Stikkord

, , , , , , , , , ,

selfiesJussi Adler-Olsen er en av mine absolutte favoritter innen nordisk krim. Han har skrevet to av de sterkeste kriminalromanene i nyere nordisk krimhistorie med «Flaskepost fra P» og «Kvinnen i buret». Hans syvende roman i serien om Avdeling Q «Selfies» er akkurat ute i butikkene. Et klart skritt i riktig retning i forhold til «De grenseløse», men overdrevent karikerte skurker og selfie-blondiner skjemmer det som ellers er en ganske underholdende historie.

Humoren er et av de sterkeste kortene Jussi Adler-Olsen har i sin skriving. Han har en måte å skrive på som gjør at vi sitter og humrer gjennom samfulle 5-600 sider. Det er «underholdningskrim» på sitt aller beste. Lettbeint, slentrende og artig. Dialoger mellom de ulike karakterene som får fram smilet, og til tider også gapskratten. Assads trang til å sammenligne alle situasjoner med kamel-metaforer, og hans fordreide danske idiomer fremkaller latteren gang på gang. Carl Mørcks pessimistiske verdenssyn, og trang til å karikere sine kollegaer det samme. Denne humoren er selve limet i Avdeling Q-serien. Men, også vanviddet i en del av situasjonene som oppstår.

Slik sett er Jussi Adler-Olsen tilbake der vi kjenner ham i «Selfies«. Alle disse momentene er hjertelig til stede, og preger romanen fra første til siste side. Men … Så er det den berømte ketchup-effekten da. Det kan nesten bli for mye av det gode, og det er en del alvorlige situasjoner i denne boka som rett og slett fleipes bort med litt flåsete humor. Da blir det ikke like morsomt.

Det samme kan sies om de tre blonde jentene som bærer rollene som arbeidssky og selvsentrerte trygdemisbrukere. De blir så til de grader karikerte i Adler-Olsens fremstilling, at en får en litt emmen smak i munnen av at det er en gammel manns generaliserende bilde av dagens håpløse ungdom. Det er liksom ikke måte på hvor lite intelligente, selvopptatte og navlebeskuende disse jentene blir i denne boka. Det samme kan sies om drapsmannens galskap. Den er så hinsides enhver rasjonell tanke at troverdigheten står på spill.

Skildringene av de tre gutta i kjelleren hos Avdeling Q sine følelser blir også «over the top» når det kommer til deres emosjoner rundt Roses vanskeligheter. De knekker sammen i gråt, og tårene renner i strie strømmer både her og der. Det er ingen små antydninger til at de sliter og har det tøft,  … NEI, her er det hele bøtteballetten av følelser på en og samme tid.

Hvordan har det seg at dette er en underholdende krimroman som det er verdt å bruke tid på da, dersom den har så åpenbare mangler og svakheter? Vel … I motsetning til «Den grenseløse» så har denne romanen en viss nerve og spenning. Den er bedre komponert, og plottet har en del både morsomme og interessante vendinger. Galskapen tar kanskje overhånd noen steder, men det er likevel skummelt å se drapsmannen utvikle seg fra en fredfull besteborger til en maskin blottet for empati for sine offer. Vanviddet i situasjoner som oppstår underveis er rett og slett hysteriske, og verdt lesingen alene. Jeg lo høyt flere ganger over hvilke prøvelser forfatteren sender karakterene sine gjennom underveis i dette krimdramaet. Kall det gjerne en slags morbid sans for humor.

Jeg ser at Jussi Adler-Olsen uttaler seg i en del intervjuer at han ønsker å sette et samfunnskritisk lys på en del sykdomstegn i i det danske samfunnet med denne romanen. Det har han gjort med hell flere ganger tidligere, for eksempel i «Marco-Effekten». Det synes jeg han skal holde seg for god til i denne krimhistorien. Ja, vi har et samfunn der egoismen og det selvsentrerte mennesket får en stadig større plass, men å generalisere så til de grader som det Adler-Olsen gjør her er gammelmannstenkning. Selv selfie-blondinene på Paradise Hotell har et mer nyansert bilde på verden og samfunnet enn det Adler-Olsen fremstiller i denne boken. Som underholdning fungerer det strålende, men som samfunnskritikk blir det platt og plumpt.

Konklusjonen blir at «Selfies» er en blandet opplevelse der Jussi Adler-Olsen viser tydelige tegn på å komme seg ut av sottesenga han befant seg i under skrivingen av «Den grenseløse», men samtidig blir det nesten «anstrengt» morsomt til tider. Litt påtatt. Det er underholdende lesing med masse artige twister og situasjoner. Morsomme dialoger og til tider et friskt språk. Historien fenger og engasjerer. Likevel føler jeg hele veien at han kunne hatt godt av strengere redaktører som kunne gi ham mer motstand i en del partier av boka. Både på språk og karakterbygging. Jussi Adler-Olsen har fiffet seg opp før fotoshooten til sine nye selfies, men hadde kanskje hatt godt av å se seg selv gjennom linsen til en trent fotograf med øye for detaljer.


Mine anmeldelser av tidligere Adler-Olsen bøker:

KVINNEN I BURET

FASANDREPERNE

FLASKEPOST FRA P

JOURNAL 64

MARCO-EFFEKTEN

DEN GRENSELØSE