Utmarker er en innertier!

I dag starter Krimfestivalen i Oslo, og ett av de store trekkplastrene er den svenske forfatteren Arne Dahl, eller Jan Arnald som han heter i virkeligheten. Han har skrevet en rekke krimbøker i serien om A-gruppen i Stockholm, og er solgt i over en million eksemplarer i Tyskland alene. Hans nye krimserie om Sam Berger og Molly Blom er en mørkere utgave av Arne Dahl, og det finnes vel ikke noen bedre måte å feire åpningen av Krimfestivalen på enn ved å gi hans første bok i denne serien, «Utmarker«, årets første sekser på terningen?

Jeg er ikke blant dem som kaster rundt meg med seksere. I hvert fall ikke nå lenger som jeg snart har fem år som krimblogger og over 200 anmeldelser på samvittigheten. Denne boken var jeg imidlertid aldri i tvil om. Det er en ualminnelig mørk og creepy historie, med så mange twister og turner at jeg til tider var helt svimmel. I tillegg klarer Arne Dahl mesterstykket å formulere seg så språklig litterært at boken i seg selv bør være et studie for ambisiøse kommende krimforfattere. Om det finnes en mastergrad i krimlitteratur, bør «Utmarker» bli pensum. Det er ikke uten grunn at en av Sveriges største aviser kåret boken til den beste svenske kriminalroman noensinne.

OK … What`s the fuzz about, tenker du kanskje? Hva er det som gjør at akkurat denne romanen skiller seg såpass ut i mengden at den er verdt et eget studium? La meg prøve å være så konkret jeg kan. Det er ikke lett, for mye av dette handler selvsagt om en subjektiv magefølelse, men vi har likevel noen knagger som vi kan henge kvalitetskriteriene våre på.

La oss starte med selve plottet og komposisjonen. Altså hva som faktisk skjer i boka, og hvordan dette er komponert. Å planlegge et komplisert krimplott sies å være vanskeligere enn å faktisk gjennomføre tilsvarende kriminelle handlinger. Det føles iallfall slik for oss som sitter og knoter og rabler ned det ene bestialske drapet etter det andre. Alt er gjort før, og det er som oftest gjort mye bedre enn det du selv klarer å tenke ut. Historien bak «Utmarker» er svært ambisiøs og kompleks. Det er et nettverk av tråder som virker fullstendig ugjennomtrengelige for etterforskerne, og ikke minst for leserne. Mysteriet er umulig å få grep om. Det glipper mellom hendene på oss gang på gang. Du skal være usedvanlig dyktig som krimforfatter for å klare å gjøre dette. Du må ha planlagt ned til hver minste setning hvordan dette urverket er skrudd sammen for at det skal begynne å tikke. Jeg tuller ikke … «Utmarker» er så gjennomført planlagt ned på detaljnivå, at jeg tok meg selv i å nikke anerkjennende gang på gang. Dette er så tidkrevende og så vanskelig at det i seg selv er et imponerende stykke arbeid.

Så har vi det som vi forfattere gjerne kaller twister. På fagspråket i litteraturen er vel vendepunkt mer brukt som begrep. Altså steder i fortellingen der det skjer noe helt uventet som plutselig snur handlingen i en ny retning. De siste to-tre årene har dette blitt mer og mer populært, og går gjerne under samlebetegnelsen «Den upålitelige fortelleren». Vi har store navn som Peter Swanson, Claire McIntosh, Paula Hawkins, og Gillian Flynn som alle er sterke stemmer i dette landskapet. De skriver krimhistorier der leseren plutselig hopper himmelhøyt i stolen fordi det skjuler seg en fullstendig uventet sannhet som får hele romanen til å bli snudd på hodet. Som leser er du lurt trill rundt av forfatteren.

«Utmarker» er akkurat slik. Tre ganger mens jeg leste kom jeg til et punkt i boken der jeg bare:  «Whaaaaat????» Plutselig måtte alt det jeg trodde var virkelighet bare gravlegges, og nye briller måtte settes på nesa. Å få til slike twister er ikke bare oppfinnsomt og krever god fantasi. Det krever timing, nøyaktighet og ikke minst enda et underliggende urverk som tikker og går hele veien, men som altså er usynlig for leseren frem til et visst punkt. Hvor vanskelig tror dere ikke akkurat det er å få til? Prøv så å gjøre det TRE ganger. Jeg sier bare WOW!

Til slutt har vi altså det språklige. Jeg tror de fleste har skjønt av min anmeldelse så langt at det er svært komplisert å skrive en så sammensatt historie som det Arne Dahl gjør i «Utmarker». Språket er et virkemiddel, og det er det ikke alle krimforfattere som har skjønt. Enkelte tror tydeligvis at språket kun kan brukes til å fortelle og formidle en historie. Det er langt fra sannheten. Språket er verktøy i seg selv, som når det er finstilt, kan si så uendelig mye mer enn bare de ordene som blir lest. I «Utmarker» strekkes språklige og litterære virkemidler til ytterpunktene for å skape en dirrende suspense. En krypende, kravlende nerve som ligger i selve teksten. I måten setningene blir formulert på. I hvilke ord som er valgt. I hva som skildres og hva som utelates. I måten menneskene snakker til hverandre på. Uhyggen smyger seg inn under skjorta di og nekter å slippe taket selv når «handlings-uhyggen» opphører eller tar en pause i fortellingen. Den blir værende selv i udramatiske scener. Det er en intensitet, en travelhet, et uendelig mørke, som setter seg fast i leseren og som skaper det vi på fagspråket gjerne kaller «indre spenning». Dramaet som altså er usynlig i selve handlingen, men som gjerne driver både karakterer og lesere til vanvidd. Jeg har aldri lest noen som har klart dette bedre enn Arne Dahl gjør i «Utmarker». Lars Kepler prøver på mye av det samme, men ikke med like stødig hånd som det Dahl har.

Som et lite ankepunkt har jeg at oversetteren nok har hatt en langt vanskeligere jobb denne gangen enn han vanligvis har ved en svensk-norsk oversettelse av en kriminalroman. Jeg merker at han har mistet noe av den språklige spenstigheten fra originalteksten. Først stusset jeg en del steder, men så prøvde jeg å oversette det til svensk i mitt eget hode, og da skjønte jeg med ett hva det var forfatteren hadde ment med å skrive det akkurat slik. Men … Det blir for småplukk å regne.

Utmarker er en spinnvill kriminalfortelling, så mørk og creepy både når det gjelder indre og ytre spenning. at det er vanskelig å slippe bokens suspense når siste side er lest. Vi vil ha mer, og vi vil ha det nå. Heldigvis er han å treffe på Krimfestivalen i Oslo. Jeg gleder meg 🙂