En norsk Nord-Irsk Noir

Å følge opp en suksess er alltid en skummel øvelse, og for Øistein Borge er det utvilsomt nervepirrende å vente på reaksjonene nå som oppfølgeren til «Den syvende demonen», «Det som aldri dør» er ute i butikkhyllene. Boken ble lansert under Krimfestivalen i Oslo denne helga. Jeg mener Borge kan senke skuldrene. Bogart Bull sitter fremdeles på hesten etter en begivenhetsrik reise til Nord-Irland.

Øistein Borges «Det som aldri dør» er et dypdykk inn i ett av Europas mørkeste kapitler i moderne tid. Han klarer mesterstykket å balansere en spennende krimhistorie med den vonde konflikten i Nord Irland på en respektfull, sår og gripende måte. Vi møter ekte mennesker med levde liv og verkende sår som aldri helt gror. Fortellingen gir oss også et levende bilde på sterke familiebånd, og hvordan fortidens og fedrenes synder fortsetter å prege oss i vår samtid.

 Rent krimteknisk vikles vi inn et sammensatt og godt skrevet plott der ledestjernen Bogart Bull portretteres som en svært sympatisk karakter som vi heier på. Hans skritt for å løse mysteriene som oppstår virker troverdige og smarte. Det er en politikrim som balanserer fint mellom en drapsgåte, en komplisert etterforskning ,og de mellommenneskelige konfliktene som oppstår. Jeg fikk flere assosiasjoner til TV-serien «The fall» med Gillian Anderson i hovedrollen, og det kan jeg love dere er et kompliment.

 For de som likte hans første bok i serien om Bogart Bull, en bok jeg for øvrig mente burde fått en Riverton-nominasjon, så tror jeg at jeg kan love leserne en ny fin leseopplevelse. Måten Øistein Borge skriver på gjør at sidene flyr lett, samtidig som en kommer veldig nært på både karakterer og miljø. Det er kanskje en litt stillere form for krim enn det vi fikk i «Den syvende demonen». Plottet er ikke like spektakulært med tråder tilbake til europeisk kunsthistorie og andre verdenskrig, men det er kanskje enda mer solid og troverdig denne gangen. Det tar også litt tid før spenningen virkelig får grep om deg som leser. Den smyger seg liksom litt innpå deg uten at du merker det.

Jeg har sansen for krimforfattere som forsøker å si noe viktig med bøkene sine, og det mener jeg Øistein Borge klarer i sin bok. Hans forhold til sin far og sin morfar er et sårt vitnesbyrd om en barndom som ikke bare har vært lykkelig. Dette veves sammen med den nord-irske IRA-konflikten som pågikk i regionen på 60-70 og 80-tallet, og jeg føler at Borge sier mye om savn, hat og kjærlighet som går i arv fra generasjon til generasjon.

 Skal i være litt kritiske til denne utgivelsen så er det noen punkter som kunne vært gjort litt med etter min mening. Omslaget er ikke bra. Den svarte skogen og krusifikset gir ikke umiddelbare ønsker hos kundene om plukke den ut av bokhylla. Handlingen kunne godt hatt noen flere høydepunkter langs spenningskurven. Det blir til tider litt stillestående, og jeg sitter med en følelse av at Bogart Bull tusler seg gjennom etterforskningen i et ganske bedagelig tempo. Anslaget og avslutningen er svært dramatisk, mens selve hovedplottet er skrudd to knepp for lavt til at det blir bullseye. Men … Jeg vil understreke at dette er en godt skrevet krimbok der forfatteren utvilsomt har gjort grundig research, og tematikken er både spennende og interessant.

 Dette er ikke Nordic noir, det er Nord Irsk noir. Stemningen, suspensen, karakterene, omgivelsene …. Alt dette kryper inn i deg gjennom boken til Borge, og blir værende. Det er et velkomponert og vakkert portrett av Nord-Irsk samtid og fortid. Og på kjøpet får du altså en spennende og interessant krimhistorie. Godt levert!

Min anmeldelse av Øistein Borges første bok om Bogart Bull: