Mine beste tips til PÅSKEKRIM

Jeg har de siste dagene blitt spurt av ganske mange om jeg kan komme med noen gode tips til påskekrim. Vel, jeg er jo aldri vanskelig å be, så her har dere sytten krimromaner jeg har lest og anmeldt det siste året, og som jeg vil anbefale til dere. Dette er skikkelige godbiter i ulike subsjangre innenfor kriminallitteraturen, og de jeg har likt best av de nesten 60 bøkene jeg har lest i 2016 og 2017, så det bør være noe her for enhver smak. Da er det bare å legge beina høyt, finne plass i godstolen, og for all del ikke glemme låse døra …

 

Den syvende demonen – Øistein Borge

Forlag: Font

Fjorårets beste norske krimdebut. Punktum. Vi møter Kripos-etterforsker Bogart Bull som sendes til den franske Rivieraen for å løse et drap på en gammel rik nordmann som bor der nede. Trådene i etterforskningen går gjennom norsk og internasjonal kunsthistorie og tilbake til andre verdenskrig.

Jeg ble fenget av språket, intensiteten og det strålende plottet i denne spennende historien fra første stund. Det tror jeg at jeg kan love deg at du blir også. Dette er politikrim. Ikke høyoktan med masse fart og blodige detaljer, men en krimroman der karakterene gnistrer og historien er en vakker skreddersøm. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

En femte årstid – Torkil Damhaug

Forlag: Cappelen Damm

Årets Rivertonvinner! Trenger vel slik sett ingen ekstra presentasjon. En femte årstid ble altså kåret til den beste norske kriminalromanen i 2016, og jeg applauderer valget. Dette er psykologisk krim på sitt aller beste. Det er creepy og mørkt, og desperasjonen til karakterene kommer smygende ut fra hver eneste bokside. Fikk terningkast 6 i både VG og Stavanger Aftenblad.

Historien handler om en gjeng ungdommer der en etter en av dem forsvinner, og politietterforskerens datter er en av de forsvunne. Vi møter denne jentas perspektiv gjennom dagboknotater hun har skrevet, og det er mildt sagt skremmende lesing. Dette er en thriller der du ikke kan stole på forfatteren ett eneste sekund. Rett og slett en gyser, selv om jeg mener avslutning ble litt i meste laget. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

Djevelmasken – Tom Egeland

Forlag: Aschehoug

Jeg anmeldte selv denne boka for VG, og gav den terningkast 4, men det var helt på nippet til å bli til 5. Djevelmasken er en erke-typisk Bjørn Beltø historie med så mange artige historiske tråder tilbake til okkultisme, religion, overtro og norsk folklore at det i seg selv er verdt hver eneste sekund lesing. Tempoet er noe lavere i denne enn i de foregående bøkene om Bjørn Beltø, men det litterære språket, skildringene og det mellommenneskelige dramaet er strålende. I Djevelmasken er det små menneskers tvil, tro og mørke hemmeligheter som spiller hovedrollen.

En gammel djevelmaske og en historie som spinner over tre tidsperioder danner grunnlaget for dette eventyret, der Bjørn Beltø faktisk holder seg på norsk jord. Tre ganger har mennesker lidd en dramatisk død ved den lokale kirka i bygda Juvdal i Telemark, og mytene rundt dødsfallene gjør at Beltø blir koblet inn.  LES MIN VG-ANMELDELSE HER

 

Broren – Joakim Zander

Forlag: Gyldendal

Dette er en forfatter som dessverre ikke er kjent for så mange i Norge. han er svensk, og har hatt stor internasjonal suksess med sin første bok «Svømmeren» fra 2014, og denne boken som kom på norsk i 2016. Zander har en litterær penn som vi alle kan misunne ham, samtidig som han klarer å skrive svært spennende thrillere. Denne boken er ingen kriminalroman i ordets rette forstand, men en god spenningsroman er det så absolutt.

Vi møter ei svensk jente av utenlandsk opprinnelse som leter etter broren sin som hun trodde døde som IS-soldat i Syria, men som hun plutselig fant et bilde av på nettet. Tilbake i Stockholm skjønner hun fort at hun ikke er spesielt velkommen, og hun må bevege seg i miljøer der hun er utstøtt og jaget. Dramaet bygger seg opp til en intens thriller mot slutten. Joakim Zanders skildringer av et multikulturelt Stockholm i full oppløsning er skremmende. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lykkejegeren – Jan Erik Fjell

Forlag: Juritzen

Etter MIN mening fjorårets beste krimroman. Lykkejegeren er en helstøpt kriminalroman etter min mening, med en finurlig drapsgåte, gode og levende karakterer, en dæsj humor, og et strålende subplott fra 70-tallets Las Vegas. Jan Erik Fjell sprudler nesten over av fortellerglede i denne femte boka om Kripos-etterforsker Anton Brekke. Tørrlagt spilleavhengig og på farlig oppdrag i Las Vegas … JADDA, det må jo bare gå fullstendig til helvete!  Lettbeint og artig politikrim uten for mye blod og gørr. En sekser på terningen fra meg.

Historien starter med at en bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Samtidig sender Kripos Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne. Vi skjønner snart at historiene henger sammen med noe som foregikk i Las Vegas på 70-tallet. En intenst spennende historie som vi altså får være med på i jevnlige tilbakeblikk. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødens Disippel – Hjorth & Rosenfeldt

Forlag: Aschehoug

Her kunne jeg for så vidt valgt ut hvilken som helst av de fem bøkene Hjorth & Rosenfeldt har skrevet om psykologen og narsissisten Sebastian Bergmann. De er rett og slett strålende bøker aller sammen. Dødens disippel er imidlertid den beste av dem, og nummer to i serien. Det er ubehagelig lesing, og dette er ikke krim for sarte sjeler for å si det slik. Her må du tåle en dose skrekk og gru, og scener som får magen til å vrenge seg både en og to ganger. Det beste er likevel karakteren Sebastian Bergmann. En ufyselig type som vi rett og slett elsker. Som jeg sier i min anmeldelse: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Historien er vevd sammen av to tråder. En rekke drap på kvinner i Stockholm, som alle etter hvert viser seg å ha en tilknytning til Sebastian Bergmann. samtidig følges tråden fra bok 1 videre der Bergmann gjør alt han kan for å ødelegge forholdet mellom hans datter og hennes stefar, for på den måten å komme nærmere datteren. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Pandora – Tom Kristensen

Forlag: Aschehoug

Norges beste thrillerforfatter er Tom Kristensen. Hans spenningsromaner har et internasjonalt snitt over seg som får meg til å trekke paralleller tilbake til både McClean og Bagley på sitt beste. Det er høyt tempo, intens spenning og en handling som hele tiden jager deg fremover. Kristensen kan kunsten å skrive slik at du aldri klarer å legge det bort. Dette er en av hans beste, selv om jeg var litt misfornøyd med slutten.

I Pandora er det internasjonal terror som står på dagsordenen. Et cruiseskip blir angrepet med biologisk terror ved at et virus slippes ut blant passasjerene, et annet sted i verden litt senere blir et hotell angrepet med miltbrann. Det er spektakulært utført, og sprer intens frykt i turistnæringen. I en bihistorie følger vi en gutt som blir vervet av CIA for å spionere på sin egen far. Han kan virke som en av bakmennene. Og det hele ender til slutt i en voldsom finale i Oslo. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Kaninjegeren – Lars Kepler

Forlag: Cappelen Damm

Jeg har hørt de som skryter Kaninjegeren opp i skyene, og de som mener dette ble for voldsomt. Jeg elsket boken, men er selvsagt enig med dem som synes selve løsningen var «way over the top». Det som gjør at jeg likevel anbefaler denne Kepler-romanen er den intense spenningen som dette forfatterparet byr på. Det er til tider så creepy og spennende at en kan få pusteproblemer. Dessuten er Kepler det vi kan kalle Konsept-krim. Du må godta konseptet før du leser. Dette er blodig, avskyelig, makabert og spik spenna galskap fra ende til annen.

Seriedrapsmenn som ikler seg hareører, og spiller av barnesanger før de dreper er vel i seg selv kinky nok til at enkelte melder pass. Men, ikke vår venn Joona Linna. Han gyver løs på mysteriet, og avslører etter hvert en helt annen plan som ligger bak drapene enn det man venter seg. Her er det action, futt og fart fra begynnelse til slutt, og du bør helst ha tatt en dose kvalmestillende før du leser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Der hvor roser aldri dør – Gunnar Staalesen

Forlag: Gyldendal

Jeg har endelig kommet i gang med Staalesens Varg Veum-romaner. i går ble det kjent at Gunnar Staalesen ble nominert til Patrona-award for beste skandinaviske krimroman i England for akkurat denne boken. Der hvor roser aldri dør er en stille, tilbakelent og litt forsiktig krim, der mysteriet står i hovedsetet, og jakten på løsningen er det viktigste. En britisk-inspirert Veum-krim dette, vil jeg påstå. Gunnar Staalesens flotte skildringer, nære karakterbeskrivelser og gode dialoger hever romanen enda ett hakk.

Varg Veum får denne gangen i oppdrag å løse en forsvinningssak fra 70-tallets Bergen, der ei lita jente forsvant sporløst fra sandkassen sin inne i en liten bygård i utkanten av byen. Gjennom samtaler med de involverte og nøsting i tråder som politiet aldri klarte å fange opp, finner Veum svar som får leseren til å gispe. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødelig applaus – Øystein Wiik

Forlag: Aschehoug

Sjelden har jeg blitt så positivt overrasket som da jeg leste Øystein Wiiks debutroman «Dødelig applaus» i romjula. Den er hysterisk bra! Boken sprudler av overskudd, og har en krimhistorie som tok pusten fra meg fra begynnelse til slutt. Opera-kritiker Tom Hartmann går bokstavelig talt gjennom både ild og vann i denne heidundrende thrilleren av en bok. Her er det høyt tempo, masse spenning, plutselige twister og spektakulære drap. Rett og slett moro! Klar sekser på terningen.

Boken starter med drapet på verdens største operastjerne under en forestilling i det nye operabygget i Oslo. Defra går ferden videre til Wien både for hartmann og drapsmannen. Da tenor nummer to må bøte med livet på spektakulært vis, er det Hartmann selv som blir hovedmistenkt i saken, og en ellevill jakt begynner. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Paradisbakken – Marit Reiersgård

Forlag: Gyldendal

Marit Reiersgårds tredje krimroman er hennes beste. Her briljerer hun tidvis i et svært sammensatt plott, der hun også har tilført en del svært spennende scener som gjør boka til en sidevender. Dette er klassisk politikrim, men med en dæsj av Reiersgårds sedvanlige sans for det litt makabre og morsomme. Hun portretterer en venninnegjeng over middagshøyden på en levende og artig måte, samtidig som hun lurer leseren gang på gang til å tro at en er på sporet av løsningen.

Foreldelsesfristen er også i denne romanen navet som det hele kretser rundt. Ei jente ble funnet drept i Paradisbakken for mange år siden, og Verner Jacobsen har bestemt seg for å ta en siste kikk på saken før den må arkiveres som uløst for alltid. Da dukker en av jentas venninner fra den gang opp død i et utstillingsvindu midt i byens gågate. Det henger sammen, men ikke slik du tror … LES MIN ANMELDELSE HER

 

På overflaten flyter vannliljene – Frode Eie-Larsen

Forlag: LIV

Eie-Larsen viser i denne boken at han har litterære kvaliteter som putter ham inn blant de beste krimforfatterne i Norge. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. En krim for de som ønsker å nyte en godt komponert og velskrevet historie, uten å bli lesset ned med blod og skrekk. Tempoet er bedagelig, mysteriet pirrende og den underliggende stemningen mørk og fascinerende.

Det er i Larvik Håndballklubb det skjer denne gangen. Lagets profilerte trener forsvinner sporløst, og politietterforskeren Eddi Stubb får i oppdrag å spore ham opp. Det blir snart klart at treneren er tatt av dage og dumpet i et vann, men innen de finner ham dukker det opp enda et lik. Ei dame som tilsynelatende er drept på samme måte, og dumpet i et tjern. Jakten på drapsmannen sender Stubb ikke bare på dypt vann, men også til Italia, der løsningen ligger og venter. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Trekkfuglene – Erling Greftegreff

Forlag: LIV

Her har vi en av dem jeg tror vil bli nominert til beste krimdebutant i 2016. Erling Greftegreff er selv politimann, og han har skrevet en skikkelig politikrim som er troverdig, skremmende og godt fortalt. Greftegreff har et naturtalent når det kommer til å skrive spennende scener som får leseren til å reise seg i stolen, og han klarer å skru sammen en svært sammensatt historie på en måte som imponerte meg. Dette er faktisk en av de krimbøkene jeg husker aller best fra 2016. Hele historien sitter som spikret. En god debut!

Historien er todelt. En som utspiller seg her i Norge der vi følger en litt uvillig og sliten politimann og hans svært så ivrige og dyktige kvinnelige politibetjent i jakten på en bestialsk drapsmann som går løs på Romerike. Den andre utspiller seg i Sør Afrika, og har (selvsagt) tråder som spinner sammen leiemorderen i Norge med dramaet på andre siden av jordkloden. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Utmarker – Arne Dahl

Forlag: Cappelen Damm

Skulle jeg valgt EN av disse 20 bøkene, så ville det nok blitt denne. Den har alt! Et uforståelig mysterium, en dirrende undertone av skrekk, en upålitelig forteller som sjokkerer leseren, en nerve som hakker deg i småbiter og et glitrende litterært språk som i seg selv er en nytelse. Utmarker har blitt omtalt som Sveriges beste kriminalroman noensinne! Det sier ikke rent lite … Den har fått så mange seksere på terningen at jeg ikke orker å nevne alle her en gang. Dette er rett og slett en «må lese» krim. Det er hans første bok i en splitter ny krimserie.

Handlingen starter med en svensk politietterforsker som sammen med Deltagruppen stormer et hus hvor de mener en jente er holdt fanget. De finner bare spor etter det som har vært et slags torturkammer i kjelleren der jenta har vært, men også spor etter flere andre jenter som har vært der før. Utenfor står en dame på sykkel, og den historien som venter bak denne kvinnen vil ta pusten fra deg … LES MIN ANMELDELSE HER

 

Den som forvolder en annens død – Chris Tvedt

Forlag: Cappelen Damm

Mikael Brenne er tilbake, og det bedre enn noen gang. Seks års pause fra den bergenske advokathelten har ikke gått ut over vitaliteten og spensten til Chris Tvedt i hans fortellinger fra rettsdramaer. Tvedt er den ubestridte ener innen sjangeren advokat-krim i Norge, og han skriver svært spennende bøker. Den som forvolder en annens død ble nominert til Rivertonprisen for dette comebacket, og det skjønner jeg veldig godt. Boken har en intens nerve som drives frem av relasjonene mellom karakterene. Hele serien anbefales på det varmeste.

I den sjette kriminalromanen om Mikael Brenne havner advokaten i en skikkelig klemme når han skal forsvare en mann han er mer eller mindre sikker på er en drapsmann og en uhelbredelig voldsmann. Brenne gjør en nybegynnerfeil da han kaller inn et vitne som han stiller et spørsmål han ikke aner svaret på. Det brutale svaret endrer Mikaels liv radikalt, og vikler ham inn i en virvelvind av farlige hendelser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lille Linerle – Myriam H. Bjerkli

Forlag : LIV

Om en isolert sett ser på en kriminalfortelling, og skal vurdere en roman utfra dette, så er Myriam H. Bjerkes «Lille Linerle» den sterkeste fortellingen jeg har lest. Den er utspekulert jævlig, gripende, grusom og mørk. Så kan det selvsagt hevdes at dette ikke er en krimroman i og med at selve etterforskningen ikke er det som står i hovedfokus. Det er en crossover mellom krim, thriller og skjønnlitterær fortelling. Oppklaringen av dramaet har også noen svakhetspunkter, men det som står igjen er en gnistrende godt fortalt, og uhyggelig skremmende historie som setter spor i leseren.

I Lille Linerle møter vi ei lita jente som blir kidnappet av en mann fra huset der hun og moren bor. Alle, inkludert moren, tror etter hvert at hun har druknet i sjøen, og tar opp igjen sine vanlige liv. En verkende sorg ligger igjen, men sorgen svinner hen ettersom tiden går. Innesperret i en kjeller lever jenta videre i et stadig tettere bånd med sin kidnapper og overgriper. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Det som aldri dør – Øistein Borge

Forlag: Font

Vi tar med den nyeste til Øistein Borge også i denne oversikten. Den er akkurat ute i butikkene, og er en helstøpt krimroman på mange måter. Vi får et dypdykk inn i den betente nord-irske konflikten fra 60 og 70-tallets Belfast, samtidig som vi får følge oppklaringen av en drapsgåte fra moderne tid. Det er en mørk og litt dyster stemning i boka, noe som også preger karakterene. Dette er ikke action-krim eller eventyr som sender deg i en berg-og-dalbane, men et drama som er scenisk beskrevet i dystre farger, med mørke familiehemmeligheter som et pikant krydder. Borge skriver knakende godt, og det er jo aldri et minus heller.

Bogart Bull er i Belfast for å besøke sin morfar, men blir kalt ut til et oppdrag fra den norske regjering da et norsk ektepar blir funnet drept i utkanten av byen. Han bistår det nord-irske politiet i arbeidet, samtidig som han graver i morfarens hemmeligheter fra 30 år tilbake i tid. En gripende bihistorie forteller om hvordan det var å leve i Nord-Irland under konflikten som pågikk, og sakte men sikkert veves historiene inn i hverandre  på forunderlig vis. LES MIN ANMELDELSE HER