været. Den snikende følelsen av at noe er galt. Fryktelig galt …

Han tar ingen sjanser denne gangen, Frode Granhus. Han manøvrerer krimplottet sitt i vante og trygge omgivelser. De som elsker bøkene hans får akkurat det de forventer. Han har rett og slett tatt tak i det han kan aller best, og gitt oss enda mer av det. Du finner knapt et mer urnorsk og vakkert nordnorsk landskap enn i Reine i Lofoten. Hans tyske forlag trenger ikke å nøle når de skal velge seg motiver til omslag. Her er det både høye, massive fjell med sny på toppan, og den ene røde rorbua etter den andre. Naturen er mektig og flott, og det er noe som gir Granhus sine krimbøker det lille ekstra. X-faktoren som vi andre leter etter.

Et annet kjennetegn ved hans krimbøker er at værforholdene griper inn og blir en vesentlig del av handlingen. I «Stormen» fra 2012 skaper uværet et helvete for både karakterer og lesere. Og den drepende varmen i «Djevelanger» fra 2014, er så intens at jeg svettet mens jeg leste. Mulig det var av spenning, men skildringene var altså så gode at det føltes på kroppen. I «Forliset» gjør han det igjen. Bitende kulde så langt nede på kvikksølvskalaen at de fleste av oss vinterkalde nordmenn aldri har opplevd lignende. Ikke bare en dag eller to, men sprengfrost i en hel måned. Denne kulden setter stemningen for handlingen. Gjerningene som boka skildrer er også iskalde og hjerteløse. Kulden kommer ikke bare til deg fra istappene i takskjegget, men like mye fra karakterene i boka.

Frode Granhus er en mester på å skape et dirrende, smygende ubehag som ligger under overflaten hele boka gjennom. Selv om det ikke skjer så mye handlingsmessig, så merker du likevel at hårene på håndbaken reiser seg sakte men sikkert mens du leser. Det blir kanskje feil å karakterisere det som psykologiske thrillere, men leseopplevelsen er litt av den samme. det er noe med språket, med skildringene, med karakterene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Det er dette jeg forventer å få når jeg leser Frode Granhus, og «Forliset» skuffer ikke i så måte. Når det er sagt så må også Granhus passe seg så han ikke går i den fella at han skriver den samme boka igjen og igjen. Det er bra å etterkomme trofaste lesere sine forventninger, men denne krimromanen ville også hatt godt av noe nytt og friskt blod. Enten i form av uforutsigbare handlingstråder, eller i form av opprivende kriser hos en eller flere av hovedkarakterene.

Dramaet på Reine denne gangen vikler seg rundt et likfunn av en mann som ligger pakket inn i plast inni en fisketønne som står fast i isråket. Vår kjære lensmann nøster tråder tilbake til et forlis for tjue år siden der halve besetningen om bord på en fiskeskøyte mistet livet. Ulykken var uforståelig den gang, og den blir ikke mindre mystisk dess mer krimhelten vår graver i saken. Løsningen til det hele ligger imidlertid enda lengre tilbake i tid, og alt som skjer nå er tragiske konsekvenser av det som hendte den gang da.

Jeg vil gi ros til Frode Granhus for sekvensene i boka der en ung psykolog forsøker å hjelpe ei narkoman jente på en rehabiliteringsinstitusjon ute i havgapet. Samtalene dem imellom er direkte uhyggelige, og skaper massevis av suspense til historien. Det samme gjelder pasienten som ligger lenket fast til en sykehusseng i ukesvis uten å vite hva det er som feiler ham, og hvorfor sykepleierne er så avvisende. Creepy! Samtidig blir nok både løsning og opprulling av saken alt for opplagt denne gangen. Her har jeg sett Granhus har hatt bedre tak om twistene før. Men, spennende er det. Og kaldt. Noe så inni helvetes kaldt!


Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tidligere krimromaner:

MALSTRØMMEN, STORMEN, DJEVELANGER, KISTEMAKEREN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s