Stikkord

, , , , , ,

Øystein Wiiks andre kriminalroman om Tom Hartmann ble en prøvelse å lese, dessverre. «Slakteren» bobler over i skrivelyst og skriveglede, og kaken blir pyntet med så mye søtsaker at resultatet blir et sukkersjokk det er vanskelig å få i seg. I denne boken er det så mye blod, så mange twister, så mange subplott og så mange perspektivskifter, at det går fullstendig i ball til tider. Spennende …? Joda, det er det, men jeg får stadige assosiasjoner til Bippe Stankelbein i tegneseriefilmene om Per Ulv. Mer stress enn kos, om dere forstår hva jeg mener.

Øystein Wiiks første bok «Dødelig applaus» fra 2010 var en soleklar sekser på terningen. Et intenst krimdrama på høyaoktan med masse originale og finurlige stunts som jeg lot meg imponere av. En bok jeg anbefaler på det sterkeste. Les min strålende anmeldelse av boka her: DØDELIG APPLAUS

Oppfølgeren «Slakteren» fra 2011 bærer preg av at forfatteren har fått tilbakemelding om at dette var noe leserne og anmelderne likte, for her har han pøset på med 14 trillebårlass til med slike effekter. Menneske-etende Komovaraner, parterte lik på kunstutstillinger, knivvoldtekt gjennom anus, drapsforsøk med dypping i manet-slim, suspekte indiske guruer som bedriver voldtekt i shantraene, kvinnelik i bagasjerommet, hemmelige koder i form av gåtefulle navn og nummer på dødsofrene, minnepenner som svelges for å bli oppdaget under obduksjon, nådeløs italiensk mafia som skjærer ut øyeeplene på folk, kunstforfalskninger i milliardklassen, und zu weiter, and so on, osv …

Det blir rett og slett for mye av det gode. Det virker som om den ene gode (?) ideen har slått den andre i hjel på vei mot målet. Om vi så topper det hele med prematur fødsel, kjærlighetsdramaer, utroskap, sjalusi, kjønnskifteoperasjon, svindel, begjær og heftig dampende sex … Ja, da er forvirrelsen komplett. Eller nei … Jeg glemte vel å nevne at vi følger en etterforskning med Cathrine Price i Oslo, ett drama der Tom Hartmann reiser til Nice for å besøke sin venn Eddie Jones, ett handlingsløp der Eddie er hovedpersonen, en sidehistorie om tre franske kjeltringer på Rivieraen, tilbakeblikk til en indisk shantra i Varanasi, og noen scener innimellom der ulike drapsoffer, etterforskere og bipersoner har fått egne synsvinkler. Rett og slett too much.

Likevel er det mye positivt å spore også i denne kriminalromanen. Øystein Wiik skriver tidvis gnistrende, og det er halsbrekkende scener i boka som får deg til å holde deg fast i lenestolen. Det er ingen tvil om at Wiik er en av de aller beste nye krimforfatterstemmene Norge har sett på lang tid. Han har mot, våger å være ukonvensjonell, og er en mester i å nøste sammen ekstremt kompliserte plott. Dette er vanskelig! En ting er å komme på all denne galskapen, en helt annen ting er å skru det sammen til en historie som faktisk fungerer. Kaka er nemlig ganske god, men den har altså blitt overpyntet med alt for mye glasur og seigmenn.

Jeg ser at det er delte meninger om denne boka ute hos anmeldere der ute. Noen mener den er helt fantastisk spennende, andre heller til at dette ble litt mye gusj og gørr. Merk dere at boken fikk terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen. I min verden borger det for kvalitet! 😉 Jeg for min del er skråsikker på at dette var et resultat av en noe overivrig forfatter som ønsket å kline til skikkelig etter å ha blitt mottatt med ovasjoner etter første bok. Gleder meg veldig til å lese tredje bok i serien, som er «Hvit panter». Den står nok på leselisten før sommeren banker på døra her i vest.