Et melankolsk farvel?

Frode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?

Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner: