Stikkord

, , , ,

Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg. Tittelen gjenspeiler IKKE innholdet, bare så det er sagt. Her kunne hun godt ha lånt Gard Sveens tittel «Helvete åpent». For det er det er. Et dypdykk inn i et sydende inferno av pur jævelskap.

Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Jeg er ikke uenig i en slik karakteristikk. Likevel er det en kriminalroman. Det er det som er rammeverket fortellingen har blitt bygget rundt. En jente som forsvinner, og politietterforskningen av hva som kan ha skjedd med jenta. Samtidig så er det ikke der spenningen ligger. Den presser seg ut gjennom hver eneste pore av ofrene i deres skildringer, og gjennom gjerningsmannens synsvinkel. Rått, brutalt, grusomt, avstøtende og fullstendig oppslukende spenning. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Det er et problem at jeg faktisk ikke kan si så mye her om hva det er som gjør denne krimromanen så nervepirrende og spesiell. Går jeg inn på det så avslører jeg viktige twister og spenningstopper som skal være skjult for leseren. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det sterkeste med det jeg eier og har av pondus, og håpe at mange nok kaster seg over den til at den blir en snakkis. En «må leses-bok». Det er nok den veien boken må gå for å bli en bestselger. opp fra folkedypet, rett og slett. Det er fordi boka kommer ut på lille LIV Forlag i Vestfold, og derfor ikke er å finne i stablene ved inngangen til Norli, Notabene og Ark andre steder enn i Larvik og Stavern. Det er jungeltelegrafen som må gjøre jobben. Med andre ord deg og meg.

Myriam har et lettfattelig og godt språk, og en svært god evne til å skildre tanker, følelser og opplevelser. Hun legger ingenting i mellom, pyser aldri ut, og tar de jævligste episoder på strak arm. Alt skildret med hjerte, medfølelse og engasjement. Det er ikke noe utenpå og halvveis her. Det er ekte, solid håndverk fra start til mål. En usedvanlig sterk historie som kommer til å bli boende i meg så lenge jeg lever. Dette er en roman som kommer til å sette spor i alle lesere, det kan jeg garantere. Om du klarer å lese «Lille Linerle» og trekke på skuldrene når siste side er lest, da vil jeg anbefale et besøk hos psykiateren med en gang.

Jeg har på tross av all skryten noen innvendinger rent krimteknisk. Mot slutten glipper det litt. Vi har en politimann som avslutter sin etterforskning når han endelig får et solid gjennombrudd. Med det engasjementet han har vist gjennom romanen ville det vært fullstendig utenkelig, men her får han altså det sporet som kunne løst hele floken, men lukker døra etter seg og går. Vi møter ham ikke igjen. Det er en stor logisk brist. Det samme kan sies om selve slutten (siste to sider av boka). Om det som skjer der hadde skjedd i virkeligheten, ville ikke vedkommende kommet unna med det uten å bli tatt. Banna bein. Det er en fullstendig hjernedød handling som ville blitt oppklart samme ettermiddag av politiet. Sånn sett kunne jeg tenkt meg en annen opprulling og en annen slutt, men det får så være …

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. Godt gjort. Det er bare å lese folkens, men noen kose-krim er det IKKE. Dette er sterk kost. BRAVO!